«Bedrageren» på Stortinget

Hun går raskt gjennom de historiske gangene.

Høyttalere i bygget spiller av en intens ringelyd. Som om det er slutt på friminutt på barneskolen.

Inntrykkene som for noen år siden var så sterke har blitt en del av hverdagen.

Emilie tar tak i det ene håndtaket på den gullbelagte dobbeltdøra og trekker den til seg.

Det store røde rommet hun går inn i er det viktigste i bygget. Kanskje det viktigste i landet. Stortingssalen.

Hun bærer på en liten bunke med papirer som er festet sammen med en stift. Klokka er 10 på formiddagen og det er tid for å sette dagsorden.

Hun går bestemt bort til ett av de 169 setene i den store salen. «Hedmark 6» står det på stolen hun setter seg ned på.

27-åringen er en av laget. Og hun kjenner det i kroppen.

Men slik var det ikke for fire år siden.

Den folkevalgte

På valgnatta i 2017 var Emilie på valgvake på Prestegårdsjordet hos NRK Innlandet i Elverum.

Hun var spent. For selv om Senterpartiet hadde gjort det bra på meningsmålingene tok ikke 24-åringen noe for gitt.

Stemmene ble talt opp, og det så ut til å gå bra for partiet.

Til slutt satt Senterpartiet igjen som den store valgvinneren. De gikk opp 12,1 prosentpoeng fra forrige valg, og fikk to kandidater inn på tinget.

Partileder Trygve Slagsvold Vedum og Emilie Enger Mehl.

Men det gikk ikke opp for Emilie at hun hadde blitt folkevalgt inn på tinget den kvelden.

Hun turte ikke stole på at det faktisk gikk. For var det egentlig fortjent?

Emilie kjørte hjem til gården og la seg. Der gikk livet sin vante gang neste dag. Det var kraftig regn. Far var i fjøset, og kyrne skulle slippes ut på beite.

Hun våkna klokka sju av at telefonen ringte i ett. Litt utpå morgenen parkerte en NRK-bil på gårdsplassen.

Det var først da det hele sank inn.

Folket hadde valgt henne, en 24 år gammel gårdsjente fra Finnskogen, til å sitte på tinget.

Men hvordan skulle dette gå? Var hun forberedt nok? Og kunne hun måle seg med «de store gutta»?

«Klarer jeg dette?»

Emilie strekker hånden mot mobiltelefonen som ligger med skjermsiden opp på den trefarga skrivepulten.

Avisa Østlendingen ringer. Helseminister Bent Høie har avgjort den årelange striden om nytt hovedsykehus i Innlandet, og avisa vil ha et intervju med Emilie.

Hun sitter på kontoret sitt i andre etasje på Stortinget. Det hun har hatt i fire år nå. Siden hun ble folkevalgt inn.

På pulten ligger en bunke med papirer. Veggen bak er fylt med kalendre, timeplaner, avisutklipp og en liste over FNs bærekraftsmål.

Praten med Østlendingen går lett. Emilie kjenner saken godt. Hun er uenig i vedtaket til Bent Høie.

– Sykehusstrukturen må gi trygghet for folk i hele fylket, sier hun til journalisten.

Når samtalen er ferdig begynner hun å taste på tastaturet. Hun har lovt å skrive en kommentar for en annen avis før hun drar i dag. I tillegg skal hun på Dagsnytt 18 senere på kvelden.

Hun har også et stortingsvalg å forberede seg til.

Men å ha mye på planen skremmer henne ikke. Hun er vant med det nå.

«En ting av gangen» har nesten blitt et daglig ordtak for henne.

Emilie husker godt sine aller første skritt inn til det store røde rommet. Gjennom den gullbelagte dobbeltdøra.

Det var en stor dag for henne. Og for landet. Det var den 9. oktober 2017 og det 162. storting skulle offisielt åpnes.

Emilie husker klumpen i magen der hun sto sammen med de andre folkevalgte, statsministeren og Hans Majestet Kongen, som skulle åpne det hele.

Ingen hadde fortalte henne hvordan hun skulle oppføre seg eller hvordan hun kom til å takle det å komme inn på tinget som 24-åring.

Det høye taket, de lange mørke teppene, de mektige historiene i veggene og de viktige folka.

Inntrykkene var så sterke.

Så overveldende.

– Jeg tenkte jo aldri at dette var noe jeg hverken kunne eller ville.

Når hun nå sitter på kontoret sitt, fire år etter, snakker hun fremdeles om det å bli folkevalgt inn på tinget som en tilfeldighet.

Som om andre fortjente det like mye som henne. Eller mer.

– Det er flere i Hedmark Senterparti som kunne ha vært på Stortinget. Vi har jo mange flinke folk, så det at det ble akkurat meg er jo litt tilfeldig.

Det sier hun selv med erfaring fra Hedmark fylkesting, Senterpartiets programkomité, Senterungdommens sentralstyre, Hedmark Senterungdom og som advokatfullmektig.

I starten var Emilie fokusert på å gjøre ting riktig. Å bli folkevalgt inn var ikke nok. Hun måtte jo bevise at hun fortjente å være der.

Hun var med på debatter, samlinger og dagsorden-møter.

Utvendig kunne det virke som hun hadde stålkontroll.

Hun fortalte det ikke til noen, men hun kunne kjenne på en uro i kroppen og tvil på egne evner.

– Jeg tenkte, «klarer jeg dette?».

Emilie måtte jobbe med å finne plassen sin. En plass det ikke alltid var like lett å ta.

Noen ganger opplevde hun å ikke bli snakket til. Selv om hun var til stede. Dialogen kunne gå over hodet på henne.

På store møter eller forsamlinger, spesielt i utlandet, kunne hun se at folk ble overrasket da hun kom inn døra.

