5 debutanter du bør følge med på
Bli kjent med fem debutanter som du garantert kommer til å høre mer fra i årene som kommer.
Over 40 personer debuterte som forfatter i 2018. I et voksende bokmarked er det lett å forsvinne i mengden. Vi har møtt fem som utmerker seg på ulikt vis. Veien til å utgi sin første bok er forskjellig, men felles er gleden over å bli lest av andre mennesker.
Ble nominert som en av årets beste bøker
Tharaniga Rajah er en kvinne som skiller seg ut på flere vis. Hun kommer fra den første tamilske familien på Moi i Rogaland, og hun leste bare fantasy og sci-fi før hun selv ble forfatter.
Tharaniga Rajah blir sett på som livlig og utadvendt av nordmenn, men har rollen som den sjenerte i familien. – Tamiler er et åpent folkeslag og det er viktig å være morsom, forklarer hun.
– Den ene læreren min på skrivekurset sa: «Det er ikke alle som skal utgi bøker.» Han syntes vel ikke jeg var god nok. Så jeg var ikke så trygg på meg selv.
Heldigvis lot ikke Tharaniga seg stoppe av litt skepsis. I romanen «Det er lenge til skumring» utforsker hun et scenario der nordmennene går til krig mot samene. I desember ble det kjent at hun er nominert som én blant seks til P2-lytternes romanpris. Og på høstens Brenner live var hun den eneste debutanten som ble invitert til bokshowet.
«Overraskende og forunderlige debutroman», skrev Knut Hoem i sin anmeldelse.
Rajah kan le sist og best, men hun påpeker at hun faktisk lærte mye på Aschehougs skriveskole:
– Språket mitt har endret seg ganske mye siden den gangen. Først da jeg gikk på skriveskole begynte jeg å lese moderne norsk skjønnlitteratur. Året før det hadde jeg bare lest «Game of Thrones» for eksempel.
Tharaniga Rajah ble flau for å snakke tamil i Norge og la det av seg. Til sin sorg har hun mistet språket. I det føler hun slektskap til samene og fornorskinga.
At Tharaniga skulle utgi en roman om blodig krig og terror lå ikke i kortene. På skrivekurset var hun den morsomme. En novelle om en kvinne som onanerer med et glassøye vakte latter hos medstudentene.
Da rogalendingen skjønte at hun skulle skrive roman fra Sápmi, lå det et langt research-lerret å bleke foran henne.
– Jeg hadde lært om joik og reinsdyr og kofter og sånt på skolen, men visste egentlig ingenting om samer.
Hun dro til Finnmark på research, og påsken 2016 møtte hun han som ble kjæresten hennes. Han var same og ga henne mer innpass i kultur og språk. Rajah innså at hovedpersonen hennes var nødt til å bruke sitt eget språk. Hun satt i gang med å lære seg noen viktige samiske ord – som bøyes i syv kasus.
– Da jeg lot Rajsa bruke samiske ord, skjedde det noe magisk med teksten.
Mottagelsen av boka har vært delt.
– Jeg opplever at jeg har fått både veldig positive anmeldelser og det jeg kaller slakt.
Kanskje fordi kritikere har litt blind spot på fantasy, spekulerer 34-åringen.
– Hvis noen ikke liker boka, så blir jeg lei meg. Jeg er jo bare et menneske. Da gråter jeg en hel dag, sier hun og ler høyt.
Selv om hun har jobbet grundig og iherdig med stoffet, føles det uvirkelig å holde i sin egen roman:
– Da jeg først kom hjem med boka mi så satt jeg og så på den og sa: Noen har satt navnet mitt på en bok, og det her er sære greier.
Skapskriveren som endelig sto fram
Kristin Hauge har jobbet for UD og Norad og kjent bombene falle i Kabul. Novellene hennes tar oss med til nye steder.
Kort tid før hun skulle flytte til Kabul kom det melding om en stor bombe som tok livet av svært mange mennesker. Kristin ringte og spurte: Hva skjer, skal jeg bli hjemme? «Hva mener du», ble det svart fra ambassaden. «Bomber er ikke noe uvanlig her.» Og det stemte.
Glimrande novelledebut, skrev kritiker Marta Norheim om Kristin Hauges «Tiggerne». Men veien til den fine mottagelsen har vært kronglete.
Historien om Kristin Hauges forfatterdebut er en fortelling om skrivetrang som ikke ga seg.
