«Helvetes kvinnfolk»

Hun har god gli.

Den erfarne skiløperen Eva Fixdal (90) har valgt blå smurning i Oslomarka i dag. Hun er lett i steget, bruker klassisk teknikk.

Da hun først begynte å gå på ski, var det dårlige forhold for slike som henne.

– Jeg husker godt en stor skipersonlighet som sa at damer ikke burde gå på ski fordi de ble så ekle. Svette og snørrete! sier Eva.

Dette er historien om da damene kjempet seg inn i vårt mest tradisjonsrike turrenn på ski, Birkebeineren.

Det ga denne overskriften:

Utsagnet har kanskje ikke tålt tidens tann.

Hvordan har det gått med de helvetes kvinnfolka?

«Tufset var de på håret»

Norske kvinner har egentlig gått på ski i hundrevis av år.

Mødre gikk med babyer til kirka for å få dem døpt på 1500-tallet. I 1888 gikk to kvinner de 60 kilometerne fra Steinkjer til Namsos på ski.

Men da langrenn utover 1800- og 1900-tallet ble noe man drev med for å ha det gøy – og for å konkurrere – fikk det merkelappen «ukvinnelig». Fordommen satt sterkt i hos de som bestemte i skisporten.

Da det skulle avgjøres om kvinner skulle få gå langrenn i OL i Oslo 1952, var Norge det eneste landet som stemte imot.

Sportsjournalistene var også konservative. Her fra artikkelen «Bør jenter gå langrenn?» i Dagbladet før OL i Oslo 1952:

« ... de første rennene var så visst ingen reklame for kvinnelangrenn. Avisene hadde bilder av jenter som lå utslitt i løypa, med suppe og svette rennende i ansiktet, tufset var de på håret ...»

Kvinnelige løpere fikk ikke delta i NM på ski før i 1954. Til sammenlikning gikk kvinner svensk mesterskap fra 1917.

Og langt ut på 1970-tallet fikk kvinnene fortsatt ikke ha startnummer i den nasjonale manndomsprøven på ski, det sagnomsuste Birkebeinerrennet.

Før Birken ble lov for kvinner, måtte de ivrigste dra utenlands for å få gått lange renn.

Turte ikke ha med fotoapparat

Eva (90), hun på ski i den blå jakka, har tatt oss med en tur hjem til sin beste venninne Netten Grav (96).

Hjemme hos Netten på Ullern i Oslo er det et sabla leven. Håndverkere borrer i betong og bærer ut den gamle peisen.

På kjøkkenet får vi ost, druer og te, og et stykke norsk idrettshistorie.

De smekkfulle albumene Netten og Eva bøyer seg over, vitner om ekstremt mange fullførte skiløp.

Men det er ingen bilder fra de første årene de gikk Birken.

– Erru gæren, vi turte ikke ha med fotoapparat en gang. Vi skulle ikke vekke oppsikt, sier Netten.

Netten Grav var blant de første kvinnene i Norge som begynte å konkurrere i langløp på ski, sent på 1960-tallet.

Det startet med et talent – og en gjeng moderne menn.

First we take Marcialonga

Netten Grav hadde som voksen flyttet til bydelen Ullern i Oslo og oppdaget hvor nærme marka det var. Hun var hjemmeværende mor til fire barn og gift med Jan, som var en ivrig skiløper. Netten viste seg å ha lett for å lære teknikken og hun hadde solid utholdenhet.

Ektemannen og kompisene hans tok henne imot med åpne armer.

– Da gutta merket at jeg gikk like fort som dem, var det bare, vær så god å bli med! sier Netten og ler.

I flere år reiste hun med mannen og vennegjengen utenlands for å gå lange skirenn.

Navnet «Netten» skulle også bli en fordel da hun første gang prøvde seg på Italias berømte langløp Marcialonga (70 km).

– Det var jeg og venninnen vår Dagmar Hirsch som ville skrive oss inn. De skjønte at hun var kvinne på grunn av navnet, så hun fikk ikke starte. Men ingen reagerte på Netten!

Det var ikke at hun spesifikt kledde seg ut som mann, forklarer hun, det var mer at i skiklær og med kort hår, så gled hun helt greit inn.

– Flaks at jeg var så flatbrystet, sier Netten.

Etter omtrent en mil la tilskuere likevel merke til at det for første gang gikk en kvinne i turløpet.

– «Donna, donna!» hørte jeg langs sporet. Ingen var sure. Og etterpå måtte jeg hilse på ordføreren, sier Netten.

Hjemme i skinasjonen Norge var entusiasmen langt fra like stor.

Den første Birken

Etter at hun fødte sitt fjerde barn i 1971 («da sluttet jeg å røke»), hadde også Nettens venninne Eva Fixdal fått kick på skigåing. Hun ble raskt god. Sammen tok de kurs som C-trener i regi av Skiforeningen, de underviste i teknikk og engasjerte seg i styre og stell.

Men selve nasjonaldagen for alle med skyhøyt Blåswix-budsjett, den mytiske Birkebeineren, var de stadig utestengt fra. Slik kunne det ikke fortsette.

– Det var noe vi bestemte oss for. Vi syntes det var noe ordentlig drit at vi ikke fikk lov til å være med, sier Netten.

– Det var en mannsbastion, det å gå langrenn, svette, være barsk, sier Eva.

I 1975 var det internasjonalt kvinneår. Gro Harlem Brundtland fikk sin første ministerpost – og Birken åpnet etter mye mas en prøveklasse for kvinner.

– Det året var vi demonstrasjonsdamer, sier Netten.