Hun var ikke den de forventer skulle gå opp til talerstolen, eller sitte ved bordet med de andre politikerne.

Emilie var jo bare Emilie.

Bedragersyndromet

Psykologspesialist Jan-Ole Hesselberg sier følelsene Emilie kjente på da hun var ny i jobben er vanligere enn mange tror.

Han forteller om «Impostor Phenomenon», eller «Bedragersyndromet», som er en følelse av å ikke være god nok, eller en frykt for å bli avslørt for å være inkompetent.

– Det å føle på dette har ingen sammenheng med hvor kompetent man faktisk er.

Hesselberg sier at selve syndromet ikke er knyttet til en bestemt setting, men at følelsene man får er vanligere i noen sammenhenger enn andre. Som i jobb.

Han forteller at følelsen av å ikke være god nok kan forsterkes om man har mye ansvar, og at kvinner noe oftere kjenner på dette enn menn.

I tillegg mener han disse følelsene er vanlige å få når man kommer inn i et miljø med en del spisset kompetanse.

– Da blir det veldig synlig hva andre kan. Spesielt når man er ny så vil nok mange kjenne på dette.

Men følelsen av å ikke være bra nok trenger ikke å være negativt, mener psykologspesialisten.

Heller tvert imot.

– Evnen til å reflektere over egne begrensninger og det å innimellom være selvkritisk bærer med seg mye positivt.

Hesselberg sier følelsen kan lære oss å tilpasse oss andre, og at den motiverer oss til å forbedre oss selv.

– Man tar ikke sin egen fortreffelighet for gitt. Det er i utgangspunktet et ganske godt trekk når man for eksempel skal samarbeide med andre, sier han.

– Vi har et «jente-gen»

I etasjen under Emilie, ned en bred teppebelagt stentrapp og gjennom en lang gang, finner man kontoret til Siv Jensen. Tidligere partileder og finansminister for solbergregjeringen.

Nå, en helt vanlig stortingsrepresentant.

Hun sitter avslappet med kroppen mot vinduet mens hun ser på PC-skjermen.

Som om hun har full kontroll.

Tross politiske uenigheter snakker hun varmt om Emilie. Hvor flink hun er, og hvor godt hun kjenner seg igjen i følelsen av å ikke være bra nok.

For selv om Siv kan virke sterk utad har heller ikke hun alltid følt det slik på innsiden.

Som 28-åring ble Siv folkevalgt som stortingsrepresentant for Oslo Frp.

– Det var overveldende, men kjempestas. Jeg var så stolt. Jeg gikk rundt her med store øyne og syntes denne bygningen var helt fantastisk.

Allerede den første høsten på tinget skulle hun ha budsjettforhandlinger.

Hun hadde aldri sett et statsbudsjett, men visste at hun hadde fått en viktig oppgave. Ikke bare for henne, men for hele landet.

Hun leste hver eneste side, fra perm til perm, og bodde mer eller mindre på kontoret sitt.

– Det var en hard høst. Jeg kjente på en veldig sterk prestasjonsangst. Jeg måtte levere.

Siv sier hun som ung kunne kjenne på frykten for å bli «avslørt» for å ikke være god nok i jobben.

Hun husker første gang hun gikk opp til talerstolen. Vegen opp var milelang. Hun følte alle i rommet så på hvert eneste skritt hun tok, og hun fikk små rykninger i øyet.

– Jeg har alltid kjent på at jeg er redd for å ikke kunne. For meg handlet det mye om at jeg ikke ville svikte de rundt meg.

Den enorme nervøsiteten, og frykten for å ikke være god nok, forsvant med årene.

Siv jobber fremdeles hardt, og setter seg godt inn i oppgaver, men hun er ikke like redd for å gjøre feil nå.

– Vi har et «jente-gen» hvor vi skal mestre noe 120 prosent før vi tør å ta på oss en oppgave. Det er bare tull. Jeg mener jenter bør kvitte seg med dette. Ta utfordringer. Det har jeg gjort, og jeg angrer ikke ett sekund, sier hun.

En ting av gangen

Emilie gestikulerer med åpne armer der hun sitter ytterst på stolen på kontoret sitt. Hun mimrer tilbake til sine første år på tinget og snakker om hvem hun så opp til.

Hun smiler når hun snakker om Siv.

For Siv var, i tillegg til partikollegaene hennes i Senterpartiet, en av dem som hjalp Emilie med å føle seg trygg i rollen på tinget.

– Jeg husker at jeg skulle holde et innlegg om psykisk helse i stortingssalen. Da jeg var ferdig kom Siv bort til meg og sa «så utrolig flink du var». Det kommer jeg aldri til å glemme. Jeg ble så glad.

Emilie har vært på tinget i fire år nå. Hun er fremdeles ung, og ferskere enn de fleste andre. Men hun har lært seg å ta den plassen hun mener hun fortjener.

Det har hjulpet henne ut av følelsen av å ikke være god nok.

– Jeg har fått mer trygghet etter hvert. Om jeg kjenner det stormer litt så pleier jeg å se for meg en fotballbane med medlemmer fra Senterpartiet. Da kan jeg se hvor stort lag vi faktisk er. Da føler jeg meg ikke så alene. Jeg har jo et helt parti i ryggen som heier på meg.

Mandag 13. september er det stortingsvalg. Senterpartiet gjør det godt på meningsmålingene, og sannsynligheten for at partiet havner i regjering til høsten er stor.

Men Emilie er ikke redd for det ukjente lenger. Hun gleder seg til å se hva framtiden har å by på.

– Det viktigste er å gjøre en så bra innsats man kan der man er. Jeg tar en ting av gangen, sier hun.