Dagen som formet livet mitt

– I vårt kull hadde vi både nazister og kommunister som deltok ivrig i diskusjonene i timene. Verden stod på randen av krig. Ungdommene hadde delte meninger, og diskuterte heftig det som hadde skjedd i Polen i september 1939, erindrer Ulstein. Motstandsmannen fyller 95 år 19. april.

Ulstein forteller at mange av studentene i 1940 var fascinert av, og hadde en viss beundring for det Hitler hadde fått til i Tyskland. Arbeidsledigheten var borte, og folk fikk økt levestandard.

– Diskusjonen gikk på livsformer og politiske ideer der demokrati stod mot diktatur. Vi hadde nettopp gjort oss ferdig med ti vanskelige år i Europa med nød, skyhøy arbeidsledighet nedgangstider og elendighet, forteller Ulstein.

Det røynet på for demokratiet. Det som skjedde på 30-tallet var dårlig PR for demokratiet mener historikeren. Troen på demokratiet fikk seg en knekk.

– På den andre siden så folk at diktatorer som Hitler hadde rensket gatene for arbeidsledige, og det så ut som gode tider. Det vi ikke visste var at disse arbeidsledige ble soldater eller deltok i den industrielle opprustingen av Tyskland, sier Ulstein.

Ble oppfordret til debatt

– Jeg var tidlig politisk aktiv, og debattene på gymnaset var harde. Lærerne oppfordret for så vidt til diskusjonene, og vi fikk folk som stod på den ene siden og ropte leve proletariatet og de andre nazistene som ropte Pan Germania. Midt mellom stod noen av oss demokrater. Ofte var jeg den eneste som tok diskusjonen med det. Jeg var i brann, erindrer Ulstein.

Ulstein var politisk engasjert, og deltok i debattene på landsgymnaset i Volda. Han delte ikke en del medstudenters fascinasjon for Tyskland.

– Nei, jeg var ikke imponert over det Tyskland hadde fått til for å skape indre ro i landet. For meg var det klart at Tyskland var en angriper-nasjon med et barbarisk menneskesyn.

Hendelse to år før krigsutbruddet overbeviste Ulstein om at Tyskland hadde skumle hensikter i Europa. Han politiske orientering ble formet av denne skepsisen. Det var først og fremst jødeforfølgelsene som vakte avsky hos den unge studenten.

– I 17–18-årsalderen så jeg et bilde i Sunnmørsposten av en flyktning som hang død i et piggtrådgjerde på grensa til Nederland. Det bildet grep meg for livet. Da skjønte jeg hva Tyskland drev på meg, og jeg ble svoren antinazist, forteller Ulstein.

Vi var godt orientert

Hjemme i Ulsteinvik fikk unge Ragnar argumentert for sine synspunkt. Familien var aktiv i partiet Venstre og alle var godt orientert om begivenhetene i Europa på 30-tallet. Ragnars onkel Knut Olaf Andreasson Strand (1887 -1980) ble valgt inn på Stortinget i 1937, og hadde god kunnskap som han delte på familiesamlingene i Ulsteinvik.

– Det er underlig å tenke på hvor godt orientert ungdommen var om det som skjedde i 1940. Det burde være fullstendig nok til at vi mobiliserte styrkene våre, sier Ulstein.

– Da det begynte å komme pressemeldinger om enorme flåtekonsentrasjoner i Østersjøen og bevegelser nordover av tyske skip og mye flytrafikk. Dette stod i avisene og vi ble påvirket av disse nyhetene, forteller historikeren.

8. april midt på dagen meldte NRK at et tysk skip var torpedert utenfor Lillesand, og 100 tyske soldater reddet i land.

– De fortalte de var på vei til Bergen og hjelpe nordmennene. Denne informasjonen kom jo til regjering og Stortinget også, og det ble behandlet i et møte på ettermiddag 8 april. Likevel ble det ikke tatt skritt for mobilisering. Vi visste nok til å mobilisere tidligere, særlig i Sør-Norge, mener Ulstein.

Ulstein skjønte i dagene før 9. april at det kom til å bli krig og at Tyskland ville forsøke å ta Norge.

–Jeg husker veldig godt 8. april etter jeg hadde hørt meldingen på NRK fra Lillesand om torpederingen at jeg måtte legge meg tidlig. Jeg visste jeg måtte være godt uthvilt til dagen etter, 9. april. Jeg var veldig tung til sinns som jeg aldri har vært før. Jeg har ikke anlegg for å bli tung til sinns i det hele tatt, i hvert fall ikke i min ungdom. Men denne kvelden fikk jeg en tyngde over meg som jeg aldri hadde hatt før, forteller Ulstein.

Dagens som endret livet mitt

Ulstein gikk tidlig til sengs, og stod tidlig opp tirsdag 9. april.

– Vi møttes på gymnaset i Volda på morgenen. Der stod vi i klasserommet som hadde vært kamparena mellom disse ulike ideologiene kampene der vi kjempet med ord. Nå var virkeligheten her i form av soldater av kjøtt og blod, elinger Ulstein.

Utover formiddagen samlet deg seg flere hundre studenter på skoleplassen.

– Jeg husker hvor rart det var. Vi hadde en høyttaler ved skoleporten som fortalte oss hva som var i ferd med å skje. Lærerne våre var forvirret, vi var forvirret og mye var uklart. Vi visste ikke om vi skulle på skole eller ikke, forteller Ulstein.

Midt under sekvensen i skolegården får Ragnar Ulstein et klapp på skuldra. Der står en av hans argeste motstandere i de mange debattene i klasserommet.

– Han fortalte at han egentlig ikke var nazist, og at han bare hadde snakket som en nazist for moro skyld. Du må bare unnskylde meg, jeg mente ikke det jeg sa fortalte han. Det viste det seg at han bare hadde gjort dette for moro skyld, mens vi andre hadde ment alvor, forteller Ulstein.

Denne dagens skulle forme Ragnar Ulstein for resten av livet.

Siste skoledag

– Dette viser at for mange var disse diskusjonene bare en arena for å kjempe lite grann verbalt og ha det artig mens verden var i ferd med å brenne opp rundt oss. Dette er et klassisk eksempel på hvordan ungdom kan lukke seg inne i teoretiske rom og diskutere verden utenfor.

Utenfor er verden røff blodig og rå, og inne i klasserommene var det varmt og godt og vi kunne i ro og mak diskutere rett og galt uten å vite hva vi egentlig snakket om. Det var hardt og oppleve at mange tok lett på dette, sier Ulstein.

Flere av Ulsteins klassekamerater ble engasjert i krigen. En klassekamerat falt på Østfronten i tysk tjeneste. Tre andre klassekamerater reiste til England i løpet av krigen.

– Vi var russeklassen, og skulle begynne å feste. Men 9. april satte en stopper for alt. Vi elevene forlangte å bli dimittert slik at vi kunne meldte oss for innsats. Volda landsgymnas hadde elever fra hele landet og i løpet av ettermiddagen 9. april forsvant alle sammen. Vi møttes aldri igjen, erindrer Ulstein.

Ragnar Ulstein reiste hjem til Ulsteinvik. Der gikk han havnevakt frem til han reiste til London og sluttet seg til Kompani Linge i juni 1941.