Gravplass på Bolærne
Illustrasjon: Kjersti Lofthaug / NRK

Nazi-dødsleirens glemte graver

BOLÆRNE, (NRK): Vinteren 1945 ble 28 sovjetiske krigsfanger gravlagt på en øy i Vestfold. Ifølge norske myndigheter er gravene tømt, men er de virkelig det?

Mellom Bolæren, oktober 2012:

Et arkeologisk team fra Vestfold fylkeskommune undersøker en gammel gravplass for krigsfanger. Ifølge norske myndigheter er gravplassen tømt. Men etter kort tid gjør arkeologene likevel et funn.

Rett under overflaten finner de en tann.

Arkeolog Cathrine Stangebye Engebretsen stopper all videre graving og kontakter Krigsgravtjenesten. Den tømte gravplassen er ikke tom.

Hvordan skal de forholde seg til dette?

Helt stille. Bare en ørliten antydning til bevegelse. Som om landskapet har tatt en pause og trenger ro.

Bolærne er en øygruppe ytterst i Oslofjorden, utenfor Tønsberg og Nøtterøy. Om sommeren glitrer sola i sjøen.

De tre øyene ligger der som perler på en snor. Lukt av sololje flyr forbi.

Fra ferga strømmer folk i land og sprer seg utover den overgrodde naturidyllen.

Om høsten er busk og kratt nakne. Landskapet virker mer sårbart. Det er lettere å ta inn over seg da.

At dette sommerparadiset også rommer en helt annen historie.

Under andre verdenskrig lå det en krigsfangeleir på den midterste øya – Mellom Bolæren.

Mellom Bolæren

Den siste krigsvinteren døde et ukjent antall fanger her.

..

For åtte år siden fikk fylkesarkeolog Cathrine Stangebye Engebretsen nyss om at det fantes en bortgjemt gravplass.

Cathrine Stangebye Engebretsen

Det ble begynnelsen på en historie som enda ikke er slutt.

Arkeologer jobber med spor etter mennesker langt tilbake i tid. Men dette er annerledes. Historien er tett på.

For arkeologen i Vestfold er det blitt viktig å finne ut så mye som mulig om den glemte historien.

Hvor mange mennesker døde her ute?

Og hvordan bør det gamle gravstedet behandles i dag?

Painful heritage heter det på engelsk.

En fagterm for kulturminner som forteller om en fortid som verken er pen å se på eller spesielt hyggelig å minnes.

Den smertefulle kulturarven.

Hva gjør vi med den?

I dag – 75 år etter andre verdenskrig – er spørsmålene mer påtrengende enn noen gang. Det begynner å haste. Tidsvitner dør. Naturen gror igjen.

..

GJENGRODD: De fysiske sporene etter krigsfangene er i ferd med å forsvinne. Der det en gang var nakent og bart står det nå høye, fullvoksne trær.

Vi vet en del

Historien om krigsfangene på Bolærne begynner i april 1940.

Nazi-Tyskland tar over festningen, et viktig punkt for å kontrollere skipsleia inn mot Oslo.

Langs hele kysten ruster tyskerne opp festningsanleggene.

I Hitlers planer om et stortysk rike er Norge strategisk viktig med sin lange kystlinje helt opp mot Sovjetunionen. Festung Norwegen skal bli et uinntagelig bolverk mot nazi-Tysklands fiender.

Men det er ikke tyskere eller nordmenn som utfører det tyngste opprustningsarbeidet. Det er soldater som er tatt til fange på Østfronten, der nazistene sloss mot Sovjetunionen.

Under andre verdenskrig jobbet ca. 100.000 sovjetiske krigsfanger som slavearbeidere på tyske anlegg i Norge.

14.000 døde på norsk jord.

På Bolærne er det en fangeleir for slavearbeiderne på festningen.

Men høsten 1944 sender tyskerne arbeiderne bort. I stedet fylles den isolerte leiren opp med syke og arbeidsuføre fanger.

Fanger som sendes til øya for å dø.

Menn foran brakker på Bolærne

Etter krigen ble det fortalt om forferdelige hendelser på Bolærne.

Om lik som ble skjøvet ut i vannkanten. Om utmagrede menn som stavret rundt som levende døde. I maidagene etter krigen skal likhuset på Tønsberg sykehuset ha vært så overfylt at døde krigsfanger måtte legges ut på verandaen.

Men litt etter litt forsvant historiene ut av folks minne.

Den kalde krigen kom. De tre øyene ble på ny forbudt område. Et sted fylt av hemmeligheter man ikke skulle vite for mye om. Et sted der kun militært personell fikk gå i land.

