Mikal Olsen Lerøen i Manila

FØLELSESLADD: På en stol i en bakgård i Manila får Mikal Olsen Lerøen endelig sannheten om farens siste minutter. Følelsene blir så sterke at den erfarne NRK-reporteren må avbryte intervjuet.

Foto: Anders Hereid

Historien om farens siste minutter ble for mye for Mikal

– Han sa: «Dette kommer til å gå fint. Det er ikke farlig». Men det prellet av som dråper på et glass. Jeg visste jo at det var en krig han skulle til.

Mikal Olsen Lerøen var på befalsskolens juleball da presten kom. 19-åringen hadde akkurat flyttet hjemmefra for å bli voksen. Pappa var sjømann og ofte borte i kortere og lengre perioder.

Olav Lerøy

DØDE I KRIGEN: Kaptein Olav Lerøy (58) fra Lerøy utenfor Sotra var det første norske dødsofferet i krigen mellom Iran og Irak.

Foto: Privat

Men denne gangen var Mikal redd, og det med rette. For denne gangen kom pappa aldri hjem.

Kaptein Olav Lerøy (58) ble det første norske dødsofferet i krigen mellom Iran og Irak, en krig som truet olje- og gassleveransene til vesten og gjorde det både lukrativt og livsfarlig å jobbe om bord på tankskip i området.

Det eneste jeg har igjen av pappa, er jakten på å forstå hva som skjedde.

Mikal Olsen Lerøen

– Et utrolig dårlig valg

Nær 300 angrep på skipstrafikken og over 180 døde sjøfolk hindret ikke Lerøy i å sette seg på flyet til krigsområdet og mønstre på som kaptein på den iranske oljetankeren «Susangird» fra Kargh-øyen og ut til Hormuzstredet.

Tilbake i Norge satt kona Unny, datteren Camilla og sønnen Mikal og skjønte ingenting.

– Jeg skjønte aldri hvorfor han dro ned dit. Det kom helt ut av det blå og virket som et utrolig dårlig valg. På meg virker det som det skjedde helt plutselig, sier Mikal, som nå er blitt 48 år gammel og har levd uten sin far i 29 av dem.

Tirsdag viser NRK Brennpunkt hans dokumentarfilm «Pappas siste reis», hvor NRK-journalisten jakter på sannheten om hva som skjedde med faren i Persiagulfen 10. desember 1987 og hvordan han havnet der.

Mikal Olsen Lerøen mistet faren i krigen mellom Irak og Iran.

VIDEO: NRK-journalisten har laget en dokumentar om jakten på hvordan faren døde.

– Hva var det som gjorde at du bestemte deg for å grave i din fars historie?

– Et tilfeldig møte med en taxisjåfør i Bergen som også hadde vært sjømann i gulfen under krigen. Han fikk meg til å skjønne at de hadde vært mange. Det fikk meg til å lete etter mer informasjon. Og med unntak av én bok som kom ut på samme tid, så var det ingenting. Da tenkte jeg at det var verdt å lage film om det.

Laster kart, vennligst vent...

Norge tungt inne i Persiabukta

Totalt 21 mennesker døde da de irakiske Exocet-rakettene traff 218.467 tonn tunge «Susangird». Kun fem personer slapp fra branninfernoet med livet i behold: En polakk og fire filippinere, deriblant skipets nestkommanderende og kaptein Olav Lerøys høyre hånd på broen. Angrepet var det nest mest dødelige i Persiabukta til da.

«Norske rederier har økonomiske interesser i hvert femte skip som til enhver tid seiler gjennom Hormuzstredet», skrev Reuters i en omtale av angrepet på «Susangird» fire dager etter angrepet.

Den store oljeetterspørselen gjorde det ekstremt viktig å opprettholde leveransene fra Kharg-øyen, som lå midt inne i krigssonen mellom Iran og Irak. Oljetransporten var høyrisikosport for alle involverte. Dermed var det også store penger å tjene for de som tok sjansen og satset på at ferden ut mot internasjonalt farvann gikk klar av både luftangrep og sjøminer.

«Susangird» var eid av et iransk rederi, men ble drevet av et norsk rederi. Kaptein Olav Lerøy var det eneste norske besetningsmedlemmet.

Norske Olav Lerøy er det første norske offeret i den lange gulfkrigen mellom Iran og Irak. (Arkiv, 1987)

DAGSREVYEN FIRE DAGER ETTER: Over 180 sjøfolk var blitt drept på havet frem til desemberdagen hvor Olav Lerøy og 20 andre sjøfolk mistet livet.

Nektet å innse at faren var død

Arbeidet med filmen førte Mikal til både Polen og Filippinene, hvor han møtte både etterlatte og overlevende. I Warszawa møtte han jevngamle Bartosz Antos, som også mistet sin far Janozs i branninfernoet på den iranske oljetankeren.

– Min mor har fortsatt ikke godtatt at pappa er borte, forteller den polske offisersønnen til Mikal.

Det filmen ikke forteller, er at Bartosz også selv skjøv bort den ubehagelige sannheten helt til få uker før besøket fra Norge i fjor høst.

– Helt frem til vi tok kontakt, trodde han at faren levde. At faren hans hadde slått seg ned i Iran og stiftet ny familie der. Det hadde funket for ham, akkurat som det gjør det for moren. Han snudde etter at konen hans sendte ham til en erfaren klarsynt. Der fortalte han navnet på faren og det han hadde lest i avisen om ulykken. Da først gikk det inn at faren faktisk er død, forteller Mikal.

– Har du tenkt på om ditt hode kunne gjort det samme om din far ikke ble funnet?

– Ja, jeg er helt overbevist om det. Jeg hadde tre uker av det før pappa ble funnet. Teoriene mine var at han enten satt i fengsel, var innlagt på sinnsykehus eller at han hadde mistet hukommelsen. At han var død, var ikke i ligningen. Det var grunnen til at jeg presset meg selv inn i et kaldt rom på Gades institutt i Bergen, løftet på lakenet og så at det var ham. Jeg hadde allerede sett hvor lett det var å lure seg selv til å tro på mindre smertefulle alternativer.

– Angrer du på at du så ham?

– Nei. Jeg hadde endt opp som Bartosz og kanskje reist til Teheran hver sommer for å lete etter pappaen min.

Mikal Olsen Lerøen med Restituto Auxilio

HAN OVERLEVDE: Annenstyrmann Restituto Auxilio (t.v.) var skipets nestkommanderende og den siste som så Mikals far i live. I midten hans kone.

Foto: Vincent Go

Den vonde sannheten

Foruten å endelig ha funnet en annen som forstår, fikk Mikal også med seg en avisartikkel fra Bartosz med hele forklaringen til den overlevende polske maskinisten Oller. Men bergenseren måtte helt til Filippinene for komme nærmere en forklaring på hva som skjedde med faren.

Der fikk han endelig snakke med to av filippinerne som overlevde angrepet på «Susangird». Skipets nestkommanderende, overstyrmann Restituto L. Auxilio, viser seg å være den siste som så Olav Lerøy i live.

Detaljene han forteller om kapteinens siste minutter blir for mye for Mikal, som må avbryte intervjuet for å takle følelsene som velter fram.

– Frem til da hadde jeg beskyttet meg selv med at det var viktig å finne ut av dette og få fortalt historien om en yrkesgruppe som er blitt glemt. Men når jeg sitter der på en stol i Manila og får sannheten om pappas død, da er det ingenting igjen av den beskyttelsen, forteller Mikal.

– Restituto forteller at han ser kapteinen stå og hvile hodet på hendene. Det er en bevegelse jeg kjenner igjen. Når pappa gjorde det, var han fortvilt. Da ser jeg pappa som enten har gitt opp eller føler seg helt lost. Det var et av mine vondeste øyeblikk.

Unny Reppenhagen Lerøy og Mikal Olsen Lerøen

VILLE VITE I TIDE: For Mikal var det viktig å finne ut så mye som mulig før det er for sent for mamma Unny.

Foto: Anders Hereid

– Ekkelt å grave i mammas følelsesliv

Hjemme i Fyllingsdalen sitter mamma Unny Reppenhagen Lerøy og venter på å høre hva sønnen har funnet ut. Minnene om kjære Olav sitter fortsatt dypt i. Den nå 70 år gamle kvinnen har aldri vært inne på tanken om å få seg en ny kjæreste.

VIDEO: Moren til Mikal fant seg aldri noen ny etter at Olav Lerøy døde.


Hensynet til moren er en av grunnene til at Mikal valgte å lage film om farens død. Samtidig var det også noe som kunne ha veltet prosjektet.


– Jeg ville finne sannheten før det var for sent for henne. Men det var også ekkelt å måtte involvere henne og grave i hennes følelsesliv. Jeg tror ikke hun så poenget med det. Hun virket å klare seg fint med det lille vi visste.


– Holdt du henne løpende orientert om det du fant ut?


– Litt. Men jeg måtte jo ha kamera der, så ofte måtte jeg be henne vente litt med å få vite.


– Hvordan var det å vise henne ting som du selv syntes var vondt, som seansen i Manila?


– Dritkjipt, men jeg måtte vise henne det likevel. Det er viktig å la henne se det siste mennesket som så pappa i live. Men jeg lurer jo selvsagt på om det gjør henne noe godt å se det.

Unny selv sier hun setter stor pris på arbeidet Mikal har gjort.

– Det har vært veldig interessant å se hva han har funnet ut. Heldigvis har det ikke vært så vondt å rippe opp i dette som jeg trodde på forhånd. Når jeg ser på det nå, så er det jo helt utrolig at fem stykker overlevde i det hele tatt, sier hun.

Mikal Olsen Lerøen med pappa Olav Lerøy

GODE MINNER: Flere av Mikals beste barndomsminner med sin far er i maritimt miljø. Her har de to tatt en svær fisk i sjøen utenfor Lerøy.

Foto: Privat

Tause om norske sjøfolk i Gulfen

– Hvilke følelser sitter du igjen med nå når filmen er ferdig?

– Jeg er fortsatt sint på pappa for at han ikke kom tilbake. Valget han tok virker om mulig enda dummere og mer uforståelig enn før. I tillegg sitter jeg med et sinne over alle de norske sjøfolkene som ble droppet ved kaien etter å ha vært inne i en krigssone. Ingen ser ut til å bry seg om dem.

En undersøkelse utført kort etter krigen i Gulfen viste at over 20 prosent av de norske sjøfolkene som jobbet på havet der, hadde tegn på posttraumatisk stressyndrom, skrev TV 2 i januar i fjor. Kun et fåtall fikk tilbud om oppfølgning.

Mens pårørende og overlevende har vist stor vilje til å få frem sannheten om «Susangird» og norske rederiers svært lønnsomme virksomhet i krigssonen på 80-tallet, har næringen selv og Norges Rederiforbund vist det stikk motsatte.

Norges Rederiforbund har ikke ønsket å bidra med noe statistikk om hvor mange norske sjøfolk som deltok i olje- og gasstransport i Persiabukta. Styreformann Lars Sävferström i Gulf Agency Company anslår rundt tusen.

Forfatter og tidligere sjøkaptein Arild E. Syvertsen mener tallet må være langt høyere.

Arild E. Syvertsen

VAR SELV KAPTEIN: Arild E. Syvertsen fra Østfold skrev bok i 2015 om norske sjøfolks innsats i Persiabukta under krigen mellom Iran og Irak.

Foto: Jarle Jensen

Møtte stengte dører

– Frem til innføringen av Norsk internasjonalt skipsregistrer (NIS) i 1987 var det 25 norske sjøfolk på hvert norskdrevne skip. Etter det var det mellom én og fem. Når du tenker på hvor mange skip det var snakk om, kan jeg ikke forstå annet enn at det var mange tusen norske sjøfolk, sier Syvertsen.

Høsten 2015 ga han ut «Norske sjøfolk i krig og terror», hvor han har samlet historier fra norske sjøfolk som seilte i Persiabukta under krigen mellom Iran og Irak.

– Også under mitt arbeid møtte jeg stengte dører hos myndighetene og i store deler av næringen. Det har vært stille om dette i snart 30 år, og bare det forteller utrolig mye.

– Hva tror du er årsaken til at dette ikke blir snakket høyt om?

– Flere norskkontrollerte rederier drev med virksomhet som det er vanskelig å forklare. Det var penger å tjene, og kynismen rådde. I ettertid har de behandlet sjøfolkene som var der svært dårlig. Det er helt vilkårlig hvem som har fått oppfølgning, sier Syvertsen.

– Du var selv kaptein på oljetankeren «Havfrost» på samme tid som Lerøy døde. Hva som gjorde at du tok sjansen?

– Dels på grunn av yrkesstolthet. Noen måtte gjøre jobben og holde energiflyten åpen. Dessuten hadde jeg familie og huslån med 16 prosent rente.

Han roser Mikal Olsen Lerøens åpenhet og sier at filmen «Pappas siste reis» gjorde sterkt inntrykk.

– Det er en fin film med sterke enkeltskjebner og en god rød tråd gjennom det hele. For folk som ikke har noe forhold til denne delen av vår historie, vil den være veldig opplysende, sier Syvertsen.

Mikal Olsen Lerøen i Manila

FORTSATT SPØRSMÅL: Selv om Mikal har fått svar på hva som skjedde med pappa Olav om bord på tankskipet, er det fortsatt mange løse tråder å nøste opp i. Mikal er forberedt på at han kanskje aldri får de svarene han ønsker seg.

Foto: Anders Hereid

– Skulle svært gjerne sett skipet

Mikal Olsen Lerøen er spent på hvordan filmen vil bli mottatt, aller mest på hva mamma Unny vil synes. Prosessen har gitt ham mange svar. Flere av dem har vært vonde å høre. Men det har også vært noen fine stunder underveis.

Ikke minst gjorde det godt å snakke med gamle naboer på Lerøy og farens bestekompis Trond Bull Tornøe, som kunne fortelle mye om den Olav Lerøy Mikal aldri rakk å bli kjent med.

– Pappa virker mye kulere enn jeg husker ham. Og det virker som jeg likner mer på ham enn jeg trodde, smiler Mikal.

«Susangird» skal ha fått nytt navn noen år etter angrepet, men det har ikke lyktes filmteamet å finne sikre spor på at tankeren fortsatt eksisterer. Mikal sier han svært gjerne skulle ha sett skipet hvor faren døde.

– Jo mer jeg kan forstå, jo bedre. Jeg vil stå på den broen, se hvor langt det er ned, alle disse vonde tingene. Det eneste jeg har igjen av pappa, er jakten på å forstå hva som skjedde.