Med mobilen som sørgeplass

Tommelfingrene til Gina Sneve Hansen beveger seg bestemt over tastaturet på mobilen.

«10 år siden i dag. Denne jenta åpnet aldri sine øyne i denne verden».

Hun stopper. Tenker seg om. Fortsetter.

«De sier at tiden leger alle sår, men for min del har den absolutt ikke gjort det. Men man lærer seg å leve med sorgen, og en hverdag med et barn for lite».

Under teksten hun skriver, ligger et bilde av en blomsterdekorert barnekiste.

Bildet skal snart deles med flere hundre mennesker.

Deler hverdagssorgen

Rundt 300 mennesker følger Snapchat-kontoen til foreningen «Vi som har et barn for lite». Dette er brukere som, i likhet med Hansen, har opplevd å miste det kjæreste de har.

Vi sitter med Hansen foran en liten gravstøtte. En bamse er risset inn i den mørke granitten. Selv om dette er et sted hun ofte besøker, er det mobilen som er den faste sørgeplassen.

– Gjennom Snapchat kan hvem som helst dele tanker, følelser, og fortelle hvordan det er å leve med sorgen i hverdagen, sier hun.

Å dele sorgen digitalt har blitt en form for terapi – en måte å komme seg gjennom de tyngste dagene på. Samtidig hjelper det andre som går gjennom det samme.

Bak en mobilskjerm, ved hjelp av emojis, bilder og tekst, er det Hansen som administrerer kontoen. Her lar hun andre få et innblikk i historien bak sorgen hennes.

Men la oss først spole ti år tilbake.

Beskjeden som endret alt

Vinteren 2008. Hansen var 21 år og kunne hvile hendene på en voksende mage for første gang. Hun ventet tvillinger – jentene Emma og Leah.

18 uker inn i svangerskapet fikk hun vite at det ene barnet var mindre enn det andre.

«Ingen grunn til bekymring», tenkte hun. Det er ikke unormalt at tvillinger vokser ulikt.

Først to måneder senere fikk hun beskjeden om at noe var alvorlig galt.

Leah var halvparten så stor som Emma. En morkakesvikt hindret barnet fra å vokse.

Sjokk og redsel vekslet om hverandre. Følelsen av å være ung og uovervinnelig ble knust.

– Legene ga meg to potensielle utfall: Hvis Leah overlevde, ville hun bli en grønnsak. Det var det de sa, og det ville nesten ikke kunne kalles et liv. Men mest sannsynlig ville hun dø inne i magen min.

Den siste snappen

Et jenterom på Hærland i Østfold. Det er våren 2018.

«Duu, i kveld skal jeg på kino med en fyr!»

Isis Clemilda Silva sitter i sengen og snapper bestevenninnen Kaja Finne.

Snap-tråden er lang, men de siste snappene er kun sendt av henne.

Kaja åpner ingen. Hun døde for tre år siden.

Når vi møter Silva, er det høst. Blikket hennes søker ofte ut vinduet, der en huske driver rolig med vinden.

– Vi lekte mye der som barn, sier hun smilende, mens hendene knyter seg rundt en rykende tekopp.

Minnene drar frem både smil og tårer mens hun forteller.

– Jeg føler at hun lever gjennom bildene mine. Derfor synes jeg det er fint å dele dem, og få henne til å leve videre gjennom Snapchat, Instagram og Facebook. Samtidig får jeg satt ord på hva jeg føler, sier Silva.

«Natta, elsker deg. Gleder meg til du kommer hjem fra leir!»

Den siste snappen fra Kaja ble sendt kvelden 1. juli 2015. Silva var på sommerleir og Kaja var hjemme med kjæresten på Hærland.

«Natta! Elsker deg også!»

Silvas svar ble aldri åpnet.

Vennskapet deres ble beskrevet som unikt og ærlig. Foreldrene til Silva tullet med at de hang for mye sammen, for de to jentene var nesten uadskillelige.

Men denne natten slet Silva med å sove. Urolige følelser bølget gjennom kroppen hennes. Følelser hun ikke forstod.