I 2012 startet en utredning av verneverdier i forbindelse med innlemmelsen av Bolærne i Færder nasjonalpark. Slik begynte fylkesarkeologen å grave i historien.

Utredning av verneverdier? Her må vi stoppe opp litt og snakke om kulturminner.

For hva er et kulturminne?

Ifølge kulturminneloven er alle spor etter menneskelig virksomhet å regne som kulturminner. Men alt er ikke like interessant.

I Norge må det meste av det som er yngre enn 1537 undersøkes og utredes før det får status som verneverdig kulturminne.

For Cathrine Stangebye Engebretsen er fangeleirene og gravplassene etter krigsfangene viktige.

– Øya har i seg så mye av andre verdenskrigs tragedie. Både menneskeskjebner og storpolitikk, sier hun.

Arkeologer graver ikke bare i jord. De graver også i arkiv.

I Krigsgravtjenestens arkiv fant Engebretsen et dokument som viste at 28 navngitte sovjetiske krigsfanger ble gravlagt på øya.

Navn gravliste

Hun fikk også se et gammelt svart-hvitt fotografi fra en bukt med hvite kors.

Hvem var de 28 døde?

Og hvor var bukta med gravstedet på fotografiet?

Gravplassen

Bildet minner oss om nazismens menneskeforakt og brutalitet. Om et rasehierarki der sovjetiske krigsfanger ble sett på som slaviske undermennesker.

Om et dehumaniserende leirsystem der fangene kun hadde verdi som arbeidskraft. En historie vi ofte glemmer også skjedde her i Norge.

Grossraum – en historie i historien

Under andre verdenskrig var Norge en del av nazi-Tysklands «Grossraum». Et økonomisk system basert på tvangsarbeid der 20 millioner slavearbeidere, i all hovedsak fra Øst-Europa, ble tvunget til å jobbe for tyskerne.

Slavearbeiderne bygget festningsanlegg og nødvendig infrastruktur for det tredje rike.

Kart over Europa og nazismen

Over hele Norge fantes det 500 fangeleire. Sett i forhold til folketallet tok Norge imot en av de største kontingentene slavearbeidere.

Fangeleire under krigen

Den siste krigsvinteren ble 300 syke, arbeidsudyktige krigsfanger sendt til en øy i Vestfold for å dø.

Kart over oslofjorden med fangeleir på Bolærne markert

Det er her vi står nå.

Bolærne

Da krigen gikk mot slutten forlot tyskerne Bolærne, og den 10. mai 1945 dro en båt fra Tønsberg ut mot øyene.

Om bord var representanter for den norske motstands­organisasjonen Milorg og for Norges Røde Kors.

En av dem var Anton Jervell, 44 år, småbarnsfar og overlege ved Tønsberg sykehus.

Jervell hadde vært med og åpnet andre leire i Vestfold. Han hadde møtt befridde fanger som gledestrålende tok imot mat, røyk og øl fra Tønsberg bryggeri.

På Bolærne var alt annerledes.

Krigsfangeleiren på Mellom Bollæren, mai 1945.
Foto: DE ALLIERTE MILITÆRMYNDIGHETER I NORGE I 1945 Foto: DE ALLIERTE MILITÆRMYNDIGHETER I NORGE I 1945

I et lydopptak fra 1980 forteller Anton Jervell om det forferdelige synet som møtte ham:

«Det var avtrede rundt omkring over det hele, så man gikk i avføring og gjerne løs avføring for de hadde tarmtuberkulose en masse av disse her. De var så avmagret, så avmagret. […] Det var dødsleir. Det var absolutt dødsleir. […] De (tyskerne) hadde regnet med at de var så dårlige at de skal dø allikevel, derfor ble de behandlet verre enn dyr.»

Tønsberg Blads utsendte reporter, Oddmund Ljone, var bare 28 år. Det som møtte ham var voldsomt og sjokkartet.

«Aldri har jeg opplevd det menneskelige redusert, slik som det var her», skriver han.

«I de 10 brakkene i leiren lå det menn som bare ventet på å dø.»

.

«De ligger klemt sammen disse dødssyke menneskene. Hver av dem tilstått en sengebredde på 40 cm. De ligger tett på hverandre, hostende, spyttende, lidende i høy feber.»

«Fangene på Bolærne […] har levd som på en Djevleøy, omgitt av rusten piggtråd, henvist til sultedød. For dem var tilværelsen bare en endeløs rekke av dager fylt av sult.»

FAKSIMILE: «Tilstanden i russiske fangeleire», Tønsberg Blad og Vestfold Arbeiderblad, 19. mai 1945.

VOLDSOMT: Artikkelen «Tilstanden i russiske fangeleirer» var på trykk i Tønsbergs Blad og Vestfolds Arbeiderblad, 19. mai 1945. 

Foto: Tønsberg Blad/Nasjonalbiblioteket

Mellom 30 og 40 av fangene var så syke at de umiddelbart ble fraktet til sykehuset i Tønsberg der de ble lagt inn på avdeling L. Sykehusets isolerte smitteavdeling.

«Betydelig medtatt og tungpusten. Høyfebril med sterk hoste. Allmenntilstanden er elendig. Han er meget mager. Ribbenene og skuldrene trer frem tilsynelatende bare dekket av hud. Tungen er belagt og han har betennelse i tannkjøttet», står det i en av sykejournalene.

I tillegg til tuberkulose hadde mange av fangene dobbeltsidig lungebetennelse.

De fleste av de befridde fangene døde på sykehuset i løpet av 14 dager.

Leiren på Bolærne omtales i flere sammenhenger som en dødsleir, men det er umulig å si sikkert hvor mange fanger som døde på øya.

Det kan ha vært flere fange­transporter ut til øya i løpet av den siste krigsvinteren.

I så fall er dødstallet trolig høyere enn det som er kjent i dag.

Reporteren fra Tønsbergs Blad ble fortalt om døde som ble pakket inn i grovt papir og lagt i fjæra rett utenfor leiren.

Der skal de ha blitt overgitt til havet og bølgene.

En oktoberdag for åtte år siden dro Cathrine Stangebye Engebretsen ut for å lete etter gravplassen.

Det var en klar solfylt høstdag. Det var vanskelig å finne bukta fra sjøsiden.

Arkeologen måtte lete seg fram gjennom en kronglete edelløvskog.

cse

Stedet der fotografiet ble tatt var gjengrodd av et to meter høyt tornekratt.

Gravplass Bolærne

Det fantes ingen spor av den gamle gravplassen.

gravplass Bolærne

Men det var ingen tvil om at det var riktig sted.

Gravplassen i 2019
Gravplassen

I 1953 ble gravene på Mellom Bolæren tømt og flyttet til Vestre gravlund i Oslo.

Det var under den kalde krigen og Norge fryktet at sovjetiske myndigheter ville bruke gravstedet som påskudd for spionasje. Det finnes ingen dokumentasjon på hvordan oppgravingen ble utført.

Lokalt gikk det rykter om funn av beinrester og at det var flere døde enn de 28 på gravlisten.

Da det arkeologiske teamet fra Vestfold fylkeskommune satte i gang å undersøke overflaten med georadar og metallsøker var det lite å finne. Rustne spikre, patroner og litt sølvpapir. En bit aluminium som arkeologene mente stammet fra en engangsgrill.

– Det var en litt bakvendt utgraving. Ettersom gravene var flyttet og gravstedet skulle være tømt håpet vi jo at vi ikke skulle finne noe, forteller Engebretsen.

Men arkeologen klarte ikke å gi slipp. I bakhodet surret historier fra Operasjon Asfalt. Den hemmelige oppgravingen av sovjetiske krigsgraver i Nord-Norge. Der ble levningene samlet i svarte asfaltposer. Det er dokumentert at lik enkelte steder både ble delt opp, og blandet sammen før de ble lagt i massegraver.

I flere tilfeller forsvant navn og identitet på veien.

Sent på ettermiddagen, rett før teamet skulle pakke sammen, ga metallsøkeren lyd fra seg igjen.

Et par centimeter under jorda dukket noe opp.

Et avlangt aluminiumsmerke med et hull i.

.

På den ene siden hadde noen innskravert «111171 STALAG II B».

Fangemerke

Nummeret viste til et fangekort med personopplysninger.

.

Når en fange døde skulle en del av brikken følge avdøde, mens den andre delen ble sendt til Tyskland.

Hvem var mannen med fangebrikken?

Så langt har det ikke vært mulig å oppspore fangekortet som hører til brikken.

Derfor vet vi ikke hva han het eller hvor gammel han var.

Stalag II B viser til en oppsamlingsleir for millioner av sovjetiske soldater som ble tatt til fange under Operasjon Barbarossa, den tyske invasjonen av Sovjetunionen.

Men tiden går og med det kommer nye muligheter for å få svar.

I dag kan fangekort søkes opp digitalt, og i Russland åpnes gamle arkiv. Det kan gi gjenlevende slektninger ny kunnskap om skjebnen til en bestefar, en far eller bror.

Etter funnet av brikken bestemte Cathrine Stangebye Engebretsen seg for å gå gjennom området på ny.

Denne gangen med spade – hun ville ned i jorda og se.

