På jakt etter en rømling

NETT-TV: Jakt på rømling  

 

For minken klarer seg godt på egen hånd i norsk natur. Men vi tok i hvert fall en av dem.

Det var en tidlig novembermorgen med tynn dis over vannet. De små øyene i skjærgården i Mandal kommune svevde mellom himmel og hav.

Tre drevne jegere visste godt hvor de skulle og hva de var ute etter da de skjøv båten fra land med kurs mot øya Nordre Eggvar. To jegere og en hund. Den ene jegeren var utstyrt med salongrifle, den andre med et brekkjern.

Mink i nesa

Tom Aurebekk Udø og Inger Aurebekk Udø visste at her var det mink. Og den finske spetsen Foxi fikk raskt minklukt i nesa da den spratt i land. Ikke lenge etter bjeffet den iltert, men returnerte etter hvert litt frustrert tilbake.

For minken er kjapp og smidig både til vanns og til lands. Nå kunne den være inni tett einerkjerr, på andre sida av øya eller kanskje svømt over til en helt annen øy.

Lar seg ikke stoppe

Det er den amerikanske minken som lever i Norge. Og samtlige dyr er etterkommere av forvillet pelsdyr. De første pelsfarmene ble opprettet i Norge i 1927 og etter den tid er mange dyr rømt eller sluppet fri.

Den er kategorisert som uønsket i Norge fordi den amerikanske minken er en fremmed art innført av mennesker og fordi den blir sett på som en trussel mot andre arter. Men verken helårsjakt, feller eller skuddpremier har klart å stanse utbredelsen av villminken i Norge og den finnes nå i alle fylker.

Minken er så å si altetende, hovedføden er fisk som den fanger på grunt vann, men også frosk, små pattedyr, egg og fugleunger er viktig føde. Og det er spesielt det siste som gjør at mange er svært negative til minken. Den kan gjøre store innhogg i en fuglekoloni, spesielt når den dukker opp på nye steder hvor hekkende fugl ikke har rukket å ta sine forhåndsregler mot dette rovdyret.

Kjenner lukta

Nå er det et slikt avkom etter en amerikansk rømling vi jakter på. Men jegeren vår vil faktisk at minken skal overleve i norsk fauna. Tom Udø jakter for spenningen og tradisjonens skyld og for å utnytte ressursen.

Derfor jakter han bare om vinteren når pelsen har en verdi og han er sterkt kritisk til den norske forvaltningen som tillater jakt hele året. Inkludert yngletida. Udø mener vi aldri klarer å utrydde dette tilpasningsdyktige rovdyret. Den er kommet for å bli og derfor må den forvaltes som annet jaktbart vilt.

Hadde det ikke vært for bikkja, ville vi aldri klart å ta denne ene rømlingen på Nordre Eggvar. Her er det tepper med nesten ugjennomtrengelig einerbusker, bratte knauser og stup som vi enten må finne en omveg rundt eller klatre forsiktig opp og skli varsomt ned fra.

Mårdyret vi jakter på er sjølsagt over alle hauger for lengst. Men Foxi får lukta av den igjen og det gjør sannelig vi også bare vi kommer nært nok hiet. For en mink lukter stramt.

Skuddet

Foxi gjør ivrig ved en moselagt stein med tre inn- og utganger. Vi har funnet dagleiet og hjemmestedet med tre fluktmuligheter. To åpninger blir tettet igjen og med litt forsiktig krafsing rundt steinen med Ingers brekkjern, får Tom øye på minken innunder torva. Det avfyres et nesten lydløst skudd fra salongrifla og en stor hanmink kan dras livløs ut i lyset.

Tom og Inger er fornøyde med dagens fangst. De vil ikke ta flere dyr her og håper tispa på øya snart finner seg en ny make slik at det fortsatt blir mink på Nordre Eggvar. Sjøl skal de hjem for å flå dyret, samt skrape og tørke skinnet. Og prisen: 50 kroner!

Se reportasjen om minkjakta i En naturlig helaften på NRK1 tirsdag 18 desember.