Norsktimene i Kabul
Hun skulle til Norge. Men hun ville være forberedt. Hjelpen kom fra uventet hold.
Kabul. Juni 2019.
Hun hører nok et kraftig smell og ser ut gjennom vinduet.
Røyken fra eksplosjonen ligger tett over den krigsherja byen.
Shokuria Alizade er i leiligheten sin i Afghanistans hovedstad.
Men 27-åringen skal snart bort fra det farlige livet her. Til Norge og trygge Lillehammer, der mannen, Ali, bor.
Shokuria gleder seg. Men noe plager henne. Hun vil ikke starte på null i Norge, slik Ali gjorde.
Ali slet med å kommunisere med andre og synes det var vanskelig å komme til et ukjent land uten å kunne språket.
Dette vil Shokuria unngå.
Men hun har det travelt. For om bare fem måneder skal hun legge ut på sitt livs viktigste reise.
Stengte verden ute
Helt siden Shokuria var liten, da hun bodde sammen med mor, far og sju søsken, hadde hun følt seg utrygg.
Afghanistan har vært herjet av krig i mer enn 40 år og er omtalt som et av verdens farligste land å bo i for kvinner.
Shokuria satt mye inne. Å stenge verden ute virket som den eneste løsningen.
Dagene inne i leiligheten ble ofte lange. Hun fikk tiden til å gå med å lese bøker og se filmer om fødsler og barn.
Under halvparten av jenter i Afghanistan går på skole. Et mindretall av befolkningen over 15 år kan lese og skrive. Men Shokuria ønsket å utdanne seg.
Valget falt på jordmoryrket. Da kunne hun jobbe med andre kvinner.
Allerede som 23-åring fikk hun jobb som jordmorassistent for Leger Uten Grenser på et sykehus i Kabul. Selv om det var krig på alle kanter, føltes det givende å ta imot barn til verden.
Likevel var hun ensom. Hun trengte noen å dele tankene sine med.
En dag tok en ung mann kontakt med henne på Facebook.
Møte med Ali
Mannen som kontaktet Shokuria var en afghaner som bodde et helt annet sted i verden.
Ali Alizade hadde vært i Norge siden han kom dit som mindreårig asylsøker for ti år siden.
Ali og Shokuria fant raskt tonen på Facebook, og etter to år med meldingsutvekslinger kom Ali på besøk til Kabul.
I 2018 giftet de seg i hovedstaden.
Men Ali måtte tilbake til livet sitt i Norge, og Shokuria ble sittende igjen alene i den krigsherja byen.
Hun bestemte seg for at hun ville flytte til Norge. Hun ville bo sammen med mannen hun hadde blitt så glad i.
Shokuria søkte om familiegjenforening. Ett år etter bryllupet fikk hun oppholdstillatelse.
Avreisen til Norge nærmet seg. Men noe viktig manglet. Språket.
Pensjonist til tjeneste
Shokuria og Ali begynte å planlegge livet sitt sammen i Norge. De snakket mye om hvor viktig det var å lære seg språket.
Uten norsken på plass ville alt bli vanskeligere for Shokuria, og jordmoryrket kunne hun bare glemme.
Ali fortalte om en eldre mann som hadde blitt viktig for ham.
Han hadde truffet pensjonisten, Arne Norborg, på frivilligsentralen i Lillehammer.
Arne ønsket å hjelpe Ali, og hadde brukt timer, måneder og år på å gi han tilleggsundervisning i norsk.
Ali hadde ikke skoleerfaring fra hjemlandet, og var analfabet.
Men mye takket være tålmodige Arne kunne Ali stolt vise fram fagbrev som rørlegger i Norge.
Arne har brukt mye tid av livet sitt på å hjelpe andre. Som frivillig har den pensjonerte pedagogen hjulpet innvandrere med lekser, eksamener, teoriprøver og alt som måtte trengs.
Ali fikk en idé. Kunne Arne tenke seg å stille opp for Shokuria også?
Det var bare ett problem.
Shokuria var over 6000 kilometer unna.
Den første samtalen
Mobilnettet var dårlig i Kabul, men de klarte å høre hverandre.
«Hello, Shokuria. Arne from Lillehammer here».
«Hi, Arne. How are you?».
Samtalen var kort, men et frø var sådd;
I starten ringtes de mye. Etterhvert avtalte de å holde kontakten på meldingstjenesten WhatsApp.
Shokuria brukte Google Oversetter for å forstå.
De fortsatte å sende meldinger til hverandre. Ofte flere timer om dagen.
Det spilte ingen rolle at bomber og granater smalt utenfor vinduet. Shokuria kunne ikke la noe ta fokuset bort fra norskundervisningen, som var så viktig for henne.
Arne fant tid til Shokuria mellom leksehjelp og norskundervisningen han hadde med innvandrerne han hjalp i Norge.
Fra Lillehammer sendte Arne bilder fra en norskopplæringsbok. Han forsøkte å lære Shokuria om den norske kulturen, hva man sier til kassadama i butikken, hva de forskjellige klokkeslettene heter og hvordan verb bøyes.
Arne spilte også inn lydmeldinger for å hjelpe Shokuria med å forstå den norske uttalen.
Fra Afghanistan sendte den ivrige studenten lydmeldinger tilbake.
Shokuria syntes det var frustrerende. For hun forsto ikke helt hva hun selv sa. Hun bare hermet etter Arne.
Hun syntes det var vanskelig å lære seg forskjellen på hunkjønn og hankjønn. Hun slet med uttalen, og bøying av verb var forvirrende.
Shokuria var utålmodig.
Ville hun rekke å lære seg nok norsk til å bli forstått i Norge?
Beundringsverdig
Fra sidelinjen har lederen for frivilligsentralen i Lillehammer, Kirsten Kallelid, fulgt med på innsatsen Arne har lagt ned for å integrere innvandrere.
Spesielt beundrer hun det han har gjort for Shokuria.
– Jeg har aldri opplevd at frivillige bistår med norsktrening på andre siden av jordkloden. Dette er veldig spesielt, sier hun.
I Norge bor det over 17 000 afghanere. Flertallet bruker mellom to og sju år på å lære seg språket.
– Spennet er utrolig stort. Det er mange som har vært i Norge i flere år, og som ikke kan spørre om hva klokka er engang, sier Kirsten.
Årsaken til de store forskjellene er at mange av dem som kommer ikke har skolegang fra hjemlandet. Det er også få som har engelsk med seg i bagasjen.
Men nylig vedtok Stortinget en ny integreringslov som kan være med på å jevne ut de store forskjellene.
Det er satt av 25 millioner kroner til å gi bedre norskopplæring for innvandrere som kommer til Norge. En del av pengene skal gå til frivillige organisasjoner som jobber med norsktrening.
Dette er musikk i ørene til Kirsten Kallelid.
– Kunnskap om kultur, uskrevne regler, skikk og bruk læres gjennom språk. For å kunne fungere i det norske samfunnet må man knekke koden. Du må kunne norsk for å bli integrert, og man må kunne det på et relativt høyt nivå.
Mer enn bare norsken
Samtalene mellom Shokuria og Arne fortsatte.
De snakket sammen hver dag, fram og tilbake, i fem måneder.
Shokuria trengte ikke bruke Google Oversetter lenger.
Nå rettet hun til og med seg selv.
Hun hadde lært seg hva man skal si til kassadama i butikken. Hun visste hva de forskjellige klokkeslettene het og hun bøyde verb.
Shokuria forsto også hva hun selv sa. Hun trengte ikke lenger å herme etter Arne.
De to knyttet stadig tettere bånd.
Nå handlet ikke samtalene kun om å lære norsk lenger.
Shokuria fortalte Arne om livet sitt i Kabul, og hvor lyst hun hadde til å komme seg bort.
Arne fortalte om sitt liv i Norge, og om Ali som var på middagsbesøk til han og kona, Lill.
De to begynte å bry seg om hverandre, og Shokuria gledet seg til å bli med på middagene hun hadde hørt så mye om.
Fem måneder har gått
Hun hører ingen kraftige smell lenger.
Kun lyden av trillekofferter og folk som snakker.
De snakker et språk hun kan. Norsk.
Shokuria har landet på Oslo lufthavn Gardermoen. Hun stiller seg i køen til passkontrollen.
Kontrolløren spør om å få se passet hennes.
«Ja, vær så god. Her er passet mitt», svarer Shokuria stolt.
Damen bak glasset i båsen tar en ekstra titt i det mørkeblå passet. Hun ser at Shokuria ikke har vært i Norge før, og blir overrasket over ordene som kommer ut av munnen hennes.
«Hva sa du nå? Kan du snakke norsk?», spør hun. «Hvordan har du lært deg det?».
«Arne. En pensjonist fra Lillehammer lærte meg det», svarer Shokuria.
Vennskap
Shokuria sitter på en benk i Søndre Park, ikke langt fra huset hun og Ali har kjøpt i Lillehammer.
Hun ler mye mens hun holder seg på den store magen. Hun og Ali venter barn i november.
Det er godt å snakke med en jevnaldrende venn om den kommende fødselen.
Takket være fjernundervisningen med Arne har det vært lett å holde samtalen gående.
Elisabeth Rudberget er også frivillig på sentralen i Lillehammer. Hun er glad i språk og ønsker å bli lærer. Da hun møtte Shokuria for første gang ble hun overrasket.
– Shokuria snakker flytende og trenger ikke slå over til andre språk for at jeg skal forstå hva hun sier. Hun har god uttale og snakker i hele setninger. Hun har virkelig imponert meg.
Det første møtet
Lillehammer. Oktober 2020.
Arne og Shokuria sitter sammen ved det runde spisebordet i stua til Arne.
De snakker om den første gangen de møtte hverandre. Akkurat her. Hjemme hos Arne og kona Lill, ved det samme bordet. For 10 måneder siden.
Minnene strømmer på.
– Jeg husker at jeg var ganske nervøs. Jeg tenkte mye på hvordan du var i virkeligheten og om du kom til å like meg. Men jeg ble veldig glad da jeg så deg. Det var et spesielt øyeblikk, sier Shokuria.
– Ja, det var spesielt for meg også. Det er ikke så mange jeg har snakket så mye med som deg.
Arne lener seg mot Shokuria mens han scroller på telefonen sin.
Han viser henne meldingene de sendte til hverandre da hun bodde i Kabul, og leser opp en av dem:
«Hei, Arne. Jeg spist ris og chips på lunsj i dag».
Shokuria ler.
– Du har vært tålmodig med meg, sier hun.
Hun og Ali er ofte på middagsbesøk etter at han har vært på jobb.
Rundt middagsbordet snakker de om at Shokuria ønsker å bli jordmor i Norge, og om babyen som snart skal komme til verden.
Shokuria løfter blikket mot Arne mens hun tar seg på magen.
– Du og Lill blir på en måte besteforeldre nå da.
Arne smiler bredt.
– Det gleder vi oss veldig til, sier han.
Hei!
Har du noen tanker om denne saken, eller kanskje du har tips til andre historier vi bør se på? Jeg blir glad for alle innspill!
Tidligere har jeg blant annet skrevet om permisjonsdilemmaet og om folk som snapper bak rattet.