– Jeg våknet av at en venninne vekket meg og fortalte om en bilulykke i Østfold. En 15 år gammel jente og en 18 år gammel gutt. Allerede da ble jeg stresset, forteller hun.

Mobilen var oversvømt av ubesvarte anrop. Meldinger. Kondolanser. Farens stemme på telefonen like etterpå fikk henne til å knekke sammen.

«Isis, jeg er så lei for det. Kaja er død.»

En sorg og glede ble født

20. mars 2008. Gina Sneve Hansen våknet med ekstreme magesmerter og forstod at ikke alt var som det skulle med tvillingene.

På sykehuset bekreftet de hennes verste mistanker: Ingen kunne lenger høre lyden av Leahs hjerte. Det hadde stoppet å slå den samme morgenen.

Alt handlet nå om at Emma, den gjenlevende tvillingen, måtte overleve.

Men kroppen ville kvitte seg med Leah. I 12 timer lå Hansen på ryggen i den samme stillingen, mens hun fødte en død datter.

Samtidig så hun andre komme inn, føde, og dra hjem med nye liv.

– Det var et sjokk jeg ikke kunne forberede meg på. Følelsen av at du aldri skal få holde eller se barnet ditt levende. Jeg fikk aldri se henne åpne øynene, sier Hansen.

Ni dager senere ble Emma født. Fødselen gikk raskt og uten komplikasjoner, selv om den nyfødte var svært prematur.

Å balansere ekstrem lykke og sorg ble vanskelig for Hansen.

En hektisk hverdag ble en fluktrute fra sorgen og de traumatiske minnene hun bar på.

Hun gjorde ferdig utdannelsen som barnehagelærer, jobbet ved siden av studiene og var mye ute med venner i helgene. Hun ble også mamma til to til: Mathea og Sander.

Men under fasaden levde hun med en konstant angst for at noe skulle skje med barna. En frykt hun fortsatt kjenner på i dag.

Etter at sønnen Sander ble syk julen 2014, skjønte Hansen at hun trengte hjelp.

Den enorme redselen for å miste barna sine hadde tatt fullstendig overhånd.

Hansen fikk henvisning til psykolog. Men det var ikke dette som ble den virkelige redningen.

«Sørge-snapper»

For rundt et halvt år siden ble en egen Snapchat-konto opprettet av foreningen «Vi som har et barn for lite».

Dette er en frivillig organisasjon som hjelper foreldre som har mistet ett eller flere barn.

Kontoen fungerer som en digital sorggruppe. Personer som har opplevd å miste noen kan gjennom å snappe sette ord på hvordan det er å leve med sorgen.

Deltakelsen i foreningen og kontoen ga Hansen en helt ny hverdag.

– Brått følte jeg meg ikke så alene. Mange synes det er vanskelig å snakke med venner og familie, og vil ikke legge sorgen over på andre. Men på Snapchat kan vi kjenne oss igjen i hverandres liv, sier Hansen, som har blitt styremedlem i foreningen.

Siden kontoen ble startet har den fått over 300 følgere. De som vil kan administrere kontoen og legge ut bilder.

I dag er det Ginas tur. Tomlene henger avventende over skjermen mens hun prøver å sette ord på følelsene sine.

«Noen dager er lettere enn andre, men Leah er i tankene mine absolutt hver dag! <3»

«Hva gjør du når dagen blir altfor tøff? Hva hjelper deg?<3»

Hun plasserer teksten over bildet hun tok av kisten til Leah, begravelsesdagen for ti år siden. Hun trykker «send» og legger den til i Snapchat-historien.

Det tar ikke lang tid før det begynner å tikke inn meldinger fra folk som har sett bildene.

– De sier at denne kontoen betyr veldig mye for dem, fordi den hjelper dem å komme gjennom hverdagen. Jeg synes det er fantastisk å kunne bidra til noe sånt.

– Det finnes sorggrupper der man møter og snakker direkte med andre. Er ikke det noe en slik digital sorggruppe mangler?

– For dem som nettopp har mistet noen, tror jeg det er lettere å bruke Snapchat enn å møte noen på ordentlig. Disse er kanskje ikke klare til å snakke direkte med folk. Det kan være lettere å gjemme seg bak skjermen, samtidig som de forteller hvordan de har det og får tilbakemeldinger, sier Hansen.

Vil holde henne levende

Sommeren da Kaja døde, lukket Isis Clemilda Silva seg inne på soverommet.

Mat fristet ikke og det var vanskelig å møte andre mennesker. Men med tiden ble det godt å dele savnet etter Kaja gjennom sosiale medier.

– Da jeg begynte å bli klar for å snakke om det, ble det viktig for meg å holde henne levende gjennom nettet. Jeg ville vise at dette kunne skje hvem som helst og at det er viktig å sette pris på det du har, sier hun.

For Kajas familie var det aldri et tema å slette Facebook-profilen. De valgte å opprette en minneside, slik at profilen kunne bli et møtested for venner og familie.

I tillegg poster Silva jevnlig bilder og innlegg på både sin egen Facebook- og Instagram-profil. Innimellom snapper hun.

Å sørge gjennom sosiale medier er noe hun tror er lettere enn å sørge «i virkeligheten».

– Det er lettere å uttrykke seg gjennom et innlegg, for da trenger jeg ikke se folk rett i øynene. I tillegg har noen et større nettverk på sosiale medier enn i virkeligheten, noe som gjør at de får mer av den støtten de trenger, sier hun.

– Kan ikke dette også være med på å «dyrke sorgen»?

– Det har ikke jeg opplevd. Men jeg tror noen kan tenke at man deler for å få oppmerksomhet og fordi man synes synd i seg selv. Men slik er det ikke, sier hun.

En hårfin balansegang

Kajas mamma, Hanne Margrete Habel, sitter avslappet i en stor stol med bare føtter.

Kinnene gløder, og når vi snakker om datteren blir blikket fjernt, som om hun ser minnene bli avspilt på en skjerm i luften.

For Habel har det vært viktig å leve et rolig liv – mye for å føle at hun kan beholde kontakten med datteren.

Sosiale medier hadde aldri hatt en plass i hverdagen hennes, men etter Kajas død ble synet på Facebook annerledes.

– Jeg vet mange sier at «det er så enkelt å bare sende et hjerte». Men jeg er så takknemlig for alle hjertene jeg har fått.

Men selv om hjertene og emojiene på skjermen varmer, har Habel også kjent på skyggesider av den digitale sorgdelingen.

– Jeg har selv opplevd at det har blitt delt ord og bilder av Kaja som jeg egentlig ønsket skulle holdes utenfor sosiale medier, sier hun, og fortsetter:

– En bevissthet rundt dette er viktig – at det kan variere fra pårørende, hva de synes er greit at kommer ut og ikke.

Habel synes dette er en hårfin balanse. Gjennom Kajas minneprofil på Facebook ser hun også hvordan folk finner sammen i sorgen.

– Jeg bruker også det digitale for å holde minnet hennes levende, og det er fint å se at mange hedrer Kaja der, sier hun, selv om hun foretrekker å besøke graven til datteren i hagen.

«De nære» og «de andre»

– For få er kritiske til valgene de tar rundt hvordan de sørger på Facebook, sier Ane-Marthe Pedersen.

Medieviteren har akkurat fullført en master ved Universitetet i Oslo om hvordan folk sørger på den sosiale plattformen.

– Mange deler nok personlig informasjon litt for lett, og flere har angret på dette i ettertid, fortsetter hun.

Pedersen gjør oss oppmerksomme på at funnene ikke kan generaliseres, men at de fungerer som en pekepinn i et område som er lite forsket på.

– Foreløpig finnes det ingen eksakte tall på hvor mange som deler sorg på Facebook, men det er helt tydelig at det er et økende fenomen, sier Pedersen.

Pedersen har i sin forskning spurt 241 personer, og resultatene viser at det er fellesskapsfølelsen som er hovedgrunnen til at folk deler sorg på Facebook.

Begrunnelsen er at det er en rask og enkel måte å bli sett og hørt på når man trenger trøst og omsorg, forklarer hun.

– Samtidig viser forskning at det er nære venner og familie man vil ha oppmerksomhet fra i en sorgprosess. Når vi i gjennomsnitt har 500–1000 Facebook-venner, er det derfor mange utover dette som mottar din personlige informasjon. Dette tenker ikke mange nok gjennom, sier forskeren.

Flere angrer på sørgende innlegg

Et menneske har i gjennomsnitt ikke kapasitet til å kunne bry seg om mer enn 150 personer, ifølge Pedersens masteroppgave.

Fem regnes som «de aller nærmeste». 15 som «bestevenner». 50 som «gode venner». 150 er grensen for hvor mange vi kan bry oss om, men utover dette er resten navn og ansikter, hevder Pedersen.

– I undersøkelsen min var det 67,6 prosent som angret på innlegg de hadde postet. De fleste oppfatter Facebook som en underholdningsplattform, og få tenker nok over at de kan dra andre inn i en sorg som ikke de ønsker å være en del av, sier hun.

Samtidig understreker hun at hun synes det er annerledes med lukkede forum og grupper.

Pedersen vil ikke være en kritisk stemme til å sørge digitalt, men mener at det trengs en økende bevisstgjøring på feltet.

– Det finnes ikke et rett eller galt svar for dette, men jeg tror vi må snakke mer om hvordan vi skal sørge på nett og hva det innebærer. Facebook burde ha en funksjon som gjør at du må tenke deg om før du publiserer et veldig privat innlegg, sier hun.

Kan forlenge sorgprosessen

Marianne Vinjevoll jobber som psykologspesialist ved Klinikk for krisepsykologi.

Hun sier at enkelte forteller om en kortvarig effekt ved å dele sorg på sosiale medier.

– Støttende kommentarer og det å bli påminnet at andre bryr seg, kan oppleves godt. Likevel kan det ikke erstatte den personlige tilstedeværelsen, sier Vinjevoll.

Etterlatte, og spesielt unge, kan oppleve at omgivelsene glemmer fort, forklarer hun. Når verden rundt går videre med sine liv, kan følelsen av å være alene i sorgen øke med tiden.

Men Vinjevoll presiserer at det er begrenset med forskning på området. Hun mener vi må snakke mer om hvordan bruken av sosiale medier påvirker egen sorg, som kan ha store individuelle forskjeller.

– Kan det å «holde noen levende» gjennom sosiale medier være med på å forsterke sorgen?

– Kanskje ikke forsterke den, men det kan forlenge sorgprosessen. Mange ønsker å beholde en «følelse av nærhet» til den døde, eller et håp om at det ikke er sant. Å fortsette å kommunisere med den døde på nett kan derfor være med på å opprettholde dette, sier hun.

Angret voldsomt

Habel presiserer at også hun tror flere i sorg kan la seg «rive med i øyeblikket», når store følelser rir én.

For å holde Kajas livsinnstilling levende, begynte Habel på en minnesamling som med fleres historier skulle hedre datterens kjærlighet til livet. Denne utviklet seg til boken «Kajas livsglede».

Mens hun skrev opplevde Habel selv å plutselig ha delt mer enn hun var komfortabel med.

– Jeg delte et utdrag som jeg angret voldsomt på. Det var tanker rundt døden, som jeg for sent reflekterte over at kunne bidra til misforståelser. Det var ord som hadde trengt å bli fulgt opp på en annen måte enn jeg hadde kapasitet til da, sier Habel.

Likevel understreker Habel at familien fortsatt kommer til å la Kaja leve videre på nettet, selv om det er en balansegang.

– Alle som mister noen går gjennom en fase der de er redde for å glemme. Det er både hjerteskjærende og sødmefullt å dele minner av Kaja med andre, men for meg hjelper det å bruke det digitale for å holde henne levende, sier hun.

– Vi har ikke avsluttet noen kontoer ennå, og det har jeg ikke behov for heller.