– Fangemerket kunne ha falt av levningene da de flyttet gravene. Men jeg var redd for at gravplassen ikke var helt tømt. At det ville ligge mer igjen.

Etter noen få spadestikk fant arkeologene en tann – en jeksel med store hull.

tann

Arkeologer er trent i å finne menneskelige levninger, men dette var annerledes. Det var ingen tusen år gammel vikinggrav.

– Det var tannen til et menneske som hadde vært gjennom et forferdelig fangenskap. Det gjør inntrykk. Det er så nært i tid.

Ifølge norsk lov er graver etter soldater og krigsfanger fra andre verdenskrig fredet til evig tid. Engebretsen stoppet derfor all videre graving. Hun kontaktet Krigsgravtjenesten som har ansvaret for krigsgraver i Norge og fortalte at det fremdeles fantes levninger i jorda.

Svaret hun fikk var at gravfreden ikke gjelder dersom gravene er tømt og levningene flyttet.

Når NRK kontakter Krigsgravtjenesten åtte år senere er svaret fremdeles det samme. Krigsgravtjenesten mener de tømte gravene dekkes av gravferdslovens bestemmelser om naturlig grav.

For Cathrine Stangebye Engebretsen handler det om verdighet.

– Det provoserer meg at stedet hvor ofrene etter nazismen ble begravet, blir behandlet med så lite respekt.

Hun ønsker at Riksantikvaren skal engasjere seg.

– Jeg håper Riksantikvaren sørger for at gravstedene kan registreres som viktige kulturminner. Det vil hjelpe kommunene å vise aktsomhet og respekt.

En telefon til Riksantikvaren gjør det klart at de er klar over problemstillingen. Avdelingsdirektør Linda Veiby er opptatt av at de tømte gravstedene skal behandles med verdighet. Men spørsmålet er hva det betyr.

Veiby forteller at det er planer om en koordinert innsats med Krigsgravtjenesten, slik at det kan lages en strategi for vern og forvaltning av krigens kulturminner.

Et mer konkret svar er det ikke mulig å få.

For selv i dag, 75 år etter krigens slutt, er det mange følsomme spørsmål knyttet til de gamle gravene.

Flere historikere hevder at de utenlandske krigsfangenes lidelser har vært glemt, og at den kalde krigen har påvirket vår måte å forstå og fortelle om andre verdenskrig.

Men hva skal man gjøre? Med 500 fangleire over hele Norge er det ingen som aner hvor mange gravsteder som finnes. Om man freder gravplassen på Bolærne som kulturminne, hva slags konsekvens vil det i så fall få for de andre stedene?

Cathrine Stangebye Engebretsen, arkeolog i Vestfold fylkeskommune

Cathrine Stangebye Engebretsen vender tilbake til stedet der hun har vært så mange ganger før.

Til gravstedet hun gjenfant – og som hun fremdeles føler et ansvar for.

Fylkesarkeologens håp er at nye generasjoner skal få kjennskap til lidelsene og krigsforbrytelsene som skjedde her. At øya ikke bare skal være vakker skjærgård og sommeridyll.

Den siste fangen som døde på Bolærne het Michail Iwanow. Han hadde akkurat fylt 24 år.

Michail Iwanov ble gravlagt 10. mai 1945 – samme dag som Milorg og Røde Kors frigjorde øya.

Rettelse i saken 17.02.2020: I en tidligere versjon av denne saken sto det at ca 60 fanger døde på Bolærne. Dette er ikke riktig og er nå rettet til ca 50. Det sto også at den ene delen av fangebrikken ble sendt til Røde Kors. Dette er ikke riktig. Brikken ble sendt til Tyskland. NRK beklager feilene.

Endring i saken 6.03.2020: Det er blitt presisert at gravene ble flyttet til Vestre gravlund i Oslo da gravplassen ble tømt i 1953, og at Krigsgravtjenesten mener de tømte gravene dekkes av gravferdslovens bestemmelser om naturlig grav. Vi har lagt til faktaboksen «Er Krigsgravene fredet?» for å belyse at det er nettopp der uenigheten ligger: Er det riktig at den gamle gravplassen har mistet sitt juridiske vern om det viser seg at det fortsatt er menneskelige levninger i jorden?

Hei

Har du tanker eller tips i forbindelse med denne saken, eller om noe annet du mener vi i kulturavdelingen i NRK bør se på? Send meg i så fall en e-post. 

Kulturavdelingen deler nye langlesinger fra kulturfeltet med leserne på NRK.no hver søndag, du finner dem samlet på ett sted på NRK Kultur. 

Anbefalt videre lesning: