Graven til Isdalskvinnen
Foto: Adrian Nyhammer Olsen / NRK

Isdalskvinnens glemte grav

Én grav på Møllendal gravplass i Bergen har aldri fått besøk av venner eller familie.

Adrian Nyhammer Olsen byline

Møllendal gravplass (NRK): – Jeg har aldri fått vite med sikkerhet hvilken grav som er hennes.

Det er som tatt ut fra en av hans egne kriminalromaner. Gunnar Staalesen langs gravene på Møllendal gravplass. Han har på seg hatt, frakk, og en brun veske henger over skulderen.

Ved siden av går Tore Osland, også han forfatter, og slår ut en paraply over hodene på de to bergenserne. I den andre hånden holder han en krans, pakket i en hvit plastpose.

Mellom de mange bladløse allétrærne på gravplassen, går de opp en trapp. I bakken, like ved en inngjerdet grav og en busk, stopper de opp.

– Dette er graven. Det er gjengrodd her. Det er ingen spor, ingen ting som forteller at det skulle være en grav her.

Tore Osland har vært her før.

Isdalskvinnens grav, 1971 mot 2016

GLEMT: Til venstre i fargebildet ser man den gjenkjennelige, høyreiste korsstøtten. Siden begravelsen 5. februar 1971 er det reist både trær og andre graver i nærheten, og Isdalskvinnen ligger mellom den brune busken og inngjerdingen til høyre.

Foto: Adrian Nyhammer Olsen/NRK / Bergen politikammer/Statsarkivet i Bergen

Saken

29. november 1970 ble en sterkt forbrent kvinne funnet død i Isdalen i Bergen. Ingen har funnet ut hvem hun var eller hva som skjedde med henne.

Jakten på sannheten om Isdalskvinnens dødsfall er denne høsten presentert i en helt ny form i NRKs prosjekt «Gåten i Isdalen». Svaret på gåten virker å ligge nærmere enn noensinne.

Obduksjonen av kvinnen viste at hun hadde tolv sovepiller i magen, og døde av en kombinasjon av pillene og kullosforgiftning. Politiet klarte ikke å finne ut hvem hun var eller hva som skjedde med henne. Et av fingeravtrykkene hennes stemte overens med de funnet på to kofferter på jernbanestasjonen i byen, der de fant sofistikerte klær og en kodet reiserute, som senere viste at hun hadde brukt åtte forskjellige identiteter med åtte forskjellige pass. Alle var falske.

Kvinnen ble beskrevet som vakker, elegant. 14 av tennene hennes er helt eller delvis restaurert med gull. En pikkolo på et av hotellene hun besøkte sa at hun var som en kvinne bergensere før bare hadde sett på film og i blader.

Saken ble henlagt som selvmord i 1971. Siden har det vært et mysterium. Hvorfor skulle en vakker, rik, utenlandsk kvinne ta sitt eget liv i Isdalen? Hvem var hun?

Spørsmålene politiet stilte seg i 1970 er de samme som Gunnar Staalesen og Tore Osland står med ved hvilestedet til den ukjente kvinnen, 46 år etter hennes død.

Isdalskvinnens grav bæres fra gravbilen

VERDIG: Alle som deltok i begravelsen var politifolk. Den katolske sognepresten Franz Josef Fischedick stod for seremonien. Bildene ble tatt for å vise eventuelle etterkommere at kvinnen fikk en verdig gravferd.

Foto: Politiet / Statsarkivet i Bergen

Fascinasjonen

På nedsiden av gravlunden går fire andre personer, alle kledd i allværsjakker etter bergensk desembervær. En kvinne setter ned et lys. De tre andre står og ser på. Omkring dem ligger flere tusen mennesker ligger i kister, i urner, gravd seks fot ned under bakken.

Isdalskvinnens tenner

FUNN: Isdalskvinnens tenner ble funnet i en kjeller på Gades Institutt på Haukeland universitetssykehus. Tennene skal nå analyseres av internasjonale eksperter.