I likhet med de andre debutantene har hun alltid skrevet, men levde lenge som det hun kaller en skapskriver. Som statsviter har hun jobbet for ulike departementer, Forskningsrådet og Norad. På fritiden skrev hun tekster, men snakket ikke om det til noen.
I 2006 ble Hauge tatt opp på et av de første kullene på Aschehougs forfatterskole i konkurranse med mer enn 300 søkere, men det løsnet liksom ikke helt:
– Jeg ble litt lei av novellene jeg produserte der. Kanskje var jeg litt lei av livet mitt da.
Statsviteren som da jobbet i Norad søkte seg til ambassaden i Kabul for å jobbe som diplomat.
– Jeg tenkte at nå legger jeg skrivinga på hylla, og ser om jeg kan leve med det.
Livet i et krigsherjet land var intenst og Kristin førte dagbok for å samle tankene. Kanskje kunne notatene bli nyttig senere likevel?
Opplevelsene i utlandet har nedfelt seg i novellene som en form for fremmedgjøring, mener Hauge. Uavhengig av om de foregår i norsk hverdag eller på en ambassade i Sudan eller Afghanistan.
Hauges vei gikk deretter til både Brussel og Sudan. Mens Hauge var stasjonert i Khartoum i Sudan ble moren syk og døde. En nær kusine døde på samme tid.
– Det ble eksistensielt for meg. Jeg begynte å tenke på døden og hva jeg skulle bruke livet på.
Kristin Hauge tok opp skrivingen igjen i, og meldte seg på et nytt skrivekurs i regi av Forfattersentrum i 2016.
– Da kom viljen og behovet. Plutselig bare fosset det ut.
Proppfull av ideer
Mads Rage er IT-utdannet og jobber i Politiets IKT-tjenester. Men i fremtidsromanen sin har han manet fram en teknologifri verden: Et seilskip på åpent hav.
Rage har flere talenter, som foto og tegning. I studentavisa i Bergen hadde han en fast tegneserie om en filosofisk anlagt rotte.
Da hordalendingen gikk på Skrivekunstakademiet i Hordaland, leverte han en tekst med en skildring av en stygg mobbe-episode. Mads hadde selv bevitnet den i virkeligheten, men skrivelæreren syntes den var så ille at han ikke trodde på den. Det lærte skrivestudenten noe viktig av:
– Du kan dikte mye mer ekstremt når det først er fiksjon. Mens hvis du tar ting som er realistisk inn i fiksjonen, kan det være vanskeligere å tro på.
Mads Rage setter pris på overdrivelser, forenklinger og tullball.
Debutromanen hans «Og skipet seglar vidare» foregår i en mystisk verden, der et lite mannskap på en seilskute tilsynelatende er de siste menneskene på jorden. De har bøker om bord, men kan ikke lese og ta til seg kunnskapen som står der. Romanen kan leses som en allegori på vår tid.
«Sterk debut» og «forunderlig roman» var dommen fra anmelder Leif Ekle.
Når skrivingen stopper opp, tar Mads gitaren eller hoppetauet fatt. – Det ser kanskje litt dumt ut, men fem minutter med hoppetau får fart på sirkulasjonen i hjernen.
Oppvokst i en liten bygd på Tysnes, med bare fem elever på sitt klassetrinn, følte Mads seg som en outsider.
– Når mine jevnaldrende begynte å gå på fylla, fant jeg fortsatt på leker sammen med en kamerat, både ute og på data'n.
Utfoldelsen i lek må ha massert genet for fantasi, for også den voksne Mads Rage bærer på mange ideer:
– Jeg har så mange parallelle prosjekter i sving samtidig at det var litt tilfeldig at det ble denne først. Jeg har lyst å skrive mange ulike ting, i ulike genre. Jeg liker å prøve ut ting som er litt koko og se om det funker. Boka jeg jobber med nå handler om en gutt som blir født med kjempepenis i en liten norsk bygd.
Skrev roman på mobilen
Silje Bergum Kinsten har klart å skrive morsomt og tankevekkende om en erfaring som er vanlig i vår tid. Hennes roman handler om en kvinne som blir syk med mystiske symptomer. Knut Hoem anmeldte boka. Og så på livet sitt med nye øyne.
Som barn var Silje veldig imponert over Roald Dahl som fant på sånne fantastiske ting. Hun skjønte ikke hvordan voksne gadd å lese så kjedelige bøker.
Debutromanen «Jeg vet ikke helt hva det er» begynner med en stresset mor som prøver å drasse med seg barna i barnehagen. Sidene er tettpakket med skrift om alt tobarnsmoren må rekke.
Helt til hun brått faller sammen på side 22, som er blank. Resten av boka har form av små betraktninger om livet og kroppen, sett fra en person som ikke lenger kan prestere.
Den delen er inspirert av egne opplevelser. Bergum Kinsten er utdannet journalist og samfunnsviter, og var vant til et travelt liv i utlandet: På ambassaden i Berlin, i EFTA i Génève og i Nordisk ministerråd i København.
Noen helge- og kveldskurs i skriving hadde gitt henne selvtillit til å sende et par noveller til Flamme forlag. De likte det de leste men ville ha mer.
Problemet var at Silje ble syk mens om hun gikk i full jobb:
– Jeg klarte ikke holde en hel novelle i hodet.
Da kroppen klappet helt sammen med mystiske symptomer, ble det stopp for både jobb og skriving.
Men tankene svirret, og Silje skrev små notater på mobilen.
– Til slutt ble det veldig langt, da, ler hun.
Hun mailet det lange mobil-notatet til redaktøren sin med et spørsmål:
«Er dette bare tull?»
Det var det ikke. Etter et langsomt arbeid sammen med redaktøren fikk teksten form og ble til en roman med knallrødt omslag og tittel inspirert av sykdommen: «Jeg vet ikke helt hva det er.»
En nydelig roman, skrev NRKs anmelder Knut Hoem.
Da hun var syk, følte Silje seg alene. Hun blir glad når lesere sier de kjenner seg igjen i boka hennes.
– Boka er overraskende morsom til å handle om sykdom. Er det ikke vanskelig å ha humor når man er syk?
– Det ligger overlevelse i humor. Fia i romanen blir fandenivoldsk for ellers blir det veldig trist.
For tiden jobber Silje Bergum Kinsten deltid på Stortinget og venter på å bli helt frisk. Hun synes det å kalle seg forfatter virker veldig fint, men klarer det ikke.
– Jeg har jo selvsagt lyst til å kalle meg det, men jeg må kanskje vente litt?
Multikunstneren som skrev papirbok
På sent 90-tall var fjortisen Håkon Hoffart den man kalte inn i TV-studioer for å snakke om hvordan ungdom brukte internett kreativt. I 2018 kom hans første roman. Den fikk oss til å le høyt.
Under profilnavnet Frynseracer har Håkon lagt ut over 2000 poster på Instagram.
Siden han i 1998 ble intervjuet i NRK TV om sin egenproduserte nettside, har Håkon Hoffart utfoldet seg i alle kunstarter – utenom arkitektur. Til forskjell fra de andre debutantene har ikke Håkon gått på noe skrivekurs. Men han har fortsatt med å publisere tekster siden den gang, mest på nettet.
Da forlaget Fanfare spurte om Hoffart kunne tenke seg å utgi en roman hos dem, var det en naturlig forlengelse av det han hadde holdt på med. Men litt forskjell på tekst for nett og tekst til en roman er det:
– Nettgreiene mine blir sett av veldig mange, men nesten ingen har oversikt over kunstnerskapet mitt der. En bok derimot starter og slutter i hendene dine. Papirboka har en tradisjon som gjør folk komfortable og investert i den som idé.
I romanen «Ruller nedover skråningen i en tønne av gull» møter vi to brødre. Historien fortelles av den yngste broren, som er litt speisa og rastløs. Én dag klikker det for den sindige storebroren. Han faller ned trappa og slår hodet sitt. Hans første ord er PIZZA TIME! – og dermed er familiens dynamikk kastet ut i kaos.
Selv om familier i krise ikke er nytt stoff i norsk samtidslitteratur, føles romanen frisk og proppfull av humor og gripende scener.
– Jeg verdsetter at jeg er mange forskjellige ting sier tusenkunstneren. – Men samtidig er det litt slitsomt også.
Foto: Javier AurisDet beste komplimenten Håkon får, er når folk sier de blir inspirert av boka hans:
– Inspirasjon er noe som forandrer ens egen verden. Alle trenger det. Når man blir inspirert, begynner de å tro på noe som er mer ekte enn det man vanligvis tror på.
Oslomannens neste roman er nesten klar. «Et lættis rop om hjelp» handler om å gå seg vill i det moderne. Og med det moderne mener internettpioneren Hoffart ikke bare moderne teknologi:
– Jeg mener hele verden. Det er jo sånn ting er nå. Vi skiller ikke mellom teknologi og alt annet. Det er ingen som har helt oversikten. Boka handler om å forsøke å finne mening og prøve å få bukt med hva man driver med.
