test loop Gigantjakten
Foto: Andre Håker

Fire drap som forandret Norge

En nesten glemt skytetragedie i en liten sørlandsby fikk store følger under terrorangrepet på Utøya.

Utvika, fredag 22. juli 2011:

Rett ved Utvika camping, bare noen hundre meter fra Utøya, står flere titalls ambulanser og venter. Redningsmannskapene er så nærme at de kan høre lyden av skudd og de desperate skrikene fra ungdommene som flykter fra kulene til Anders Behring Breivik.

Der står de. Maktesløse og uten mulighet til å kunne gripe inn.

Hvorfor ble det slik?

Mye av svaret er å finne på en bortgjemt skytebane på Sørlandet.

– Tenker på alle som døde

– De gangene jeg kjører hit, tenker jeg alltid på det som skjedde. Jeg tenker på alle som døde, og de som ble sittende igjen.

Gudmund Årstad har satt fra seg bilen. Han går med vante skritt mot det lave, rødmalte klubbhuset. Ambulansesjåføren er selv en ivrig jeger, så minst en gang i året må han ta turen for å ta den obligatoriske storviltprøven.

På 30 år har det skjedd store forandringer, forklarer han. Mye av skogen er borte, hugget ned for å gjøre plass til nye skytebaner. Forsvunnet er også det tette krattet der drapsmannen gjemte seg.

Han peker mot en slak skrent som skråner ned mot blinkene.

– Der oppe, der grusveien gjør en sving. I det området mener de han lå da han skjøt.

Gudmund Årstad

Gudmund Årstad er tilbake på skytebanen på Knivsland. For 30 år siden mistet han fire gode venner her oppe, to av dem kollegaer i ambulansetjenesten.

Foto: Gry Kårstad / NRK

Drapene på Knivsland

Lørdag 20. august, 1988. Rundt klokken 14.30:

Noen beskjedent trafikkerte kilometer fra sørlandsbyen Farsund, ligger skytebanen på Knivsland.

Det er en typisk sensommerdag på sydspissen av Norge: Overskyet med litt regn i lufta og ikke spesielt varmt. Det sørger den alltid tilstedeværende vinden for.

Den mørke skogen ligger som en skjerm og pakker inn og demper lyden av skudd. Fire kamerater fra Farsund pistolklubb er samlet til et uhøytidelig klubbmesterskap. Nå har de akkurat avsluttet en serie.

Kjell Stillufsen og Jan Gunnar Gabrielsen har lagt de tomme pistolene under det åpne halvtaket på standplass. De står med ryggen mot Per Odd Reite og Bjørn Halvorsen, som står klare til å sjekke blinkene.

Plutselig smeller det fra skudd. Ukjente og dypere enn den korte, litt bjeffende lyden av pistol.

I det de snur seg, ser de kameratene falle om. Først Reite, så Halvorsen.

Ukjent skytter

Totalt løsnes det fem eller seks skudd, i kaoset er det umulig å si. De kan heller ikke se hvor de kommer fra, for skytteren har gjemt seg i det tette krattet på nordsiden av banen.

Fra litt over 20 meter fyrer han løs med grove hagl og «slugs», massive kuler med form og størrelse som en liten vinkork.

Både Stillufsen og Gabrielsen styrter først mot kameratene, men blir truffet og må kaste seg til bakken. I kaoset skriker Gabrielsen «Jeg fikk det i hodet!», før begge løper mot bilen som står bak klubbhuset. På veien faller Gabrielsen om, men kameraten får ham opp og inn i bilen.

Stillufsen er truffet av over 150 hagl, Gabrielsen av rundt 130. Men begge har flaks, viser det seg: Ingen av skuddene har truffet vitale organer.

Selv i dypt sjokk får de start på bilen. Øyeblikket etter forsvinner de i en skur av støv og grus. Begge blør kraftig, men vet ennå ikke hvor alvorlig skadene er. Ved nærmeste hus, et lite stykke nede i veien, gir de skrekkslagent beskjed om det som har skjedd og at de to kameratene ligger igjen der oppe.

De sjokkerte beboerne får beskjed om å varsle politi og ambulanse, før de sårede kjører videre mot sykehuset i Farsund.

Det ingen ennå vet, er at dette bare er starten på tragedien.

Pistolbanen på Knivsland ligger et par kilometer fra det lille tettstedet Vanse.

Pistolbanen på Knivsland ligger rett ved det lille tettstedet Vanse. Etter drapene er skytebanen bygget om, men den er fremdeles i bruk.

Foto: Gry Kårstad / NRK

Ambulansen rykker ut

På Falkens ambulansestasjon i Farsund, noen kilometer fra skytebanen, går alarmen litt før klokken 15.00.