Foto: Paul S. Amundsen / NRK

De fleste gravene har gravstøtter med navn, fødsels- og dødsdato og et lite minneord. De fleste ligger slik at folk kan gå unna dem, og ikke respektløst tråkke over gravene. Men ikke denne.

Julen er også en tid for å besøke gravene til dem vi har mistet. Denne graven har aldri fått besøk av familie eller venner.

– Jeg har familie som ligger på denne gravlunden, som jeg besøker. Å se en grav som dette, er vemodig og trist. Det er snart 50 år siden, og her står vi likevel, sier Staalesen.

Tore Osland sparker løv bort fra graven, knekker av noen kvister, børster skitt av hendene.

– Jeg tok med meg kranser i dag fordi jeg skal opp til min fars grav og legge ned krans der. Jeg vet ikke om jeg skal legge ned en krans her på Isdalskvinnen sin grav.

Ingen ville stoppet opp her. Alle ville bare fått forbi, uten å se noen ting som helst. Isdalkvinnens grav er en enkel gressflekk, inneklemt mellom en annen grav og en busk. Ingen gravstøtte til å vise at det ligger en kvinne i en sinkfôret kiste under bakken. En kvinne, hvis skjebne har skapt hodebry i 46 år.

Gunnar Staalesen på graven til Isdalskvinnen

Teoriene

Både Staalesen og Osland har skrevet bøker om Isdalskvinnen – bergenshistoriens største kriminalmysterium. Osland er sønn av hovedetterforsker på Isdal-saken fra 70-tallet. Som i så mange andre bergensfamilier, har spenningen, mysteriet, trangen til svar, gått i arv.

For Tore Osland ble det bok, et spekulativt litterært verk preget av kald krig, CIA og sovjetiske ubåter.

Gunnar Staalesen sier at han har løst Isdalsgåten. Eller rettere sagt har hans kjente romankarakter Varg Veum løst den. I tegneserien «Syv fjell» kommer Veum til sannheten, der kvinnen er involvert i narkotikakriminalitet, og brutalt blir myrdet i dalen. I hans trilogi om Bergens og Norges historie fra 1900-tallet, ymter Staalesen frampå at kvinnen var en israelsk spion som ble lokket i en felle, drept av en person kun skulle møte i det hun trodde var fortrolighet.

Isdalskvinnen- teikningar

FANTOMTEGNING: Det finnes ingen fotografier av Isdalskvinnen. Tegneren Stephen Missal tilknyttet et rettsmedisinsk senter i Arizona i USA har ved hjelp av bilder fra åstedet og vitnebeskrivelser laget nye tegninger.

Foto: NRK

– Det er ingenting som er mer fascinerende enn en uoppklart forbrytelse. Jeg anser det som en forbrytelse, og tror ikke på den selvmordskonklusjonen som politiet offisielt kom frem til. Hvis du skal begå selvmord, så forstår jeg ikke hvorfor hun skal rote seg bort i et ganske ulendt terreng der du nesten må være lokalkjent for å komme til, sier Staalesen.

Begravelsen

Nå er Tore Osland tilbake der faren stod en februarformiddag for 45 år siden, over en kiste av sink, med en ukjent kvinne i, svøpt i et enkelt laken.

Faren, presten og de fleste som var i begravelsen er døde. En politirapport fra begravelsen er det eneste tidsvitnet som her som kan beskrive hvordan begravelsen var.

Å skrive rapport var ikke normal prosedyre. Den ble skrevet for at eventuelle etterlatte skulle vite at Isdalskvinnen fikk en verdig begravelse.

Etter ordre fra Kriminalsjefen i Bergen, ble den ukjente kvinnen ifra Isdalen begravet på Møllendal Begravelsesplass i Bergen den 05.02.71 klokken 11.30.

Harald Oslands rapport fra begravelsen til Isdalskvinnen

Den dagen stod 18 politifolk og presten rundt kisten hennes mens den ble senket ned i jorden. I tillegg stod én på siden og foreviget det hele. Begravelsen gikk uten presse eller andre til stede.

– Min far sa svært lite om hvordan det var å være med i begravelsen. Han må jo ha vært litt preget, han skrev jo den rapporten. Den er nesten litterær i formen. Poetisk, sier Osland.

Et av fremmedkortene som ble fylt ut av Isdalskvinnen

FALSK: Dette er et av fremmedkortene som Isdalskvinnen fylte ut. Både navn, adresse og passnummer viste seg å være falsk.

Foto: Politiet

«Langt frå min heim»

I politirapporten står det:

«I kapellet ble sermonien innledet ved at musikken spilte et vakkert stykke. Etter at musikkstykke var spilt ble salmen «Leid, milde ljos» sunget»:

«Leid, milde ljos, igjennom skodde-eim,
leid du meg fram!
Eg gjeng i myrke natt langt frå min heim,
leid du meg fram!».

Åpningsstrofene i salmen «Leid, milde ljos»

Salmene som ble valgt kan neppe ha vært tilfeldig. Langt frå min heim.

«I sin tale kom også soknepresten inn på det triste forhold, at den ukjente kvinnen ble begravet uten at noen av hennes nærmeste pårørende var til stede og at hun sansynlig også ble begravet i et for henne fremmed land», fortsetter rapporten.

– Alle sammen følte nok det spesielle ved at hun sannsynligvis ble begravet langt fra sitt hjemsted. Det må ha vært veldig spesielt, sier Osland.

– Det er veldig stemningsfullt, og det ble dokumentert. Når man ser de bildene, så gir det et perspektiv. Høytidelig følger de en kvinne til graven, som de ikke vet hvem er. Det har allerede da vært en sak som har krevd mye arbeid, og som ville hjemsøke dem i mange år etterpå, sier Staalesen.

Ingen kvinner som passer beskrivelsen ble meldt savnet i tidsrommet før og rundt hennes død. Ingen har hevdet eierskap.

aastedsgruppe

DYSTERT ÅSTED: Kriminalteknikere gjennomsøker åstedet i Isdalen utenfor Bergen sentrum, dagen etter at kvinnen ble funnet.

Foto: Politiet / Statsarkivet i Bergen

Salmene

Begravelsesbyrået som arrangerte begravelsen var Koba Christensen, Bergens eldste begravelsesbyrå. Siden 1890 har de bistått med alt til begravelser i bergensområdet, og i deres arkiver har de funnet et kundekort fra Isdalskvinnen etter henvendelse fra NRK.

– Det er jo en veldig spesiell sak, men dette kortet er det alt vi har tilbake. Alt annet har sikkert blitt makulert, sier begravelsesbyråsjef Stuart Quivey.

NRK har fått innsyn i den tidligere hemmelige mappen til POT over Isdalssaken

HEMMELIG: Politiet i Bergen nektet i flere tiår for at Overvåkingspolitiet var koblet inn i Isdalssaken. NRK fikk innsyn i POTs rapport over Isdal-saken.

Foto: Marit Higraff / NRK

Dokumentet er likevel spesielt, all den tid saken er så spesiell. Her står det beskrevet at blomsterdekorasjonene kostet 50 kroner, det samme som presten fikk i godtgjørelse. Salmene ble sunget fra bøker og ikke hefter, det var en katolsk begravelse, og fioliner spilte til orgelet. Frédéric Chopins sørgemarsj ble spilt, i tillegg til tre salmer, deriblant nevnte Leid, milde ljos.

Hvordan man velger ut salmer til en kvinne man verken vet hvem er, hvor hører hjemme eller hva er historien til, er også et mysterium, mener NRKs tidligere salmegeneral Helge Gudmundsen.

– Disse salmene er helt tradisjonelle begravelsessalmer som brukes i veldig mange begravelsessalmer. I «Leid, milde ljos» blir fjell og daler brukt som billedmateriale. Ingen vet hvorfor man valgte den, men skal man tenke seg en kobling til henne, så er det jo linjene om at hun gikk i skoddemørket langt fra hjemmet sitt, sier Gudmundsen.

I tillegg til at presten tok utgangspunkt i Davids salme nr. 130 i sin foretting av begravelsen, ble de to andre salmene «O bli hos meg» og «Så ta da mine hender» fremført.

– De to andre har jo også et vandringstema. De ligger veldig nær hverandre i symbolikken. Det ligger en følelse av å være på vei et sted, og man slutter i evigheten. Som i Så ta da mine hender: «Jeg kan ei gå alene, nei intet sted», sier Gudmundsen.

Åstedet i Isdalen der en kvinne ble funnet død i 1970

UTENFOR ALLFARVEI: I dette området i Isdalen ble kvinnen funnet. Stedet ligger utenfor normal tursti.

Foto: Paul S. Amundsen / NRK

Umerket

Notatblokken til Isdalskvinnen

KODE: Politiet brukte flere dager på å tyde kodene i Isdalskvinnens notatblokk. Bak kodene skjulte det seg en reiserute.

Foto: Øyvind Bye Skille / NRK

Isdalskvinnens grav er en umerket grav, forteller leder i Gravplassmyndigheten i Bergen, Anne Bjordal Jønsson. I gravplassterminologien skiller man mellom anonyme og umerkede graver.

– Verken anonyme graver eller umerkede graver har gravstein eller annet gravminne. Forskjellen er at hvis det er en anonym grav, vil det aldri bli kunne satt opp et gravminne der, og det er de pårørende som bestemmer at det skal være en anonym grav, sier hun.

Anonyme graver er det kun gravferdsmyndigheten som vet hvor er.

– En umerket grav derimot, som Isdalskvinnens, er i utgangspunktet en helt vanlig kirkegrav uten gravminne. Skulle det bli avklart hvem hun er og det finnes pårørende, og de igjen er villige til å ta ansvar for graven, kan de få opplyst hvor den er. Da kan de sette opp et gravminne hvis det er ønskelig, sier Jonsson.

Tore Osland og Gunnar Staalesen

FORFATTERE: Tore Osland (t.v) er sønn av hovedetterforsker på Isdal-saken, Harald Osland. Førstnevnte kom i 2002 ut med boken Isdalskvinnen. Operasjon Isotopsy. Også Gunnar Staalesen (t.h) har flere ganger omtalt saken i sin litteratur, blant annet i «1950. High Noon» (1998) og Varg Veum-tegneserien «Syv fjell».

Foto: Stian Røkenes / NRK

Gåten

46 år etter Isdalskvinnens død virker man nærmere svar enn noensinne.

For et år siden begynte NRK å arbeide med serien «Gåten i Isdalen». I juni kom et uforventet gjennombrudd, da rettsmedisiner Inge Morlid ved Gades Institutt på Haukeland sykehus finner tennene til Isdalskvinnen i en pappeske funn av døde menneskers kjever, dypt nede i kjelleren på Haukeland sykehus.

Det var ikke mulig å hente ut en DNA-profil fra tennene, men 18. desember fikk Kripos og Universitetet i Bergen gode resultater fra en isotopanalyse av tennene. De skal nå analyseres av internasjonale eksperter. Det er ventet at analysene blir ferdig på nyåret.

Tilbake på gravplassen.

Kanskje kommer denne graven alltid til å bli forbigått uten ettertanke. Kanskje ekspertene ikke finner noe spor om hvor kvinnen kan ha kommet fra. Kanskje vil mysteriet om Isdalskvinnen bli snakket om i 50 år til.

Etter mye nøling har Osland bestemt seg: Han skal legge ned en av kransene på graven.

– Jeg får vel det. Det er kanskje siste jul det er en umerket grav, sier Osland.