Hundre dager

Onsdag 11. mars kjøpte jeg Vesterålens fiskeboller. Det gidder jeg aldri å spise, for da må jeg jo kjøpe potet. Og jeg har ikke varme følelser for kokt potet. Men det var rare tider.

Skulle noen jeg er glad i, dø i år?

En absurd tanke jeg ikke klarte å sortere som rasjonell eller irrasjonell. Så jeg kjøpte fiskeboller, for å føle en slags trygghet og kontroll. Nå hadde jeg i det minste noe mat som aldri gikk ut på dato, og jeg følte meg klar for hva enn morgendagen måtte bringe.

Og så kom dagen derpå. Erna stengte landet og Vesterålens fiskeboller ble utsolgt på butikken.

– Føles som tredje verdenskrig

En ung fyr går i Oslos gater og reflekterer over korona til mobilkameraet sitt. Han sier det føles som tredje verdenskrig.

Jeg sitter på et forlatt NRK-kontor og ser på filmen hans, og føler meg letta over at noen andre også har tenkt den tanken der. Som om vi vet noe som helst om hvordan starten på en krig føles. Med en gang vi føler oss litt utrygg i Norges favn, føler vi at det er krig på gang.

Det er nesten litt søtt.

Vanligvis jobber jeg som programleder for NRKs dokumentarserie Innafor. Vanligvis er det jeg som går rundt og snakker til mobilkameraet mitt. Men nå er alle dokumentarprosjekter lagt på is, og programlederrollen er overflødig.

Innafor-redaksjonen har bedt unge mennesker rundt omkring i Norge om å filme livet sitt mens koronasituasjonen utvikler seg.

Og jeg har blitt satt til å se på materialet og klippe ut det viktigste til en dokumentar.

Mange har tatt utfordringen, og sender inn videodagbøker. Jeg lurer på hvem av disse som kommer til å få korona? Hvem som kommer til å miste jobben? Hvem som kommer til å oppleve dødsfall?

Jeg føler meg som en ekte småkynisk journalist som nesten håper på at det skal skje noe dramatisk.

Hvor singel er det mulig å bli?

– Nå skal jeg spise denne crossianten her, helt alene. Hehe.

Anine ligger på sofaen og har smør på leppa. Jeg får lyst å tørke det bort, der jeg sitter og ser på filmen av henne.

Faen i helvete det skjer jo ingenting.

I dagevis har jeg sett folk trene på soverommet sitt, spise, gå tur med hund, vaske hender, trene på soverommet sitt, spise, gå tur med hund, vaske hender, trene på soverommet sitt, spise, gå tur med hund, vaske hender.

Så spennende.

Jeg ser bort på den ene kollegaen min som også ser på innsendte filmer. Hun har et glassaktig blikk. Hun ser nok på noen som vasker hender.

– Vil dere vite hvor singel jeg er? spør Anine på skjermen foran meg.

Det er en ny dag hos Anine. Hun har nylig mistet deltidsjobben på Hennes & Mauritz, som hun er avhengig av for at livet skal gå rundt. Ellers liker hun croissant og vafler, bruker stripete ankelsokker og bor alene.

– Jeg skal fortelle dere hvor singel jeg er.

Anine drar opp en vibrator og ler.

Jeg ler også, det var gøy. Vi kunne nok vært venner.

Jeg tenker på hvor singel jeg også er. Hvor lenge det er siden noen har gitt meg en klem. Hvor kvelende det er å bo alene på 28 kvadratmeter om dagen. Og hvor sårt det er å være forvist fra hjemkommunen min oppi Nord-Norge på grunn av søringkarantene.

Jeg lurer på hvor lenge jeg og Anine skal sitte alene hjemme. Det er ekkelt å ikke vite hvordan det skal gå, hverken med Norge eller hodet.

Tiden går fort og sakte

Koronaukene går. Smittekurven begynner å flate litt ut.

Nesten hundre mennesker har sendt inn videodagbøker.

Hver dagbok er som en liten dramafilm om tapt ungdomstid, med svart humor og håndsprit. For noen uker siden forventet jeg en svulstig krigsfilm, i stedet fikk jeg den mellommenneskelige novelle.

Og bruker ikke det å være mye bedre? Disse karakterene er jo som meg. De er vennene mine.

De har fått seg nye hobbyer. De gråter.

De ler. Tester seg for korona.

Har videochat-fest. Kjeder seg.

Det er ingen som dør, heldigvis. Men alt har blitt litt vanskeligere helt alene.

Selv hulkegråter jeg mye til Grey's Anatomy og vurderer å omskolere meg til sykepleier. Ellers ser jeg meg urovekkende ofte i speilet, og lurer på om jeg har blitt tjukk. Jeg har tid til å tenke altfor mye og det blir fort destruktivt.

Anine har spydd i do av økonomiske bekymringer. Hun søker dagpenger hos Nav og leter etter jobb. Mens hun venter, steker hun vafler og gjør yoga. Alt for at tiden skal gå.

Hun gråter mye og føler seg veldig alene.

Den følelsen er jeg enig i, og har derfor fått meg to pinnedyr som selskap. De heter Steve og Stein.

Sammen er vi mindre alene

– Etter det første bruddet mitt, gråt jeg hele tiden til den der «Lover where do you live» av Highasakite.

Jeg er i stua til Anine mens hun legger sammen sokker.

Det er mai, og jeg kan ikke forstå hvor tiden har blitt av. Enda jeg aldri har følt så mye på tid som jeg har gjort denne våren.

Anine snakker til en gutt, som jeg ikke aner hvem er. Videoklippet startet liksom midt i den situasjonen der.

– Jeg har ikke orket å høre på Yesterday enda, sier han på bergensk.

– Du må jo høre på glade sanger. Den der ... «Do you remember ... ne ne ne ... September!»

– September?

– Ja? Den med Earth wind and fire.

Anine stopper kamera.

Jeg blar til neste innsendte klipp. Hun sitter på rommet sitt.

– Jeg har fått meg en roommate.

Hurra Anine!

– I det siste har jeg jo følt meg skikkelig ... alene. Men en ting som gjør at vi «bonder» skikkelig er,

Anine drar på det, og ser litt ned i fanget.

- ... at vi begge har kjærlighetssorg.

Det føles som hun sitter og betror seg til meg, og det er det næreste jeg har følt på månedsvis.

– Han har det helt jævlig, jeg har det helt jævlig. Sammen har vi det skikkelig fint.

I neste klipp sitter Anine og romkameraten i sofaen og snakker om hvordan de skal komme over ekskjærestene sine.

Anine vil ringe ekskjæresten og fortelle at hun savner ham. Romkameraten ber henne heller ringe for «closure».

Jeg er enig med romkameraten.

Som en scene fra SKAM

– Jeg vil ikke tekste deg, jeg vil si det til deg.

Anine sitter med PC-en i senga og har gråten i halsen.

– Dette er ikke det jeg vil. Men det er det jeg trenger, sier Anine.

Hun er skjelven og bruker alle kreftene sine på å holde stemmen i vater.

Det er stille.

Det føles som jeg sitter og ser på en scene fra SKAM. Der hvor dialogen går så sakte, fordi det som skal sies er så fryktelig vanskelig. Anine har nemlig ringt ekskjæresten på messenger, og han venter i andre enden.

Anine ser opp i taket, skjelver, trekker pusten.

– Jeg trenger at du ikke snakker til meg mer.

De blir enige. Snakker litt.

– Men nå skal jeg ikke plage deg mer, gå og spis middagen din, sier Anine og forsøker å smile.

I det hun legger på, bøyer hun seg fram i hendene og hulkegråter. En skikkelig vond kjærlighetssorggråt. Jeg får lyst å legge hånda på ryggen hennes.

– Å ligge helt alene i den senga her akkurat nå, permittert fra jobb, med trukket visdomstann, med ingen ved siden av seg – helt alene – det er det siste jeg vil akkurat nå. Det er helt jævlig.

Hun stryker seg på venstresiden av kjeven.

– Jeg skulle så ønske at jeg hadde noen, ved siden av meg. Noen som kunne være der for meg.

Øynene ser opp i taket, våte og grønnere enn vanlig.

– Jeg er så dritlei denne koronasituasjonen.

Vise ord, Anine.