Hvorfor var nazistene så glade i norsk kultur?

Da Norge ble invadert i 1940, kom nazistene marsjerende med gamle norske runer på brystet.

Hvilket paradoks.

Landet vårt ble altså angrepet av en nasjon som beundret norsk kultur og brukte norrøne symboler for å legitimere sin krig.

Hvordan kunne de gjøre det?

Forholdet mellom Tyskland og Norge har fascinert forfatter Lars Mytting i mange år. Tre bøker har det blitt om den fiktive bygda Butangen.

Navet i denne trilogien er to kirkeklokker som en gang hang i dalens stavkirke. I den siste boken «Skråpånatta» kommer nazistene til bygda. De ønsker å få tak i den siste kirkeklokken som bygdefolket har gjemt unna.

Nå skal det understrekes at Mytting dikter fritt, men bakteppet for historien hans er sann.

De tyske nazistene var ekstremt opptatt av norrøn kultur. SS-sjefen Heinrich Himmler dro sågar til Norge for å oppleve landet med egne øyne. Han ville høre folkemusikken, se vikingskipene og beundre stavkirkene. Men hvorfor ble norsk kultur så viktig for nazistene?

I Ringebu i Gudbrandsdalen finnes noe av svaret på dette.

Ringebu siste dag i august

– Her ble jeg konfirmert.

Lars Mytting og jeg sitter på en hard kirkebenk i den tomme stavkirken. Det er helt stille i den 800 år gamle trebygningen. Bare fotografen svinser rundt og tar bilder av detaljer.

Som liten trodde Lars at alle kirker så sånn ut, med portaler og mystiske tegn skåret ut for hundrevis av år siden.

Og mens presten underviste de håpefulle ungdommene i bygda om Jesu liv, lot unge Lars blikket vandre rundt i den gamle trekirken. Langs veggene er det hengt opp malerier til minne om folk som hadde bodd og levd i Ringebu. Et av disse maleriene fanget hans interesse.

– Allerede som barn hadde jeg undret meg over hvorfor det sto noe der på et annet språk, sier Mytting.

Senere skulle han få vite at de utenlandske ordene under maleriet var tyske. De ble skrevet til minne om en oberstløytnant som døde i Ringebu

Men den tyske oberstløytnanten døde ikke mellom 1940 og 1945.
Året var 1735.

Tyskernes interesse for nordiske symboler, runer og vikinger oppsto ikke i Nazi-Tyskland. Den kom flere hundre år før Hitler og Himmler ble født.

Det startet som et vennskap.

Tyskerne kommer (første gang)

Den tyske oberstløytnanten som døde i Ringebu i 1735, var ikke alene om å komme til Norge.

– Allerede på 1500-tallet kom de første tyske innvandrerne, forteller Mytting.

Landet skulle bygges, og fagfolk trengtes. Det ble en slags tysk eliteinnvandring over flere hundre år. Leger, kjøpmenn, offiserer, bergverksfolk. De kom i hopetall.

Og mens innfødte nordmenn rev gamle stavkirker for å bygge større og enklere gudshus, fritt for magi og krimskrams, lot de tyske innvandrerne seg fascinere av nettopp dette – det urnorske og førkristne.

Det er akkurat det du finner i en gammel kirke i en dal i fjell-landet Norge, fylt av utskjæringer fra norrøn tid. Kort sagt: en trekirke med hint av Odin og Tor.

I Ringebu står stavkirken støtt den dag i dag.

Det gjorde derimot ikke stavkirken i Vang i Valdres. Den ble tatt ned og kjøpt av kong Fredrik Vilhelm IV av Preussen og flyttet til daværende Tyskland på midten av 1800-tallet.

I dag er Vang stavkirke en turistattraksjon i Polen.

Man kan kalle det en slags kulturell forelskelse.

Men forelskelse handler ofte om en slags gjenkjennelse. Tyskerne fant noe i norrøn kultur som ga gjenklang hos dem selv.

Det tyske diktet Nibelungenlied ble brukt som bevis for et kulturelt slektskap mellom Tyskland og Norge. I diktet møter vi Sigurd (Siegfried på tysk) som dreper dragen Fåvne.

Samme historie går igjen i de norrøne tekstene i «Den eldre Edda» og «Den yngre Edda».

Etter samlingen av Tyskland (1871) var mange på søken etter en felles kultur. Ideen om et felles germansk opphav i en mytisk tid ble sådd.

Likeså troen på at restene av denne felles kulturen fremdeles var å finne i norske daler, ubesudlet av moderniteten.

– Samtidig misforsto de så mye, sier Mytting. Odel for eksempel.

– En av deres viktigste ideologer trodde at det var den sterkeste som fikk arve gården, at norske bondeslekter ble foredlet gjennom bestemannsprinsippet.

I tillegg adopterte de også gammel norrøn overtro om hvordan et fysisk objekt eller et symbol har faktisk kraft.

Akkurat dette poenget er viktig for å forstå nazistenes bruk av gamle norske bokstaver på skjorteermene. De mente rett og slett at runene var magiske.

Bokstavene

Lars Mytting og jeg står midt i kirkerommet og speider opp langs de gamle furustavene som holder taket oppe. De er 12 i tallet, digre furuer som ble felt en gang for 800 år siden.

Siden har de stått her. Det gir en helt særegen følelse å være omhyllet av gammelt treverk. En egen klang av fordums tid.

På den ene staven/stolpen har noen tatt frem kniven og skåret inn sitt budskap da kirken var ny.

«Her var han, og herfra for han ut.»

Bokstavene som er risset inn i stolpen, er kantete. Slike bokstaver var på moten i plakater og bøker før invasjonen i 1940, men nå gir slike fonter assosiasjon til nazismen.

Man kan si at de ødela en hel typografisk tradisjon.

Etter 1945 har for eksempel solrunene blitt ubrukelige.

Nettopp denne estetikken har fascinert Lars Mytting i hans siste bok: hvordan formspråk fra før 1939 blir uspiselig etter 1945.

– Det trenger ikke være mere enn en blikkretning på et bilde, sier Lars Mytting. – Det holder. Tusenårsblikket. Nazistene brukte ofte dette blikket i sine propagandaplakater.

Fremdeles må idrettsfolk passe seg. Blandingen av sterk kropp og militær holdning gir fort gale assosiasjoner.

Ammunisjonsfabrikken Nammos sponsor-kampanje for hopplandslaget er et eksempel på dette.

Stort bedre gikk det ikke for alpinlandslaget da de fikk nye gensere ...

– Vår varhet for dette henger igjen fremdeles, sier Mytting.

Tyskerne kommer (for andre gang)

Da tyskerne angrep Norge i 1940, ble det gitt beskjed fra øverste hold om å behandle nordmenn bra. Nordmenn var ariere, herrefolket, og vi var alle germanere.

Det kom antagelig som et sjokk på okkupantene at mange slett ikke var enige i denne fellesgermanske ideen.

Det er ubehagelig å bli likt av nazister.

– Hadde vi bare skikkelig uflaks med at det var vår kultur de likte så godt?

Jeg spør Jimi Thaule. Han er universitetsbibliotekar ved Universitetet i Agder og har skrevet om nazistenes bruk av ritualer og historiske symboler. Thaule nøler litt med å svare, for uflaks er neppe ordet man bruker om sånt.

– Det er nok flere tilfeldigheter som inntraff samtidig, sier Thaule.

Tyskerne var allerede fascinert av norrøne symboler da nasjonalismen oppsto i Europa. I tillegg bidro politisk uro etter første verdenskrig. I Tyskland søkte man etter en felles forankring og fant svaret i en mytisk fortid.

– Men det særegne for tysk nasjonalisme er den okkulte siden, sier Thaule og tilføyer: – Ser man bort fra grusomhetene, kan dette synes nesten komisk.

Thaule sikter til den beryktede organisasjonen SS. Øverste leder var Heinrich Himmler, den mest ko-ko av dem alle.

