Mening i mørket

Det er drepende varmt. Seksti graders gjennomsnittstemperatur og sviende sol har gjort jorda gold og ugjestmild. I ørkenen gaper døde dyr som forsteina minner om verden slik den var – før den store katastrofen.

Slik er verden i «Nostalgi 2175», stykket som spilles på Torshovteatret i Oslo i vår. Det er skuespillerne som bestemmer programmet på Torshov, og de har valgt å gi publikum en serie med science fiction-teater som spenner opp fantastiske, og ikke minst forferdelige framtidsscenarioer.

En varmere klode. Det er mars, men ikke en snøflekk å se. Gatestøvet som virvles opp over den tørre asfalten lyser i den lave sola, og det blinker matt i trikkespora som slingrer forbi Soria Moria på Torshov. Inne på teatret er første kostymeprøve over, klokka er fem. Skuespillerne plukker av seg mikrofoner, vrenger av seg de solreflekterende beskyttelsesdraktene og forlater den dystre framtida, før de går ut i vårværet for å hente unger i barnehagen. Foran garderobe-speilet og halvveis i metamorfosen mellom den kvinnelige hovedrollen Pamona – og seg sjøl, forteller skuespiller Janne Heltberg om hvorfor «Nostalgi 2175» er et aktuelt stykke teater.

– Det handler jo blant annet om hva som skjer når kloden hetes opp, og vi ser jo hvordan polene tiner og at det blir varmere.

Ubehagelig aktuelt. Med sitt sci-fi program har Torshovgruppa vært mer aktuelle enn de kunne forutse. Til høsten setter de opp George Orwells «1984». Siden teateret repertoar ble satt har uttalelser fra Donald Trumps rådgiver Kellyanne Conway fått folk til å børste støvet av den dystopiske klassikeren. I USA lå «1984» på toppen av Amazons bestselgerliste i januar i år, etter at hun forsøkte å pynte på pressetalsmann Sean Spicers løgn om at det aldri tidligere har vært et større publikum til stede ved en presidentinnsettelse i USA. Hun forklarte at Spicer gav alternative fakta, et uttrykk som umiddelbart gir assosiasjoner til «1984»: I George Orwells 70 år gamle dystopi har den totalitære staten utvikla språket nytale for å hindre folk i å tenke sjøl og kritisk. I dette nye språket heter ikke motsetningen til godt – dårlig eller ondt, men ugodt. Når Conway kaller motsetningen til fakta for alternativ fakta og ikke løgn, blir det lett å trekke paralleller.

NRKs litteraturanmelder Anne Cathrine Straume mener at vi leser dystre framtidsfortellinger fordi vi søker å finne en forklaring på det vi opplever i vår egen tid. Straume mener at «1984», ved å fortelle om et samfunn med et språk så forenkla at det er ubrukelig til å kommunisere nyanser, viser oss de ytterste konsekvensene av noe vi ser tendenser til i dag. For eksempel i ordskiftet mellom amerikanske maktpersoner; det snakkes med store bokstaver, og det er lite rom for analyse. Straume er redd for at språkbruken skaper ensretting og sterkere motpoler. Her mener hun at litteraturen har en viktig oppgave med å framheve nyanser og mangfold, og motvirke stereotypier.

– Litteraturen kan gjøre oss bevisste på språkbruken vår, og hvilke konsekvenser den kan få.

Kritikk pakka inn i fiksjon. Thorstein Norheim mener det er opplagt at dystopien er en type litteratur som er samfunnskritisk. Han er førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo og litteraturviter. Nordheim forsker på dystopien i norsk litteratur. Han forteller at sjangeren ikke har vært helt stueren i mange litterære miljøer, fordi den har blitt sett på som ren underholdning og virkelighetsflukt. Riktignok beskriver dystopien fiktive steder, men Nordheim mener likevel at den absolutt har med leserens virkelighet å gjøre.

– Den fungerer som en kode som leseren må knekke for å se at det dystre framtidsscenarioet er et bilde på vår egen verden.

Ingenting spirer fra sand og stein, og nytt liv drives motstrebende fram i laboratorienes petriskåler – og ut i den fortapte verden. Men her, mens mørket senker seg over menneskeheten, ser to sjeler lyset i hverandres øyne. Pagona og Taschko. Ja visst, det er de to, men hvordan kan kjærligheten deres overleve i en verden uten jord å slå røtter i – der ingenting gror? (Hentet fra Nostalgi 2175)

Å skrive samfunnskritikk fletta inn i fortellingen om en fiktiv annen verden, er ikke noe nytt fenomen. Men i begynnelsen var det ikke det dårlige stedet man forestilte seg, det var det gode. «Utopia» het Thomas Mores verk som kom ut i 1516. I et England opprørt av religiøse motsetninger, hvor kjetterbålene sto høyt til himmels, våga han å holde fram et bilde av et samfunn uten slike motsetninger: Ei øy i Stillehavet der mennesker lever i fredelig samforståelse, med toleranse for hverandres ulike religiøse oppfatninger. Her kritiserte More åpenbart sin egen samtid.

I vår dansk-norske litterære tradisjon finnes også utopien. I 1741 kom Holbergs «Niels Klims reise til den underjordiske verden». I underverden blir Klim kjent med idealstaten Potu (utop baklengs), som står i kontrast til de andre landene i underverdenen. De er karikaturer av samfunnets ytterligheter. Holberg mente å ta den dansk-norske pietismen og dens kappekledde voktere ved vingebeinet, og frykta å bli sensurert. Derfor skrev han romanen på Latin, og gav den ut i Tyskland.

Profetisk om vårt århundre. Det skulle ta over 150 år fra Holbergs fortelling om Niels Klim ble gitt ut, til de første dystopiene kom. Framtidshåpet og teknologioptimismen, som hadde vært rådende på begynnelsen av 1800-tallet, avtok ettersom de negative konsekvensene av industrialiseringa ble åpenbare. Interessen vendte seg vekk fra det idéele og gode, som Utopien for det meste beskjeftiga seg med til det dårlige, til skrekkvisjonene.

Fra et lemlesta kontinent i granatsjokk etter første verdenskrig kom to av dystopisjangerens klassikere: «We» av Evgenij Zamjatin i 1924 og Aldous Huxleys «A Brave new world» i 1932. Verkene er ikke bare reaksjon på den store krigens meningsløse slakterier, de bærer også i seg angsten for hvordan ny teknologi, samlebåndstankegang og fremmedgjøring ville endre samfunnet. I ettertid kan de virke nesten profetiske i sine mørke framtidsskildringer.

Sida 20-tallet har dystopien ikke bare vært å finne i litterær form, den har også vært sterkt til stede både i dramatikk, kunst, spillverdener, TV og film. I kinosalene har dystopiene flimra i kinomørket alt fra stumfilmens dager. Fritz Langs mesterverk «Metropolis» fra 1927 er et tidlig eksempel. Filmmediet har gitt oss opplevelser av de mest spektakulære katastrofer vi kan forestille oss i snart hundre år. Nå kan vi få skrekkvisjonene like inn i stua i både to og tre dimensjoner på flatskjerm og med lyd av granatnedslag i surround. Men mange av disse bildefortellingene kommer fra litteraturen. TV-serien «The man in the high castle», som spekulerer i hvordan verden hadde sett ut om Nazi-Tyskland vant 2. verdenskrig, er basert på Phillip K. Dicks roman fra 1962. Den dystopiske filmtrilogien «The hunger games» levde også først mellom to permer, som ungdoms-romanserien skrevet av Suzanne Collins.

I perioder har en sett hyppigere forekomst av dystopier, noe som har vært tilfelle i ungdomslitteraturen det siste tiåret. Litteraturviter Thorstein Norheim setter slike bølger i sammenheng med nedgangstider. At dystopien er en trend i samtidslitteraturen i dag mener han kan forklares med globale problemstillinger som vi ikke kan løse nasjonalt, og som vi opplever at ingen har makt eller kontroll på.

– Det er finanskrise, krig mot terror, flyktningstrøm, det virker truende, og jeg tror det er sånne ting som kan gi støtet til at man skriver disse dystopiene.

Våkn opp! Norheim mener at forfatteren bruker dystopien i et forsøk på å røske tak leseren og få oss til å gjøre noe før det er for sent. Ved å tegne et bilde av et framtidssamfunn viser forfatteren hva som kan skje med oss hvis ikke vi står opp og reagerer. Han beskriver dystopien som en type litteratur som maner til aktivisme. Fortellingene handler ofte om enkeltindivider eller grupper som på en eller annen måte står i kontrast til det ødelagte framtidssamfunnet. De driver motstandskamp eller representerer en motkraft til det destruktive, og gjennom deres anstrengelser får leseren håp om at det kan nytte å kjempe.

Pagona er annerledes. Hun bærer hennes og Taschkos barn, og det gjør henne til et eksepsjonelt unntak. Barn kommer ikke lenger fra kvinnens kropp, men fra laboratoriet. Men dette underet er også stor sorg og et umulig dilemma. Om hun velger å bære fram barnet vil hun mest sannsynlig sjøl måtte bøte med livet. Vil hennes barn og hennes offer kunne gi menneskeheten en sjanse til å overleve? Og i så fall, er vår art verd å redde? (Hentet fra Nostalgi 2175)

Dystopiens funksjon. Tilbake på Torshov. Janne Heltberg tenker at meningstapet som truer hennes karakter i «Nostalgi 2175» er et overordna tema i mange dystopier. For Pagona blir det kjærligheten til barnet som gjør det meningsfylt å leve og kjempe videre.

– Det er alltid den ene hovedrollen som kjemper for meningen, og selv om det ser mørkt ut sitter man alltid igjen med et lite håp.

For dystopien vil ikke bare motivere oss til kamp, den vil også vise oss at det fortsatt finnes noe det er verdt å kjempe for.

– Jeg tror dystopiens mest verdifulle funksjon ligger i å få oss til reflektere over hvordan vi vil ha det, og hvordan vi ikke ønsker at framtida skal se ut, sier Thorstein Norheim.

Anbefalte dystopier:

DRAMATIKK: «Demoner 2014» Teaterkritiker Karen Frøsland Nystøyl anbefaler å lese dette stykket som er skrevet av Geir Gulliksen. Stykket ble satt opp på Nationaltheatret i 2014, og er basert på en roman av Dostojevskij. Det handler om kultureliten som lener seg tilbake og tror de har kontroll, og ulminga hos de ensomme mennene som ikke føler seg sett. Da stykket ble spilt i 2014 var det vanskelig å se det uten å tenke på Breivik og tragedien på Utøya, men i dag vil en kanskje lese stykket på en annen måte.

FILM: «Children of men» Filmen av Alfonso Cuarón er basert på en roman av P.D. James, og er en fryktelig dystopisk framtidsvisjon sier redaktør av filmmagasinet Rushprint, Kjetil Lismoen. Handlingen foregår i Storbritannina, i 2030, og menneskene er ikke reproduktive lenger. Samfunnet holder på å kollapse, og det uhåndterlige presset fra flyktninger som vil komme seg inn i Storbritannina er i sentrum for handlingen. Hovedpersonen i filmen forsøker å hjelpe en av de mange flyktningene. Lismoen anbefaler denne filmen først og fremst fordi han mener det er en veldig godt laget film, men også fordi det den tar opp oppleves som aktuelt.

TV-SERIE: «Mr. Robot» Denne serien fra USA Network og programskaper Sam Esmail treffer en nerve i oss, mener redaktør for Rusprint, Kjetil Lismoen. Serien beskriver et samfunn prega av totalitære tendenser, paranoia for hacking og sterke anarkistiske strømninger. Lismoen mener at Mr. Robot på en indirekte måte har foregrepet begivenhetene rundt presidentvalget i USA, der blant annet russisk hacking kan ha påvirka valgresultatene. Serien speiler samtida, mener Lismoen, og anbefaler serien for dem som vil kjenne på hva som murrer i folkedypet.

ROMAN: «Fiolinane» Jan Roar Leikvolls roman «Fiolinane» beskriver et samfunn som har gått helt i stykker. Folk lever på en søppelfylling, det er den sterkestes rett som gjelder. NRKs litteraturanmelder Anne Cathrine Straume anbefaler å lese boka fordi den beskriver det mørke og grusomme med et følelsesladet og poetisk språk. Den minner oss om hvor viktig det er å ta vare på nyansene, på følelsene og kunsten, ved å vise oss et grelt bilde av hvordan et samfunn kan se ut når nettopp dette har gått tapt.

DIKT: «Solaris korrigert» Førsteamanuensis ved UIO og litteraturviter Thorstein Norheim anbefaler å gå inn i Øyvind Rimbereids dikt «Solaris korrigert». I framtidssamfunnet som beskrives er vi et sted ute i Nordsjøen, og oljebrønnene er tomme. Menneskene blir gradvis mer og mer roboter, men eksistensielle spørsmål henger likevel igjen i de kunstige kroppene. Norheim forklarer at diktet er skrevet på et fiktivt språk som består av en blanding mellom engelsk, norsk og nederlandsk.

– Det er utrolig fascinerende å lese det.