OL-vinneren Berit Mørdre (fra Grenoble 1968 og stafettlaget kalt «Jentut’n») var den største kjendisen. Hun hadde da allerede gått Birken uten å få startnummer ved flere anledninger.

Andre gikk med «Vi krever dameklasse» på brystet. Stuntet ble behørig dekket i avisene – og vant frem.

I 1976 reiste Eva og Netten til Rena for å gå Birkens aller første offisielle kvinneklasse.

– De var ikke noe glad for å få oss med. Mange flere i løypa, mange flere overnattinger og ... dusjing og bla bla. Mange trodde ikke kvinner klarte utholdenhet og være med på lange løp, sier Eva.

Allerede før start ble skepsisen synlig.

Rennledelsen presenterte en egen regel om at de kvinnelige løperne som ikke hadde passert Kvarstaddammen (28 km, litt over halvveis) innen klokka 12, ble tatt ut av løpet.

– Det var ikke noen slik regel for de mennene som kom subbende over der lenge etterpå, bemerker Eva tørt.

Raske menn pressa seg irritert forbi. Tregere menn nektet å flytte seg når de ble tatt igjen. Tilrop som «helvetes kvinnfolk» var å høre i sporet.

– Det var til og med de som stakk deg i ryggen med staven, forteller Netten.

Men hun understreker også:

– Det er sånt som skjer i kampens hete! Ikke noe å bry seg om.

Alle de 69 kvinnene som startet det første året, fullførte.

– Vi var veldig nøye med å tørke trynet før vi kom i mål så vi ikke siklet! Vi gikk inn med noenlunde ålreit utseende, sier Eva og humrer.

– Vi var jo ikke noe slitne, husker du? supplerer Netten.

Et liv med god kondis

I de neste årene fikk Eva og Netten selskap av stadig flere kvinner i det norske turrenn-miljøet («vi gikk omtrent ett renn hver helg»). Bildene i albumet har flere gjengangere.

– Jeg tok aldri Valborg Østberg, bestemora til Ingvild Flugstad Østberg. Hun var vaskekone på Gjøvik sykehus!

– Det heter ikke det! Det heter rengjøringsassistent, skyter Eva inn.

– Jaja, men det skal jeg si deg, asså, hun skvatt rundt ... hun var helt rå.

Eva startet treningsgruppe, de løp om sommeren og gikk ski om vinteren. Hun og Netten ble del av en gjeng (både menn og kvinner) som reiste på et utenlandsrenn hvert år.

Blant de norske rennene rager Grenaderløpet (90 km) over Birken, rent sportslig sett.

– Det er ti ganger tøffere og ti ganger bedre å gå Grenaderen ti ganger, som Eva har gjort, sier Netten.

20 merker i Birken ble det likevel for de to vennene, før de fant ut at nok var nok.

Siden Birken-kampen ble vunnet i 1976, har det skjedd noe med nasjonens oppfatning av kondis og kvinner.

Vi fikk løpedronningene Grete Waitz og Ingrid Kristiansen. Vi fikk tidenes vinterolympier Marit Bjørgen. For å nevne noen.

Og sportsjournalister kan se bilder som det her, uten å bli kvalme i avisa dagen etterpå.

På et tidspunkt sluttet Eva og Netten å være imponerende fordi de var kvinner som herjet i skisporet.

Det mest imponerende nå, er at de aldri gir seg.

Verdien av å holde deg gående

Det vil si; Netten måtte motvillig legge skiene på hylla i fjor, etter et fall det tok lang tid å bli bra fra. Da var hun 95.

Eva går fortsatt på ski to til tre ganger i uka.

– Det er veldig mye myter, vet du. «Du kan da ikke gjøre det, du som er så gammel», sier hun.

Hun kan bli frustrert over begrensningene folk legger på seg selv. Hun kan kjenne igjen frykten for å falle, men det er mulig å forebygge med noen regler.

Hvis det er isete og vanskelig å ploge, tar hun alltid skiene i hånda og går. En annen regel er alltid å ha med seg telefonen på tur.

– Det er ikke alltid dekning, da. Så jeg får sørge for å ramle på en topp, ikke nede i bunnen av en dal.

Det er ikke lenger aktuelt å gå flere mil, muskulaturen blir for stiv, hun har noen hjerteklaffer som er operert.

Men den samme viljen som tok henne og de andre kvinnene inn i mannsbastionen Birken, skinner igjennom når hun snakker om å gå på ski i høy alder.

Hennes viktigste råd er dette:

– Du må justere forventningene.

Glem alle tanker om at du ikke får til det du engang kunne. Ikke sammenlign deg med deg selv 40 eller 20 år yngre.

– Det er moro å gå på ski! Å bare gli av gårde og være i skogen. Jeg er veldig glad i skogen, sommer, høst og vinter.

– Blir du sur hvis du ikke har vært her ute på en uke?

Hun tenker seg om.

– Det skjer ikke. At det går en uke.

Eva skyver bestemt fra. Så glir hun slakt nedover mot myrene.

PS.

Tidligere skistjerne Therese Johaug vant 3. mars et langløp i Engadin i Sveits (et renn Eva og Netten har gått flere ganger). I mai skal Johaug teste formen videre ved å løpe halvmaraton. Målet er å bruke mindre enn 1 time og 10 minutt (sjukt fort).

Ingen har gått ut i media og klaget på at Therese Johaug kommer til å bli ekkel og svett av dette her.

Men noe av motivasjonen for comebacket, er at det først neste år blir lov for kvinner å gå 5 mil på ski i et VM.

***

Anbefalt videre lesing: