James Bond, den mystiske skipsrederen og Norges hemmelige hær

Den 8. juni 2006 er Hollywood samlet for utdelingen av Det amerikanske filminstituttets ærespris. Den prestisjetunge utmerkelsen går dette året til den skotske skuespillerlegenden Sean Connery.

Kveldens hovedperson sitter litt tilbaketrukket i den stjernespekkede salen. Som sin mest kjente filmkarakter, superagenten James Bond, ulastelig antrukket i smoking og med en vakker kvinne ved sin side.

Etter å ha fått sin velfortjente pris, klappes den aldrende skuespilleren av scenen. Tiden er inne for å motta gjestenes hyllest, og på podiet avløser en strøm av stjerner hverandre med historier fra Connerys liv og karriere.

En av dem er Ian McShane, blant annet kjent fra «Pirates of the Caribbean» og «John Wick»-filmene. Han har kjent Connery siden 60-tallet, og ber nå publikum om å bli med på en reise:

Tilbake til 1974. Til et Norge han beskriver som «fucking freezing», og innspillingen av en film som nok for de fleste har gått i glemmeboken.

Historien er så utrolig at salen blir sittende og måpe.

Et underlig selskap

I desember 1974 er selveste James Bond i Oslo. I to iskalde uker spiller Sean Connery inn filmen «The Terrorists» på Fornebu. Siden mye av handlingen foregår ombord i et fly, har en rik, norsk sponsor lånt ut en Boeing 737 til produksjonen.

Mellom opptakene, som en slags takk for bidraget, drar stjernene på fest til den mystiske velgjøreren.

I villaen hans på beste vestkant er stemningen høy, forteller McShane. Han har selv en sentral rolle i filmen, og er en av dem som er til stede på festen.

Men - som han beskriver med stor innlevelse i klippet under:

Middagen blir en merkelig affære. Gjennom hele måltidet hinter verten om at huset skjuler en hemmelighet.

Det hemmelige rommet

Etter maten blir Connery og McShane bedt med ned i kjelleren. «For the entertainment» er den pussige forklaringen verten kommer med.

Han går foran, med de to forvirrede filmstjernene på slep.

Nede i kjelleren stanser han ved en rekke med klesskap. Der tråkker han først på en av flisene på gulvet. Så finner han en nesten usynlig bryter høyt oppe på veggen. Når begge presses inn samtidig, kommer det en lav dur fra bak det ene skapet.

Så glir veggen til side og avslører inngangen til et hemmelig rom. Fire år fram i tid skal dette hemmelige rommet spille hovedrollen i en av Norges mest spesielle krimsaker.

Et anonymt tips

I slutten av oktober 1978 får politiet i Oslo et anonymt tips: En kjent finansmann driver angivelig med hjemmebrenning på sitt landsted utenfor Porsgrunn.

Landstedet ligger på en øy som mannen kjøpte på 50-tallet. Helt nede ved vannkanten, men skjermet for innsyn av tette trær. Lenger inne på øya er det flere gårdsbygninger, blant annet en kalkunfarm, som er forpaktet bort til en lokal bonde.

Natt til 2. november går politiet i land på øya. Og tipset viser seg snart å holde vann.

På kalkunfarmen finner de utstyr til spritproduksjon i «industriell målestokk», heter det i politiets rapporter. Der er også store mengder ferdig vare, tappet på plastkanner og klart til salg.

Bonden arresteres først, men politiet tror snart at øyas eier også er involvert. Teorien de raskt har kommet frem til, er at etter en stor konkurs holder finansmannen økonomien flytende med nye og ulovlige inntektskilder.

Den 3. november blir han hentet av politiet i Larvik. Og med det tar denne historien en ny og helt uventet vending.

Kjent finansmann

Hans Otto «Toto» Meyer er kjent som en av landets rikeste menn. Unorsk og folkelig i stilen, og oftere sett i olabukse og kaps enn med blådress og slips.

Men de siste årene har han møtt stor motgang:

I 1974 går flyselskapet hans, «Mey-Air», over ende i en enorm konkurs. Etter en feide presses han også ut av familierederiet, som er blant de største i landet på denne tiden. Meyer driver fremdeles forretninger, men nå i en langt mindre skala enn før.

I avhør nekter han enhver befatning med spriten. Den forklaringen støttes også av den arresterte kalkunbonden. Men etterforskerne lar seg ikke overbevise. Mye av utstyret til spritbrenningen er kjøpt inn gjennom Meyers firmaer, uten at han har noen god forklaring på dette.

Samme dag blir han siktet for brudd på alkoholloven og fengslet i Larvik.

Og nå smeller snart den virkelige bomben.

«– Militært område!»

Tre dager etter arrestasjonen blir Meyer hentet fra cellen sin. Det er telefon fra Kriminalpolitiet i Oslo. Her forteller den unge politifullmektigen Benedict de Vibe at de har fått nyss om noe hemmelig i villaen hans.

Nå skal de ransake den.

– Det var flere, uavhengig av hverandre, som hadde kontaktet oss. Hvem det var, det vil jeg ikke si. Den opplysningen tar jeg nok med meg i graven, sier Benedict de Vibe med et lurt smil.

Han er i dag en av landets mest profilerte advokater, blant annet kjent fra rettssaken mot Gjermund Cappelen og Eirik Jensen. Fra et skrivebord som flyter over av bøker og dokumenter beskriver han opptakten til det som skjedde.

– Jeg forteller at vi har fått vite om et hemmelig rom, noe Meyer også bekrefter i løpet av samtalen. Jeg husker ikke helt hvordan han ordla seg, men visstnok var rommet knyttet opp mot hans egen deltagelse i de hemmelige tjenestene.

Meyer er tydelig rystet, forteller de Vibe, og gir streng beskjed om at politiet må holde seg langt unna kjelleren. «Det er et militært område!», utbryter han og oppgir nummeret til en person i Etterretningstjenesten. Om de Vibe tar kontakt med ham, vil det aldri bli noen politisak, forsikrer Meyer.

Naturlig nok stusser de Vibe på forklaringen, men lover uansett å ringe.

«Fullstendig ukjent for oss»

– Jeg snakker først med en person. Stillingen husker jeg ikke nå, men det var ikke en fotsoldat. Han var mye høyere oppe i systemet, det er jeg helt sikker på, sier de Vibe i dag.

Samtalen er raskt over, og beskjeden er at ingen der kjenner Meyer. Aldri har de hatt noe med ham å gjøre, heller. Når Meyer får høre det, forsikrer han på nytt om at han snakker sant. Så kommer han med et nytt nummer han ber de Vibe prøve.

– Denne gangen er det øverste eller nest øverste sjefen i Etterretningstjenesten, men svaret er akkurat det samme: «Denne mannen er fullstendig ukjent for oss. Han har ikke noe med verken Forsvaret eller E-tjenesten å gjøre.», forteller de Vibe.

Meyer blir nå helt fra seg. Sannsynligvis forstår han at han er i ferd med å bli ofret for å dekke over en enda større hemmelighet.

Og med det er også politiets razzia i gang.

Omringes av politiet

Meyers staselige villa ligger rett bak Vigelandsparken, og omringes nå av uniformert politi. Kona til «Toto», Gunilla, har lenge vært syk og ligger i andre etasje og sover. Siden ektemannen er fengslet, er en av sønnene hjemme og pleier henne.

– Det er relativt tidlig på dagen, husker jeg. På formiddagen, og jeg er alene med min mor. Hun var nettopp operert, så hun var fremdeles slapp og dårlig, forklarer Peter Kristoffer Meyer om det som skjedde denne fatale dagen.

Han er student og 25 år gammel når politiet går til aksjon. Det som skjedde den dagen har han aldri snakket om før nå, forteller han, tydelig preget av opplevelsen.

– Altså, det kommer to på døren og sier de er politi. Begge i sivil og uten noen form for legitimasjon. De har fått tips om et hemmelig rom, sier de, og nå skal de inn. Uansett!

Siden det ikke ble sendt ut noen rettslig kjennelse i forkant av ransakelsen, er overraskelsen naturlig nok stor.

– Var helt rabiat

Både redd og sjokkert slipper Peter Kristoffer betjentene inn. Derfra skal de, ifølge ham, nærmest bare ha banet seg vei gjennom huset. Helt uten hensyn til verken ham eller moren, som i mellomtiden var våknet av oppstyret i etasjen under.

– Det var forferdelig! Vi var sjokkerte over den oppførselen og nedlatenheten de viste meg og moderen. De legger press på henne, en svært syk person, for å finne dette rommet. Så det var i aller høyeste grad en klanderverdig oppførsel fra politiets side, forteller han.

Etter at politiet har romstert rundt i over en time, kommer også de Vibe til villaen. Det hemmelige rommet er ennå ikke funnet, så nå ringer han Meyer for å få instrukser. Det vil ikke Meyer gi - ikke før han får klare garantier om at ingen skal røre noe i kjelleren.

Det nekter de Vibe høre på, ifølge Peter Kristoffer.

– de Vibe er fullstendig blottet for omtanke for oss som er til stede. Han er overhodet ikke villig til å høre på oppfordringer fra familiens advokat om å vente og undersøke nærmere før de går videre i saken, sier Peter Kristoffer.

Tvert imot. For å skaffe seg adgang til kjelleren og det hemmelige rommet, begynner de Vibe nå å true faren, forteller han.

– På min fars anmodning om å ta hensyn til sin kreftsyke kone, svarer han at det kommer ikke på tale. Han er helt rabiat! Han skal inn for enhver pris, og legger ikke skjul på det. «Vi skal inn, om vi så skal sprenge oss inn», er beskjeden han gir tilbake til faderen.

Selv har Benedict de Vibe en ganske annen versjon av det som skjedde.

Gir til slutt opp

Politifullmektigen satt på politihuset da de første politifolkene rykket ut, men er svært bestemt på at alle legitimerte seg korrekt og viste de nødvendige papirene før de gikk inn i huset.

– I ettertid presenterte jo Meyer det som at jeg nærmest skulle sprenge hele huset. Det er selvfølgelig ikke riktig. Men jeg sa klart ifra: «Hvis rommet er i huset, da finner vi det! Da er det bedre at du forteller oss hvor det er, enn at det blir ødeleggelser på huset for å avsløre det». Det sa jeg! sier de Vibe bestemt.

– Og selv om han flere ganger opplyser meg om at dette er en stor, stor skandale, så samarbeider han greit, fortsetter han.

Til slutt, ikke minst av hensyn til sin syke kone, må Meyer gi opp. På telefon får de Vibe vite både hvor rommet er og hvordan han skal gå frem for å åpne det.

Sammen med 5 – 6 politibetjenter går de Vibe ned i kjelleren. Det som skjer der, kommer advokaten aldri til å glemme.

Dødelige feller

Foran skaprekken, følger de Vibe de instruksjonene han har fått: Med venstre fot tråkker han først på et punkt på gulvet. Så strekker han høyre arm til en knapp som er skjult helt oppe ved taket.

– Det er som i en film. Først kommer det noen merkelige lyder, og så begynner hele veggen å dele seg. Der kommer en svær, pengeskaplignende dør til syne. På den står det skrevet «Høyspenning livsfare!», forteller advokaten ivrig.

Døra er over 30 centimeter tykk, i herdet stål og stengt med en kodelås. Det de Vibe ikke vet, er at i tillegg til høyspent strøm er døra utstyrt med flere dødelige feller. I veggen er det blant annet montert en maskinpistol, som automatisk åpner ild hvis noen forsøker å bryte seg inn.

Heldigvis er den koblet fra når politiet går til aksjon.

Det de Vibe heller ikke vet, er at Sean Connery og Ian McShane fikk en omvisning her inne fire år tidligere. Men i det døra glir opp, står politifullmektigen like sjokkert som de to filmstjernene.

I dette filmklippet forteller Ian McShane hva som skjedde da de åpnet det hemmelige rommet:

Sjokket

– De fleste av oss himlet med øyene, for det var helt spesielle saker. Ting vi aldri hadde sett maken til før, forteller de Vibe oppglødd.

Det bunkerlignende rommet er et gigantisk våpenlager. Meyer er riktignok kjent som en ivrig jeger og skytter, men i tillegg til hagler og andre våpen med en mer naturlig plass i eks-rederens velutstyrte hjem, finner de også helt andre ting, sier de Vibe.

– Noe av det var det ikke engang navn på. Panservernraketter og flammekastere, og masse avanserte «silent killers» med store lyddempere og greier!

Peter Kristoffer er selv til stede når døra blir åpnet. Han kjente selvfølgelig til rommet, men oppfattet det bare som farens arbeidsrom. For familien var det ingen mystikk knyttet til stedet, sier han.

– Rommet ble bygget med tanke på den kalde krigen, nærmest som et bomberom, så også for meg var sjokket stort. Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte, men jeg var jo overveldet over hvor mye der inne jeg ikke hadde kjennskap til.

Maskingevær og raketter

I rommet er det enorme mengder våpen. Rekke på rekke med alt fra rifler til tunge maskingevær, granater og raketter. På gulvet står kasser med flere hundre kilo sprengstoff og ammunisjon. Mye er uten serienummer og helt umulig å spore. Nok til å utruste over hundre mann, viser en rask opptelling, før alt kjøres til Kriminalpolitiets lager på Victoria terrasse.

Politiet kan knapt tro hva de har kommet over. Riktignok finnes det mengder av våpen i norske hus og hjem, også av militære typer, men hvordan i all verden har Meyer fått tak i alt dette?

Og ikke minst, hva i huleste skal han bruke det til?

– Jeg husker vi snakket om ulovlige borgerverngrupper og slike ting. Vi måtte jo mistenke det, når både Forsvaret og E-tjenesten benektet å ha noe med våpnene å gjøre, forklarer de Vibe.

Politiet har en rekke teorier om det skremmende våpenlageret.

En utrolig forklaring

Er Meyer en gal mann som vil starte sin egen, private krig? Eller er det snakk om byttet etter et tyveri, som nå skal selges siden det har gått så dårlig for ham? Kan Meyer være tilknyttet høyreekstreme grupper, eller er han bare en samler helt utenom det vanlige?

Nye funn gjør ikke politiet klokere:

I kjelleren er det spor etter mengder av radioer og annet kommunikasjonsutstyr. Det meste er allerede fjernet, men på taket står det fremdeles montert mystisk utstyr. Gjennom pipa går en stor antenne som kan heves og senkes, omtrent som periskopet på en ubåt. Og fra en safe i det hemmelige rommet går en underjordisk tunnel med utgang i en utepeis i hagen.

Nå begynner de Vibe for alvor å lure: Kan det virkelig være noe i det Meyer forteller om sin tilknytning til de hemmelige tjenestene?

de Vibe drar til Larvik, og i avhørene kommer Meyer med en utrolig forklaring.

«– Ikke i Forsvarets vanlige oversikter»

I avhørsrommet forteller Hans Otto Meyer at han er agent for Etterretningstjenesten. Våpnene tilhører Forsvaret, påstår han, og som agent mener han å ha en slags spesialtillatelse til å oppbevare det fryktinngytende arsenalet.

Selv har Meyer kapteins rang og er underlagt streng taushetsplikt. Han erklærer taushetsplikten som hellig. Mer vil han ikke si om den saken.

Politiet finner riktignok en kobling til Forsvaret, men ifølge papirene ble dette forholdet avsluttet allerede på 60-tallet. Til det svarer en ordknapp Meyer at han «tilhører en type personell som ikke er registrert i Forsvarets vanlige oversikter».

Selv om det høres merkelig ut, både Forsvaret og E-tjenesten har jo allerede nektet for å ha noe med Meyer å gjøre, velger politiet å gå varsomt frem i den videre etterforskningen.

Kan de ha snublet over noe de ikke bør grave for dypt i?

Ville overta saken

– Allerede en av de første dagene gir Arne Huuse, en hyggelig fyr som er sjef i Politiets overvåkingstjeneste, beskjed om at de gjerne vil overta etterforskningen. «Det er helt uaktuelt!», er mitt svar til det, forteller Benedikt de Vibe.

I 1978 er han politifullmektig og leder aksjonen mot den kjente finansmannen.

I et nytt møte hvor også Oslos politimester Rolf Solem er til stede, ber Huuse på nytt om å overta saken.

– Noen veldig god grunn har han ikke. Her er masse våpen som kunne være ulovlige. E-tjenesten og Forsvaret har allerede benektet noen tilknytning, så da var alternativet at de tilhørte en kriminell gruppe. «Da hører saken hjemme hos oss», var mitt argument, forteller de Vibe fornøyd.

Saken blir værende hos politiet, og i mellomtiden har den blitt en offentlig sensasjon.

Eksploderer i pressen

Allerede samme kveld eksploderer avsløringen i pressen. Journalistene har fått snusen i det hemmelige våpenlageret, og både aviser, radio og TV følger utviklingen tett.

De neste ukene blir de Vibe intervjuet flere ganger, blant annet av NRK.

– Jeg er jo en relativt ung mann, så det er klart det er spennende! Samtidig har man en offisiell rolle i det hele, så jeg forsøkte å skyve sånne ting litt til siden, forteller de Vibe om oppstyret som fulgte.

– Jeg husker beslaget ble vist på TV, og at vi i politiet ikke hadde tilstrekkelig ekspertise til å si hva det var snakk om. Så da måtte vi bruke Forsvarets folk, humrer han.

Det er ganske så ironisk med tanke på avsløringene som snart skal komme.

­– Men foreløpig er det en vanlig straffesak, så fokuset blir å klarlegge de faktiske forhold: Altså, hvorfor våpnene var i kjelleren, hvem som hadde skaffet dem og hva de skulle brukes til, sier de Vibe.

I pressen går spekulasjonene allerede høyt. Avisenes forsider er fulle av overskrifter om den mystiske «spritrederen» og «våpenfantasten».

«En kriminell våpensamler»

– Journalistene nærmest kappes om de mest nedlatende historiene. Stortingsrepresentant Berge Furre titulerte faderen som «en kriminell våpensamler med hjemmebrentapparat». En sånn uttalelse, det er klart det gjorde vondt! sier Peter Kristoffer Meyer.

Mer enn 40 år senere er han fremdeles svært kritisk til hvordan politiet, og ikke minst de Vibe, håndterte saken da farens hemmelige rom ble avslørt.

– Rommet var avlåst og under full kontroll. Derfor var det ingen hast med å komme seg inn. Politiet hadde rikelig med muligheter til å undersøke forholdene nærmere, på en mer diskré måte, sier Peter Kristoffer.

Videre mener han at tipset om våpenlageret umiddelbart burde ført til en etterforsking som også involverte Forsvaret.

– Selv om de Vibe tidlig ble fortalt at det dreide seg om våpen fra Forsvaret, valgte han fra første stund å avvise dette. Han foretrakk å betrakte min far som en kriminell og høyreekstrem våpensamler, sier Peter Kristoffer.

Han mener de Vibes opptreden setter politiet i et dårlig lys, og stiller seg også undrende til den rollen politifullmektigen fikk i etterforskningen.

– Solte seg i pressen

– Man kan i ettertid hevde at de Vibe var overivrig. Hans rolle for påtalemyndigheten var å begjære min far varetektsfengslet for hjemmebrenningen, ikke lede noe form for etterforskning eller avhør utover dette.

Peter Kristoffer legger heller ikke skjul på misnøyen med hvordan de Vibe oppførte seg da pressen begynte å flokke seg rundt den unge politifullmektigen.

– Han søkte publisitet i sin streben etter en ansettelse han lenge hadde forsøkt å få i et kjent advokatfirma, noe han også oppnådde. Peter Kristoffer rister på hodet før han fortsetter:

– de Vibe solte seg i pressen under hele affæren. På Dagsrevyen arrangerte han til og med en visning av våpnene, for å vise hvor mye spennende han hadde funnet!

Reportasjen kan du se her:

«Seksjon D»

I avisspaltene blir Meyer beskrevet som en riking med sans for dramatikk. De fleste utelukker raskt at han kan være agent eller tilknyttet Forsvaret.

Samtidig er det mye som skurrer: Hvordan hadde Meyer fått tak i slike våpen? Og hva med koblingen til Forsvaret? Hvorfor hadde han direktenummer til flere personer i E-tjenesten? Hvis det Meyer påstår er riktig, hva er så oppdraget til denne hemmelige gruppen han snakker om?

Og viktigst av alt, strider ikke en slik virksomhet mot norsk lov?

I landets politiske og militære kretser hersker det kaos. Er det Meyer påstår, riktig? Og i så fall, hvorfor har ingen informert dem om dette?

I Etterretningstjenestens lokaler i Platous gate på Grønland i Oslo er pulsen høy i timene etter arrestasjonen.

En av dem som prøver å håndtere krisen er oberstløytnant Sven Ollestad. Han jobber i E-tjenestens «Seksjon D» – blant annet med ansvar for operasjoner i utlandet. Ytterst få vet at han også leder en helt annen og dypt hemmelig enhet. Nå frykter han at dette skal bli avslørt.

Når Politiets overvåkingstjeneste (POT) ringer for å spørre om Meyer, er beskjeden tilbake at det ikke finnes noen koblinger til finansmannen. Saken er, med andre ord, kun mellom Meyer og politiet.

Litt senere blir Ollestad kalt inn til øverste sjef for E-tjenesten, oberst Fredrik Bull-Hansen.

Her skjer den neste store tabben.

Nekter å vedkjenne seg Meyer

På kontoret til E-sjefen nekter Ollestad på nytt for at Meyer har noe med dem å gjøre. Bull-Hansen har ingen grunn til å tvile på det han hører, så i god tro bringer han svaret videre til bekymrede politikere og forsvarstopper.

Den 9. november går forsvarsminister Rolf Hansen på Stortingets talerstol og avfeier Meyers historie. For å stagge pågående journalister sender Forsvarets Overkommando ut en pressemelding: Ut over vanlig førstegangstjeneste har ikke Meyer noe med Forsvaret å gjøre. Samtidig benekter de kjennskap til våpnene i kjelleren hans.

Ollestad håper nå at det hele skal blåse over. Men nok en gang skjer det noe helt utrolig.

Nytt anonymt tips

I boken «Mistenksomhetens pris» forteller forfatter og journalist Alf R. Jacobsen om mystiske brev som plutselig dukker opp, både hos E-tjenesten og pressen. Vedlagt ligger bilder av en festkledd Ollestad, sammen med en like oppstaset Meyer. Bildene er fra en skipsdåp i Sverige, og nå får Ollestad plutselig store forklaringsproblemer.

På sjefens kontor må han krype til korset og bekjenne: Meyer var agent, men er ikke lenger direkte tilknyttet E-tjenesten.

Meyer ble med i en hemmelig gruppe som så dagens lys rett etter 2. verdenskrig. Fra 1957 har Ollestad ledet denne enheten og nytt godt av både pengene og tjenestene til den arresterte finansmannen.

Det som skjer videre, blir en pinlig affære for alle involverte.

Sensasjon og skandale

Den 17. november, en drøy uke etter sin første forklaring, må en skamfull E-sjef Bull-Hansen fortelle sine overordnede at han har feilinformert dem.

Så må forsvarsminister Rolf Hansen på nytt på Stortingets talerstol. Denne gangen for å fortelle at det han har sagt, ikke var riktig. Meyer var del av en hemmelig plan for å sikre landet mot ytre fiender. Men det forholdet opphørte i 1964, sier Hansen.

I en ny pressemelding innrømmer Forsvarets Overkommando, slik Meyer også hevdet, at våpnene kom fra Forsvaret. At de ikke var levert tilbake var kun snakk om «en uheldig glipp», påstår de nå.

Og det er der krisen egentlig lå, mener Benedict de Vibe: E-tjenesten trodde ikke noe i kjelleren kunne knytte dem til Meyer.

– Vi så at flere radioer hadde blitt fjernet fra det hemmelige rommet, så de trodde nok at våpnene ble levert inn samtidig. Så i bunn og grunn er det manglende orden i egne rekker som førte til at det gikk som det gikk.

Endelig bekreftet

De nye avsløringene legger ikke akkurat en demper på interessen for saken. Ryktene hadde nemlig gått lenge om slike hemmelige grupper.

Nå var det endelig bekreftet. I full offentlighet og fra høyeste hold:

Rett etter krigen var det i Vesten en reell frykt for krig med Sovjetunionen. Stalins «sikkerhetsbelte» hadde allerede slukt store deler av Europa. Mange var redde for at det samme ville skje med Norge.

Gjennom sine tette bånd til USA, senere sikret gjennom medlemskapet i NATO, hadde Norge valgt side. Fienden sto i øst, og sannsynligvis var det bare et spørsmål om tid før angrepet kom.

Norge måtte stå klare til å møte Sovjet, og forberedelsene skjer i dypeste hemmelighet.

«Stay behind»

I 1947 starter forsvarsminister og tidligere motstandsmann, Jens Chr. Hauge, arbeidet. Tanken er å utnytte erfaringene fra kampen mot tyskerne:

«Frie norske myndigheter må ha muligheter for å sette i verk sabotasje og småkrig mot mål av militær betydning i norske områder som midlertidig blir okkupert av fienden.», står det i et skriv fra Hauge.

Stammen i det hemmelige nettverket er tidligere motstandsmenn og høyt plasserte næringslivstopper. I starten delvis finansiert av USA og England, gjennom de mektige etterretningsorganisasjonene CIA og MI6.

I 1948 blir nettverket formelt underlagt E-tjenestens «Seksjon D», og døpt Stay Behind. Alt er så hemmelig at bare en håndfull mennesker vet om det.

Det var en flik av dette Sean Connery og Ian McShane fikk vite på festen i 1974. Og litt kryptisk hadde Meyer selv røpet hensikten med våpenlageret.

«Skal aldri bli tatt på senga igjen»

«Vi ble tatt på senga av tyskerne, men det kommer ikke til å skje igjen», fortalte Meyer de forfjamsede filmstjernene da han åpnet rommet i kjelleren.

Selv ble «Toto» rekruttert i 1954, og var nærmest perfekt for oppgaven:

Meyer hadde studert i USA, og med riktig politisk ståsted. En samfunnsstøtte som var aktiv i Høyre, og fra en velstående familie. Utdannet sivilingeniør med internasjonale kontakter og svært god forstand på våpen og teknikk. Gjennom familierederiets båter, som jevnlig var innom sovjetiske havner, hadde han også en unik tilgang til å spionere på en marineflåte under kolossal oppbygging.

– Jeg visste han hadde vært i Forsvaret, det visste jeg. Han drev mye med radio og telegrafi, og etter krigen bisto han med oppbyggingen av sambandstjenesten i Garden, forteller Peter Kristoffer Meyer om farens koblinger til Forsvaret.

Hans viktige rolle i de hemmelige tjenestene skjønte familien derimot først etter funnet av våpenlageret, sier han.

Og med sitt kontaktnett og store ressurser hadde faren gode muligheter for å drive etterretning for en organisasjon som strekker seg langt utenfor landets grenser.

«Rocambole», «Lindus» og «Blue Mix»

På 50- og 60-tallet er slike grupper aktive i de fleste NATO-land, med unntak av USA og Canada. Lignende nettverk bygges også opp i andre land som frykter Sovjet, blant annet i Sverige og Finland.

I Norge er Stay Behind organisert i tre grupper, strengt adskilt og skjult for hverandre. Alle med helt spesielle oppgaver i en snart forventet storkrig.

«Rocambole» er en spesialstyrke som skal drive geriljakrig i et okkupert Norge. I hovedsak sabotasje og likvideringer. Til dette er våpen og annet utstyr gjemt unna over hele landet.

«Lindus» er et nettverk av spioner og agenter. Målet er å skaffe informasjon om fiendens styrke og bevegelser. De skal også evakuere viktige personer ved en invasjon, i første rekke kongehuset og regjeringen.

«Blue mix» er den siste gruppen. Deres oppgave er å hjelpe soldater bak fiendens linjer. Det kan være flygere som har blitt skutt ned, eller agenter som skal smugles inn og ut av Norge. Det er denne siste gruppen Meyer er del av.

I over 30 år har det vært hemmelig, og det hele er nesten for utrolig til å være sant.

«Skyggehær»

Ved en ren tilfeldighet er den topphemmelige gruppen avslørt. En «skyggehær», med base i en staselig villa midt i Oslo. Bygget opp bak ryggen til Stortinget, og uten politisk styring og kontroll. Og med tette bånd til de mektige etterretningsorganisasjonene CIA og MI6.

En simpel spritsak blottla det som trolig var den mest hemmelige delen av norsk etterretning etter 2. verdenskrig. I over 30 år har ikke engang landets statsminister visst om Stay Behind.

En organisasjon bygd opp og skjult gjennom flere tiår, er med ett lagt i grus. I dragsuget går også store deler av anseelsen til de hemmelige tjenestene.

Etter avsløringen blir våpendepoter over hele Norge fjernet. Også dette skjer i dypeste hemmelighet. Store deler må bare destrueres. Etter lange år i fuktige huler og kjellere er mye av utstyret både utdatert og ubrukelig.

Rettssak og dom

Stay Behind overlever «Meyer-affæren», som pressen døper den. I løpet av 80-tallet blir Stay Behind gradvis bygget ned. Etter en stor omorganisering i 1983 blir de også underlagt langt strengere politisk kontroll.

Likevel, arvtakeren til Stay Behind finnes fremdeles i dag.

I en pressemelding fra Forsvarsdepartementet fra 1995 står det at nettverkets oppgave «er å rekruttere personell, legge planer og øve på å innhente og formidle etterretninger til norske myndigheter fra et helt eller delvis okkupert Norge».

Hvem som er tilknyttet nettverket er fremdeles strengt hemmelig.

Og Meyer selv, hvordan gikk det med ham etter avsløringen?

Den 31. august 1979 tar politimesteren i Oslo endelig ut tiltale. På grunn av sakens følsomme natur er våpenfunnet knapt nevnt . Etter Forsvarets innrømmelser er punktet om bruddene på våpenloven også tatt bort.

Retten erkjenner riktignok at avsløringen og medieomtalen har vært en belastning. For den siktede føres det derfor opp som en formildende omstendighet.

Meyer siktes for ulovlig produksjon, oppbevaring og omsetning av sprit.

Gjennom hele rettssaken hevder han hardnakket sin uskyld.

Sveket av sine egne

I tidligere avhør innrømmet riktignok Meyer kjennskap til spritbrenningen. Han innrømte også at han hjalp til med innkjøp av utstyr, men sier at han var så utmattet av politiets behandling at han hadde gått med på hva som helst:

«Psykisk var jeg helt ute av balanse. Hadde politiet bedt meg skrive under på at jeg hadde begått fem mord, ville jeg gjort det også», forteller han i et intervju med VG. Men retten tror ikke på Meyers forklaring.

Den 22. februar 1980 blir han dømt til 60 dagers fengsel for produksjon av det de anslår til rundt 2000 liter sprit.

Og når Meyer slipper ut av fengsel, er det som en merket mann.

I boka «Norges hemmelige hær» møter forfatterne Ronald Bye og Finn Sjue i 1993 Meyer hjemme i villaen der det hele startet. Meyer er tydelig bitter, og føler seg i etterkant rettmessig sveket av sine egne. I en passasje i boka sammenligner han sin egen skjebne med den krigsseilerne opplevde etter 2. verdenskrig:

«Aldri siden den gang har jeg fått noen slags henvendelse fra sjefene. Ikke en «handshake», ikke en eneste liten beklagelse. Jeg ble rett og slett sparket ut i kulda. Siden har jeg bare opplevd dårlig presse og hånlig omtale i biografier. Det er klart at dette er jævlig bittert. Man skal vel ikke vente noen takk for at man prøvde å gjøre landet en tjeneste etter krigen - slik at vi ikke skulle oppleve et nytt 9. april. Sjømennene fikk jo heller ingen takk. Men, det må da være måte på hvor mye man skal bli sjikanert.»

Stort klarere kan det ikke uttrykkes.

Meyer dør i 2002 og får aldri beklagelsen han ønsket for seg selv og familien. I hvert fall ikke offentlig. Det var det heller ikke noen grunn til, mener Benedict de Vibe.

– Håndterte saken riktig

– Jeg tenker det var bra det som skjedde. Ikke for Meyer selvfølgelig, men jeg synes ikke synd på ham. Den tidligere politifullmektigen tar en kort tenkepause før han fortsetter:

– Forsvaret må nok ta en stor del av ansvaret for at det gikk som det gikk, og man kan jo også si at Meyer burde bebreide seg selv for ikke å ha levert tilbake våpnene.

Selv snakket de Vibe aldri med Meyer etter rettssaken. Han var ute av politiet allerede før saken startet. I ettertid mener han det var hjemmebrenningen som påførte Meyer et sosialt stigma, ikke hans tjeneste for etterretningen.

– Etter Forsvarets innrømmelser fikk han full oppreisning for det med våpnene. I rettssaken var jo alt det tatt bort, sier de Vibe.

Han føler heller ingen anger over hvordan han selv og politiet håndterte saken, sier han, verken da eller nå. Samtidig har han stor forståelse for at det ble en stor belastning både for Meyer og familien da det sto på som verst.

– Det skjønner jeg godt, men offentligheten hadde krav på å få vite lovligheten i dette. Og i politiet håndterte vi saken riktig. Hele veien! sier advokaten bestemt. Han viser blant annet til dommen der det står at Meyer ikke ble utsatt for noen «utilbørlig behandling» av politiet.

Men den oppfatningen deles altså ikke av Peter Kristoffer Meyer. I ettertid mener han også at farens betydning for Forsvaret og de tjenestene han gjorde for landet sitt, aldri ble skikkelig rettferdiggjort.

– Hadde fortjent bedre

– Som en patriot med mye midler tilgjengelig og personlig initiativ for å utføre oppdrag, oppnådde han ikke annet enn å bli fornedret med negativ oppmerksomhet og opplevelsen av å bli skjøvet ut i mørket. Han hadde fortjent en bedre skjebne! sier Peter Kristoffer med ettertrykk.

I dag er farens skjebne omgitt av mye mystikk. Selv har Peter Kristoffer ved flere anledninger forsøkt å få tilgang til opplysninger om saken, men nå viser det seg at politidokumentene ikke lenger er tilgjengelige.

– Sannsynligvis er vital informasjon om avhør og opplysninger gått tapt. En kan spekulere i årsaken til at de bare er forsvunnet, og hvem som står bak, sier han.

Etter farens løslatelse snakket familien aldri i detalj om det som hadde skjedd. I mange år lå det hele som en mørk skygge over dem. Selv ventet Peter Kristoffer i over 40 år med å fortelle sin historie, og fremdeles er det vanskelig, sier han.

– Et vondt minne

– I etterkant ble vi jo nærmest betraktet som ekstremister og kriminelle for å ha oppbevart disse såkalte «ulovlige» våpnene. Vi var knust og sterkt traumatiserte, rett og slett, sier Peter Kristoffer om årene etter avsløringen.

Til sin egen familie var Meyer nøye med å be om unnskyldning for det han hadde påført dem. Ut over det ville han ikke gå nærmere inn på hendelsen. I tillegg til Meyers strenge lojalitet til Forsvaret, var det så vondt at han ikke orket å rippe opp i det igjen, mener Peter Kristoffer.

– Vi fant jo tilbake til den daglige rutinen etter hvert, vi gjorde det. Men det tok lang tid, og det er ikke glemt på noen måte. Det ligger som et vondt minne, så vondt at jeg i mange år forsøkte å fortrenge det.

***

Hvem som angav Hans Otto Meyer og tipset politiet, har aldri blitt avslørt. En av spekulasjonene som gikk i pressen var at noen internt i E-tjenesten som angav ham. Et annet rykte er at tipseren var en misfornøyd forretningsforbindelse, men verken dette eller andre teorier har noensinne blitt bekreftet.

Her kan du se hele talen til Ian McShane under AFIs gallaforestilling:

Illustrasjoner:

1: NRK, Scanpix. 2: VG, NRK, Scanpix, privat. 3: NRK, Oslo kommune, Oslobilder. 4: NRK, Oslo kommune, VG. 5: NRK, VG. 6: VG, Scanpix, Tønsbergs blad. 7: VG, Scanpix, Dagbladet. 8: VG, Dagbladet. 9: Scanpix, VG, Aftenposten. 10: VG. 11: VG, Aftenposten. 12: VG, Scanpix. 13: NRK, Oslobilder. 14: NRK, VG, Dagbladet, Aftenposten.