Himmler blandet tanker om blod, forfedre, ritualer, astrologi og norrøne symboler i en saus.

– De dyrket det irrasjonelle, sier Thaule.

– Hva tenker du som fagmann om at presten Schweigaard i Myttings bøker sier at SS-uniformene ser ut som magikerdrakter?

– Det var en presis beskrivelse, sier Thaule.

Uniformene var svarte. Dette var inspirert av jesuittprestenes drakt og skulle vise hvordan man ofret seg for åndelig strid. På skjortekragen bar de dobbel solrune som de omdøpte til seiersruner.

De brukte tyr-runen som livs- og dødsrune (kom an på hvilken vei runen står), og de møttes til mystiske ritualer på Himmlers slott.

– De historiske symbolene var mere enn bare inspirasjon, sier Thaule – De var uttrykk for et ønske om å vende tilbake til tidligere tiders dyder. En norrøn ånd skulle lede folket inn i en ny storhetstid.

Da krigen var over, hadde deler av norsk kultur blitt tilsmusset i den grad at vi fremdeles kan merke ettervirkningene.

Tyskerne kommer (for tredje gang)

Idet Lars Mytting og jeg går ut av Ringebu stavkirke, ser vi to kvinner på parkeringsplassen. De er tydeligvis turister.

Så får de øye på Lars Mytting. Klart de kjenner Mytting!

De to damene er tyske og jobber i bokhandel. Nå har de kommet til Ringebu etter å ha lest om søsterklokkene.

Tyskerne er med andre ord her igjen. Jeg får lyst til å snu om på presten Schweigaards utsagn i boken til Mytting: Jeg liker dere bedre denne gangen, enn sist dere var her.

Epilog – til glede for de innvidde i Myttings univers

Til alle dere som har lest en, to eller tre av bøkene i serien:

– Vil du bli med opp i tårnet til søsterklokken? spurte Lars
– Hva? sa jeg. Er klokkene her?

Jeg trodde ikke mine egne ører. Søsterklokkene?

Finnes de virkelig?

– Dette har vi egentlig ikke lov til, sa Lars idet han åpnet luken i taket.

På vei opp den bratte trappen mumlet han en slags grunn til hvorfor vi kunne bryte dette forbudet akkurat nå.

Jeg hørte ikke hva han sa.

Jeg tenkte bare på Astrid Hekne, vår heltinne, hvordan hun innser at hun må klatre opp til søsterklokkene for å redde dem fra å bli sendt til Tyskland.

Vel opp gjennom luken pekte Lars på en stige. Jeg stirret opp i tårnet og innså at denne trestigen bare var den første av flere.

I boken skjelver Astrid av redsel på vei opp. Det gjorde jeg også. Men min grunn var høydeskrekk.

Lars Mytting småskravlet hele veien.

Han fortalte om klokkesagnet fra hjembygda, om to søstre, forbundet ved hoften, som var så gode til å veve. At pappaen deres fikk støpt to søsterklokker til Ringebu stavkirke. Den ene klokken er dessverre borte. Lars har prøvd å finne ut hva som skjedde med den. Kanskje den ble støpt om, sa han og entret stige nummer fire i det gamle tårnet.

Utenfor kunne jeg høre vinden. Det knakte i gammelt treverk.

Jeg var svimmel og bekymret for hvordan jeg skulle komme ned igjen, men jeg visste at jeg måtte opp – opp til søsterklokken jeg hadde lest så mye om.

For akkurat da føltes Lars Myttings univers helt sant, selv om jeg vet at han dikter.

Jeg tok på søsterklokken i Ringebu.

Grafset til meg et atom eller to, for man vet jo aldri – kanskje helgenskurv virker ... Ikke sant?

Og så klatret jeg ned til virkeligheten igjen.

***

• Her kan du lese NRKs anmeldelse av Lars Myttings siste bok i trilogien: Fansen kan puste letta ut: Det tredje bandet i heknetrilogien, «Skråpånatta», innfrir det «Søsterklokkene» og «Hekneveven» lova. (5)

Her er noen andre saker du kanskje vil like: