Svanen som ikke ville dø

I 1856 ble et grønt og rosa skip, med to piper, sjøsatt fra dokken på Minnesund. Navnet «Skibladner» var skrevet på siden av skavlboksen, men i forkant hadde navnedebatten vært het.

– Et av forslagene var Sverre. Kong Sverre Sigurdsson var jo på mange måter heltekongen på 1800-tallet og de ville gjerne ha nettopp et heltepreg over det nye dampskipet, sier Per-Øyvind Sandberg.

Mange meninger

Den pensjonerte statsarkivaren forteller at det var mange som ville bli hørt da det nye dampskipet skulle få navn og at det slett ikke var enkelt å bli enige.

– Oppland het da Kristians amt og Hedmark var Hedemarkens amt. Dermed ble det også foreslått å kalle skipet «Kristian Hedemarken», som et kompromiss, sier han.

Selveste Ivar Aasen foreslo å kalle skipet «Kapping», bakgrunnen for det skal vi komme tilbake til, men det var P.A. Munch som kom med det vinnende forslaget – Skibladner. Gudeskipet fra Norrøn mytologi som kunne romme alle æsene, for så å brettes sammen og puttes i en lomme.

– Det er noe eget over «Skibladner», så jeg tror vi skal være glade for den avgjørelsen, sier Sandberg.

• I anledningene Skibladners 80-års jubileum reiste NRK-journalist Julius Hougen oppover Mjøsa. Han lagde en radioreportasje fra turen og her kan du oppleve hans reise. Etappevis eller alt på en gang.

Sinte innlendinger mot griske engelskmenn

I 160 år har hun seilt på Mjøsa. Det er egentlig et under i seg selv, for det har vært mange skjær i sjøen for Mjøsas hvite svane – eller grønn og rosa da, som hun var i begynnelsen.

Historien begynner allerede i 1840, da «D/S Jernbarden» ble sjøsatt som det første dampskipet på Mjøsa.

– Jernbarden var produsert av engelskmenn og satt sammen på Minnesund. Skipet ble veldig populært og det fraktet både varer og folk oppover langs Mjøsa, sier Sandberg.

Seks år seinere ble også «D/S Dronningen» sjøsatt og de to jobbet godt sammen. Jernbarden fraktet gods, Dronningen fraktet folk. Begge ble eid av aksjonærer i nordenden av Mjøsa, men i 1852 ble de begge solgt til engelskmenn.

– Det var de samme engelskmennene som bygget jernbanen til Eidsvoll og dermed kunne de drive prisene i været, sier historiker, og direktør ved Mjøsmuseet, Arne Julsrud Berg.

Dette likte de lokale interessene dårlig og Oplandske Dampskibselskap ble opprettet i 1852. De gikk straks i gang med å samle inn penger til sitt eget dampskip på Mjøsa.

Det er forresten her Ivar Aasens forslag til navn kommer inn i historien. Skipet ble jo bestilt nettopp for å kappes om kundene med det engelske selskapet.

Stormaktspolitikk kom i vegen for Oplandske

Etter to år hadde Oplandske dampskibselskap nok aksjonærer og nok penger til å bestille seg et skip. De valgte å bestille det fra Motala mekaniske verksted i Sverige. En skulle kanskje tro at vegen herfra ville være enkel, men svensk stål var ettertraktet og ute i Europa raste Krimkrigen.

– Svenskene fikk en bestilling fra den engelske marine og å lage krigsmateriell for dem var mer innbringende enn å lage et dampskip til Mjøsa, så Skibladner ble satt på vent, sier Berg.

Heldigvis gikk krigen etter hvert mot slutten og verkstedet fikk mindre å gjøre, dermed kunne de igjen gyve løs på oppdraget fra Norge. Delene ble fraktet til Minnesund der de ble satt sammen og 2. august 1856 kunne hun endelig lufte skovlene sine for første gang.

– Men hadde krigen dratt ut, er det slett ikke sikkert det hadde blitt noe av i det hele tatt, sier Berg.

En hissig konkurrent på land

Da Jernbarden, Dronningen, Skibladner og alle de andre skipene på Mjøsa ble satt i drift på midten av 1800-tallet var de helt nødvendige for kommunikasjon mellom Innlandet og Kristiania. I 1854 åpnet Hovedbanen mellom hovedstaden og Eidsvoll og der lå skipene klare til å overta de passasjerer og varer som skulle videre nordover.

– Men så ble jo jernbanen bygget videre. I 1880 kom den til Hamar, i 1894 var den lagt helt til Tretten, sier Per-Øyvind Sandberg.

Da var det vanskelig for dampskipene å konkurrere. Skibladner ble bygget om i 1888. Hun fikk ny farge, større motor, ble lengre og en av pipene ble tatt bort.

Hun var fortsatt raskest, men det gikk nedover for dem alle.

– Aksjonærer i Oplandske dampskibselskap har ikke fått utbytte siden 1923 og mange av Skibladners tidligere følgesvenner på Mjøsa ble hugget på 1920- og 30-tallet. Egentlig skulle hun ikke overlevd den perioden, sier Arne Julsrud Berg.

En tur under isen

Men overleve, det gjorde hun. Om enn mer på nåde enn ved at hun betød økonomisk. Verre var det da hun en marsnatt i 1937 veltet rundt mens hun lå i opplag på Minnesund og forsvant delvis under isen. Igjen var det mange som mente at hennes dager var talte.

– Det var flere som sa at hun jo bare kunne bli liggende på bunnen, men så var det noen ildsjeler som tok tak i det og fikk henne opp og satte i gang med restaurering, sier Per-Øyvind Sandberg.

Det var et kostbart prosjekt, men etter dette ble hun mer kjent og folk fikk nok et bedre forhold til henne. Noe som skulle komme godt med i møte med ny utfordringer. Og de lå bare noen år unna. I 1945 kom krigen også til Minnesund.

Gjemt bort under bjørketrær

Da krigen kom var Minnesund et viktig strategisk punkt. 11. april 1940 sprengte norske soldater brua over sundet, slik at ingen skulle kunne krysse over. Men tyskerne rekvirerte skip, som de bygde en improvisert bru av.

Et av skipene de rekvirerte var Skibladner, som lå i Minnevika.

– Da tok mannskapet og kapteinen affære. De stakk av gårde med Skibladner og gjemte henne under bjørkeløv på Bjørknestangen, cirka én kilometer ned Vorma fra Minnesund, sier Arne Julsrud Berg.

Tyskerne visste nok hva som hadde skjedd, men fulgte ikke opp saken.

– De hadde kanskje skjønt at hun var et slags ikon. Hun fikk i alle fall lov til å ligge i fred gjennom krigen, sier Berg.

Fortellingene om Skibladners første ferd på Mjøsa våren 1945 er rørende og for mange ble hun et symbol på freden.

En ny tur under isen

Så skjedde det igjen. 30 år etter første forlis. Skibladner lå i opplag på Minnesund og en natt veltet hun over på siden.

– Men denne gangen var hun så godt kjent at det ble etablert sak i Stortinget og mange høytstående personer tok til orde for å få henne opp fra isen.

Men det var dyrt. Og mye av inventaret var blitt ødelagt mens hun lå under. Etter hevingen ble det satt i gang en storstilt renovering.

– Sett med dagens øyne så ble det gjort mye feil, men da hadde man ikke nok kunnskap om fartøyvern til å kunne gjøre det annerledes, sier Berg.

Mange av reparasjonene som ble gjort, ble nemlig gjort slik at de på sikt gjorde mer skade enn godt. Men i 1991 ble det bestemt at det skulle gjøres en antikvarisk restaurering av Skibladner. Hun skulle føres tilbake til slik hun var i perioden mellom 1888 og 1937.

– Det ble gjort en grundig jobb og vi hentet opplysninger om hvordan det en gang hadde sett ut på Skibladner ved hjelp av noen få, gamle fotografier, sier Berg, som også ledet restaureringsjobben.

• Skattejakt på Skibladner-lageret
• –En veldig hyggelig opplevelse
• Skibladner trues av kutt i statsbudsjettet

Livet videre

Det var en stor jobb, faktisk en svært stor jobb, men hoveddelen av den ble gjort i løpet av et par år. Etter det har hun tatt jobben som «Mjøsas hvite svane» på det høyeste alvor og gjør sitt beste for å holde både lokalbefolkningen og turistene fornøyd.

I 2006, på Skibladners 150-årsdag ble hun vernet av Riksantikvaren. Hun ble ett av de første skipene som ble fredet i Norge og dermed har staten forpliktet seg til å holde henne i stand – som et levende kulturminne.

– Det er godt å ha henne her. Hun er et sjarmerende tilskudd til Mjøsa, selv om hun ikke lenger har sin opprinnelige funksjon lenger. Men hun er da fortsatt postbærende, sier Per-Øyvind Sandberg og smiler.

Aksjonærene i Oplandske Dampskibselskp har gått 93 år uten utbytte, men når hun støter ut et tut-tuuuut gjennom den svarte og hvite pipa, kan de tenke på at det er litt av et under at hun fortsatt går i sommerrute på Norges største innsjø og ikke endte sine dager som mange av de andre – som spiker.