«Vil noen ta imot oss?»

«Finnes det et sted sør i Norge som kunne tenke seg en befolkningsøkning på ca. 300 mennesker?»

Med denne teksten skapte innbyggerne i Bugøynes oppmerksomhet for snart 30 år siden over store deler av verden.

En regelendring i fiskerinæringa truet nemlig med å legge hele lokalsamfunnet øde. Fisken, som betydde alt kom ikke lenger på land i det lille fiskeværet. Folk mista arbeidet.

Det skjedde fordi tråleren som tilhørte fiskebruket og var forpliktet til å levere fangsten der, fikk tillatelse fra myndighetene til å levere andre steder.

Konkursen var uunngåelig og sendte bygda ned i det dypeste mørket. Flere forsøk på ny drift førte ikke fram.

Det ble stille i Bugøynes.

Lille Finland ga håp

Det har alltid vært noe spesielt med Bugøynes, som ligger der det uendelige Barentshavet starter.

Der den russiske grensen i luftlinje bare er fem mil unna.

Eller Pikku-Suomi, Lille Finland, som bygda også kalles. På midten av 1800-tallet bosatte nemlig finske innvandrere seg i bygda.

Det fiskerike havet skulle gjøre det enklere å livberge seg.

Slik var det også med forfedrene til Øyvind Seipajærvi.

De kom fra Kittilä og Sodankylä midt inni det endeløse, nordfinske skoglandskapet. Til et bedre liv ved kysten.

Feilslåtte avlinger, sykdom og flom drev finnene på flukt mot nord. Lite visste vel de at etterkommerne også måtte kjempe for sin eksistens. Og at de skulle komme til å ta uvanlige midler i bruk.

– Det er klart det ble dramatisk da fisken fra tråleren ikke lenger ga arbeid her. 40–50 arbeidsledige mennesker på et lite sted er alvorlig, forteller Øyvind.

For fiskebruket var den største og viktigste arbeidsplassen i mils omkrets.

Folk ble urolige. Hva skulle de nå gjøre?

Spede forsøk på alternativ drift ble ingen suksess. Etter 80 uker uten arbeid og uten inntekt forsvant også ledighetstrygden. Innbyggerne begynte å bli desperate.

Så fikk de en idé!

De arrangerte basar og samla inn penger. Til slutt hadde de nok til å betale for en annonse i riksavisa Dagbladet. De ville vekk – i samla flokk.

Like etter sto alle de norske, riksdekkende mediene midt i bygda. Reuters og franske Le Figaro kjempet med tyske TV-team om de beste historiene.

Alle ville de vite mest mulig om folket ved russegrensen som ikke så noen framtid.

En kommunistisk aksjon

Hvilken reaksjon annonsen skulle skape var det ingen som hadde sett for seg.

– Enkelte lurte faktisk på hvem som egentlig sto bak, og hvem som finansierte det hele, siden "Aksjon Bugøynes" var navnet vi hadde brukt. Jeg har en mistanke om at de trodde det var en kommunistisk aksjon, ler Øyvind.

I annonsen som skapte slikt oppstyr gjorde de det klart at de ville flytte samla til et sted sør for Trøndelag.

Den store oppmerksomheten skapte engasjement mange steder.

– Vi ble til og med adoptert av en indianerlandsby i Canada, forteller Øyvind.

Men det ble verken mer arbeid eller mer optimisme i Bugøynes av en slik symbolhandling.

Fra Finland kom det også tilbud om hjelp, siden Bugøynes hadde vært redningen for mange finlendere på 1800-tallet.

– Flere finske bedrifter la fram forslag om enten produksjon av treleker, eller jobbmuligheter på finske fraktebåter.

Men også det ble med tanken.

Litt hektisk ble det imidlertid da de oppdaga at en dame i Trondheim hadde starta innsamlingsaksjon til nødstilte barn i Bugøynes.

– Heldigvis fikk vi gjennom Nitimen gjort det klart at det ikke var direkte nød her. Og pengene som allerede var kommet inn ble brukt til å kjøpe noe utstyr til skolen.

Men selv om det ikke ble noen kollektiv flytting sørover, oppnådde aksjonistene det de egentlig ville. Nemlig å skape diskusjon om fiskeripolitikken – om konsekvenser av at de store båtenes forpliktelse til å levere fangst på spesifikke anlegg ble utvanna. Forøvrig en diskusjon som enda ikke har stilna.

Politisk debatt og internasjonal oppmerksomhet til tross. Det skapte ingen opptur i Bugøynes.

En juvel i fjorden

Fiskerne med de små sjarkene forsøkte så godt de kunne å livberge seg. Men så begynte de tidlig på 90-tallet å komme i land med ødelagte garn. En stor krabbeart vaset seg til stadighet inn i bruket og førte til nok en fortvilelse.

– Det var en plage. Garnene ble ødelagt og fiskerne fikk reduserte fangster.

Krabbearten som en russisk forsker hadde henta fra Stillehavet og satt ut i Nordvest-Russland, var nå kommet vestover. Og den kom i store mengder.

Skulle det bli nok en spiker i kista til det lille samfunnet ytterst i verden?

Men det som skjedde kunne ingen ha forestilt seg.

– Vi hadde jo hørt at krabben var ettertrakta. Så vi forsøkte å se om det var interesse hos folk vi kjente i restaurantbransjen. Men det ble bare noen kilo her og noen kilo der.

Likevel ga de ikke opp. For ildsjelene i lille Bugøynes hadde fått med seg at kongekrabben var ettertrakta ute i Europa. At restauranter importerte krabben fra Alaska.

– Så vi sendte noen prøver til en fiskerestaurant i Brussel, og fulgte opp med å delta på en stor sjømatmesse i samme by.

Det var starten på at restauranten hadde kongekrabbe som mest solgte forrett i flere år.

– Da gikk det opp for oss at vi hadde fått en juvel inn i fjordene.

«Friendliest catch»

I denne pionertida samla bygdefolket seg til jevnlige møter i kjelleren på kirka i Bugøynes. Ikke fordi det var viktig at det var i kirka. Men det var det eneste egna møtelokale.

På disse «kirkemøtene» ble strategien lagt. En delegasjon reiste så til Alaska for å lære mer om fangst og redskaper. Og de reiste til Asia for å komme seg inn på markedet der.

– Men vi spekulerte voldsomt på hvordan vi skulle klare å konkurrere med fabrikkfangsten til fiskerne i Alaska og Russland. Der foregår det meste som industrifiske med store båter. Og her kom vi med våre en- og tomannsbåter på seks meter og hadde fryktelig lang og kronglete vei til markedene, forteller Øyvind.

Men nettopp det skulle bli et stort fortrinn.

Med henvisning til TV-serien om fisket i Alaska, «Deadliest catch» begynte de å fortelle om «friendliest catch». Og historien om det forsiktige, bærekraftige fisket med små båter i det kalde, mørke nord der fangsten ble handtert med varsomme hender slo an.

– Resultatet var at vi klarte å selge krabben til en høyere pris enn konkurrentene.

I dag har 650 små, norske båter kvote på kongekrabbe, og det fiskes krabbe til en førstehåndsverdi på opp mot 400 millioner kroner.

Det meste fra Bugøynes og en rekke andre, små steder langs kysten helt vest til Nordkapp.

Og fortsatt er reglene slik innbyggerne i Bugøynes foreslo på «kirkemøtene» for 30 år siden. Man må bo i Øst-Finnmark for å få kvote, og ingen får kvote uten å fiske annen fisk i tillegg.

Og juvelen i fjorden har lokket flere til bygda.

– Bare feriehus igjen

Sola har akkurat gått ned når den lille, røde sjarken Lilli siger inn mot kaia. Det er Erling Haugan som skal levere dagens fangst.

Narvikværingen kom til bygda for 15 år siden.

Kombinasjonen av litt familiær tilknytning og lukrativt krabbefiske var det som skulle til for at han flytta til Øst-Finnmark.

Haugan mener det er en ære å få fiske noe som er så eksklusiv og ettertrakta.

– Hvem vet, kanskje havner akkurat denne krabben på et riktig så fasjonabelt restaurantbord i Dubai. Hadde ikke det vært spennende?

Erling får fangsten registrert og tar kveld. Uten krabben tror han bygda kun hadde bestått av feriehus.

Samtidig er en hektisk ettermiddag så vidt i gang i den andre enden av den engang dødsdømte bygda. Går det an å ha det travelt i Bugøynes?

– Surrealistisk opplevelse

Maria Lavoll sitter ved kjøkkenbenken i det store, påbygde huset med utsikt over mektige Varangerfjorden.

Det som skjedde i bygda for snart 30 år siden er i dag bare minner. Ni år gamle Aksel er oppslukt av Youtube, og 11 år gamle Thea har akkurat klart å overtale mora til å danse til musikken hun spiller akkurat litt for høyt. Og snart er det dugnad i helselaget.

En hvilken som helst ettermiddag i en hvilken som helst familie. Men det kunne gått helt annerledes.

– Det var helt surrealistisk. TV-selskaper fra Tyskland, Frankrike og England kom hit og skulle intervjue oss om alt mulig. De var på skolen og spurte alle mulige spørsmål. Det ble mye støy.

Men støyen er tilbakelagt – og den trygge hverdagen i det lille lokalsamfunnet er tilbake.

Maria tror det er styrken i befolkningen som har berga eksistensen. Sammen med krabben. Og etter hvert begynte turister også å finne veien til plassen helt ute ved Barentshavet.

Om vinteren kommer asiatiske turister for å bade i havet!

– Det som skjedde viser vel og at når vi får en sjanse så griper vi den. Vi gir ikke opp og vi prøver å gjøre det beste utav det. Kanskje er det vårt finske opphav som er forklaringa? undres hun.

Hvordan livet i Bugøynes hadde vært dersom den russiske innvandrerkrabben ikke hadde kommet vet ingen.

Men det er liksom noe tilfreds å spore over ganglaget til Øyvind, der han med lette steg tusler hjemover med en handlepose fra bygdas lille butikk.

Han skal bare hjemom med varene før formiddagskaffen på bygdas kafe.

Eller bistroen som de kaller den.