Ambulansen består på den tiden av to vaktlag. På det ene er Gudmund Årstad og hans nå avdøde bror, Jan Arthur, som er fungerende stasjonssjef. De to brødrene har fri, så det er Geir Olav Lundetræ og Gunnar Eliassen som får meldingen.

Hva som har skjedd er både uklart og forvirrende, men de skjønner raskt at det er behov for hjelp. Etter bare noen få minutter er de klare til å rykke ut.

På veien må Lundetræ og Eliassen passere huset til broren til Gudmund. Det er et av de siste før veien svinger opp mot skytebanen. De har blålys på, men ikke sirenen. I det de kjører forbi, bremser de ned og vinker, forteller Gudmund Årstad.

– De trodde de var utkalt til en ulykke og hadde ikke den fjerneste anelse om at det var en kriminell handling som lå bak. Hadde det vært den minste tvil, hadde de stoppet og bedt om hjelp.

Det gjør de ikke. De bare fortsetter mot skytebanen, og det skal bli skjebnesvangert.

Ligger i bakhold

Minutter senere parkerer de rett bak standplass. De to redningsmennene plukker med seg hver sin førstehjelpskoffert før de løper ut på selve skytebanen. Et par meter fra de gjennomhullede blinkene ligger to kropper, stille og uten tegn til liv.

– Det som var ille var at våre folk responderte så raskt og at utrykningstiden var så kort, forteller Gudmund Årstad . – Ingen hadde tid til å få klarhet i hva som egentlig hadde skjedd der oppe.

Intetanende styrter de derfor mot hvert sitt offer, uten tanke på at det kan være farlig. I det de bøyer seg ned, lyder nesten øyeblikkelig nye skudd.

Begge blir truffet bakfra, i ryggen og i hodet. De faller om rett ved de to de forsøker å hjelpe.

Knivsland

Politiet har markert omrisset av to av de døde der de lå, rett foran skyteskivene på pistolbanen. De to andre ofrene lå et lite stykke unna.

Foto: Stein J. Bjørge / Aftenposten

Storalarmen går

Litt senere, rundt klokken 15.05 kommer politiet. De tror også at det er snakk om en tragisk ulykke. Fra bilen kan de to betjentene se flere livløse skikkelser. De virker ille tilredt, så de skjønner fort at det ikke kan være snakk om vådeskudd.

De har ikke våpen, så av frykt for en større tragedie trekker de seg raskt tilbake.

Tilbake i Farsund går nå storalarmen. Alt av tilgjengelig politi kalles inn fra Mandal, Lyngdal, Flekkefjord og Kristiansand. Området rundt banen blir evakuert. Sperringer settes opp på alle veier og stier som fører inn til skytebanen.

Sykehuset i Farsund blir satt i høyeste beredskap. Både på grunn av de to som allerede får behandling, men også i påvente av politiaksjonen som nå er under full oppseiling.

– Mitt livs verste øyeblikk

Gudmund Årstad bruker fridagen hos en kompis i Farsund. På hovedveien legger han merke til uvanlig mange utrykningskjøretøy. Først en ambulanse, så noen politibiler, før det kommer enda flere ambulanser, minnes han.

Som ambulansesjåfør blir han naturlig nok nysgjerrig. Han lurer også på om han kan være til hjelp, så nå kjører han mot broren. Før han kommer dit blir han stoppet av en politisperring. Der får han høre at det har skjedd «en hendelse», og at veien er stengt.

– Jeg forklarer jeg er ambulansesjåfør og kanskje kan gjøre nytte for meg. Da vinkes jeg videre til neste sperring, forteller han.

Den er satt opp rett ved huset til broren. Her har det samlet seg masse folk, husker han. Blant annet flere politifolk og leger. Der står også broren, og av ham får Gudmund høre at kollegaene har kjørt opp til skytebanen for å hjelpe to som er skutt.

Siden da har ingen hørt noe fra dem.

– Må jeg svare på hva som er det verste øyeblikket i mitt liv, må det være da. Vi visste ikke om de var døde, eller om det var liv å berge. Det var tungt, sukker Gudmund og ser mot hendene.

– Jeg ser det på nevene. Bare jeg begynner å tenke på det eller snakke om det, begynner de å skjelve.

Gudmund Årstad

For Gudmund Årstad er det fremdeles vondt å tenke på det som skjedde. – Alle de som ble drept var gode venner i dagliglivet, forteller ambulansesjåføren.

Foto: Gry Kårstad / NRK

Våpeninteressert «einstøing»

Tre timer etter første utrykning forbereder politiet en aksjon mot skytebanen, og det de nå mistenker å være en lokal, navngitt 23-åring.

Etter skytingen sprer nyheten seg raskt om det som har skjedd. Politiet går nå gjennom tips som kan være av interesse. Det skal rette søkelyset mot en såkalt «kjenning av politiet». Før skytingen har han flere ganger blitt sett med våpen, uten at politiet fant grunn til å gripe inn.

Selv om han ikke er medlem av pistolklubben, er han ofte å se i miljøet. De som kjenner gutten, ser på ham som en litt spesiell «einstøing»: svært interessert i våpen, men ufarlig.

Den mistenkte bor et par mil fra Farsund. Den siste tiden har familien merket store endringer hos ham. Særlig broren er bekymret, og etter å ha hørt om skytingen kontakter han politiet om sine mistanker.

De neste timene blir han flere ganger sett på veiene rundt åstedet. Etter hvert som nye meldinger tikker inn, blir politiet mer og mer sikre på at det er han de er ute etter.

Men ennå har de ingen idé om hvor han befinner seg.

Bekreftes døde

Litt etter klokken seks rykker en beredskapstropp inn på åstedet. De melder tilbake at alle fire ser ut til å være døde. For å være helt sikre blir en militærambulanse kjørt frem til ofrene. Ved minste tegn til liv, er ordren at de øyeblikkelig skal hentes ut.

Men ingen ser ut til å kunne reddes, så kroppene dekkes bare til med tanke på den videre etterforskningen.

Torgny Farbrot

Torgny Farbrot var legen som fikk det uhyggelige oppdraget med å bekrefte at de som lå på skytebanen var døde. Flere andre leger hadde nektet, av frykt for at drapsmannen fremdeles lå i bakhold.

Foto: Gry Kårstad / NRK

Det skal gå fire nye timer før en lege offisielt får bekreftet at alle er døde. Det grufulle oppdraget faller til slutt på Torgny Farbrot, kommunelegen i Lyngdal.

Denne kvelden har han egentlig fri, og vet ingenting om det som har skjedd.

– Litt sent på kvelden blir jeg oppringt av politimesteren i Mandal. Rett før klokken ti, mener jeg å huske, forteller den nå pensjonerte legen. Han sitter i huset hjemme, omtrent midt mellom Farsund og Lyngdal. På stuebordet ligger en tykk bunke gulnede artikler han har spart etter skytingen.

Han blar litt mens han tenker.

– Beskjeden jeg får, er at det har vært skyting på Knivsland. Så vidt de kunne si var det fire døde. Nå måtte de ha en doktor for å få offisiell dokumentasjon på det, forteller han.

Han får også vite at flere andre leger hadde nektet. Siden skytteren fremdeles var på frifot, kunne politiet ikke garantere for sikkerheten deres. Legene mente derfor det var unødvendig å risikere livet bare for å skrive ut dødsattester til noen alle visste var døde.

Før han setter seg i bilen og kjører mot Farsund gir han en kort beskjed til kona om hva som skjer. Ellers gjør han ingen spesielle forberedelser, forteller Torgny.

– På den tiden tenkte vi nok ikke så mye på det vi ble utsatt for. Nøyaktige sikkerhetsprosedyrer hadde vi jo heller ikke. Lignende hadde jo ikke skjedd siden krigen.

Nå venter legen et nervepirrende og kanskje livsfarlig oppdrag.

Knivsland

Torgny Farbrot har spart på mange av utklippene etter skytetragedien. Det som skjedde fikk enorm oppmerksomhet både hjemme i Norge og i utlandet.

Foto: Gry Kårstad / NRK

Drept momentant

På politistasjonen i Farsund blir legen møtt av en gruppe tungt bevæpnet politi. De er fortsatt i villrede om hvor gjerningsmannen befinner seg. Nå forberedes det søk i det tette og kuperte området rundt skytebanen.

Etter en kort forklaring, fortsetter de videre mot åstedet. Alle, bortsett fra legen, med skarpe våpen og skuddsikre vester. Ingen vet om de er på vei inn i et nytt bakhold, men nå er de i det minste forberedt.

– Tenkte du selv på at det kunne være farlig?

– Nei… Den gamle legen drar litt på det. – Jeg tenkte aldri det. Skulle man overhodet føle seg trygg, måtte det være sammen med så mye politi. Da burde man greie seg, var tanken min.

Sammen med syv - åtte politifolk blir Torgny vist inn til ofrene. Etter en rask sjekk får han bekreftet politiets antagelser. Alle er døde, sannsynligvis drept momentant av de grove ladningene med hagl.

– Så vidt jeg husker lå de under hvite laken, så da måtte jeg bare se at de var døde. Og det var det jo ingen tvil om. Mer var det ikke for meg å gjøre, forteller han og rister på hodet.

Etter å ha skrevet ut de nødvendige papirene, er det bare å sette seg i bilen og kjøre hjem igjen.

Med politiet på plass starter nå grundige søk rundt åstedet. Fremdeles vet ingen om skytteren venter på dem.

Skytteren pågripes

Rundt 20 politimenn og fire politihunder blir satt inn. En stund vurderes det også å bruke pansrede kjøretøyer, for ikke å sette flere liv i fare.

Etter flere timer med leting er det klart at skytteren har forduftet. Aksjonen trappes ned, mens vaktholdet blir værende for at ingen skal komme seg inn på åstedet.

Utover kvelden fortsetter letingen, men uten resultat.

Så, litt etter klokken 23.00, får politiet en ny telefon. Som avtalt gir broren nå beskjed om at den mistenkte har kommet hjem.

Like før midnatt går en innsatsstyrke til aksjon.

Pågripelsen skjer hjemme i garasjen, og uten dramatikk. Den mistenkte nekter først enhver befatning med drapene, men politiet finner både våpen og ammunisjon av samme type som ble brukt til drapene. I forsetet på bilen ligger blant annet en ladd pumpehagle, samt ammunisjon av samme merke som ble funnet på åstedet.

Etter hvert som etterforskningen går fremover, hoper bevisene seg opp. Snart er det ingen tvil om at den skyldige er pågrepet.

Skytteren pågrepet

Politiet fører gjerningsmannen ut i politibilen med et pledd over hodet. Han nektet først enhver befatning med det som hadde skjedd.

Foto: Stein J. Bjørge / Aftenposten

Tragedien i Farsund får enorm oppmerksomhet, både her hjemme og i utlandet. Ikke bare fordi de grufulle drapene rystet landet, men også fordi det brutalt hadde avslørt hvor dårlig forberedt man var.

Følgene hadde vært dødelige, og drapene blir nå direkte årsak til en rekke store endringer.

Totalt uforberedt

– Det viktigste, og kanskje mest synlige, var det vi så på Utøya den 22. juli 2011, forteller Bjørn Ivar Kruke. Han er førsteamenuensis ved Universitetet i Stavanger, og en av landets fremste på beredskap og krisehåndtering.

– Ved Utvika camping så vi ambulansene som samlet seg i lange køer oppe på vegen. De kunne ikke rykke ned til strandsonen fordi de ventet på klarering av politiet, forteller han.

Kruke var selv en av kildene til 22. juli-kommisjonen, utvalget som gransket angrepene mot Utøya og regjeringskvartalet. I et av hans innspill til deres sluttrapport er Knivsland nevnt som bakgrunnen for at ambulansepersonellet forholdt seg avventende oppe på veien.

Terror Utøya

Redningsmannskapene som kom til Utøya ble stående i lange køer ved innkjørselen til Utvika camping. En av grunnene til dette var det som hadde skjedd på Knivsland i 1988.

Foto: ADRIAN ØHRN JOHANSEN / Dagbladet

– Etter at to ambulansesjåfører ble drept på Knivsland, kom bestemmelsen om at helsepersonell ikke skal slippes inn i skarpe soner, utdyper han.

Denne bestemmelsen ble stående helt til 2015, da den på nytt ble endret. I det nye direktivet står det at redningsmannskap kan beslutte selv om de vil gripe direkte inn i farlige situasjoner, eller vente på politiet.

Det mener Kruke er en utfordring for de såkalte «blålysetatene».

– I dag er det fremdeles slik at brannvesen og ambulanse kommer ofte frem før politiet. I de nye forskriftene er det forventninger om at de skal ha en mer offensiv rolle på innsatsstedet. Det så vi blant annet i forbindelse med drapene på Valdresekspressen i 2013, der brannmenn måtte gripe inn mot en person med kniv, sier forskeren.

Drapene i Farsund skal også gjøre noe med en lov som lenge hadde bekymret både politi og politikere.

– Nærmest fritt frem

– Dette med haglegevær var en gammel debatt. Det som skjedde i Farsund gjorde det naturlig for meg å ta den opp igjen, forteller Helen Bøsterud til NRK.

Den tidligere Ap-politikeren var justisminister i 1988. Bare to dager etter drapene sender hun ut melding om innskjerping av våpenloven. Først og fremst med tanke på de mange haglene i norske hjem, forklarer hun.

Helen Bøsterud

Helen Bøsterud var justisminister da drapene skjedde. Tragedien skulle utløse en enorm debatt, blant annet om politiets manglende utrustning og en våpenlov som lenge hadde bekymret henne.

Foto: Erlend Aas / NTB scanpix

– Ingen visste hvor mange våpen som var der ute. Jeg mener det var snakk om mellom 500.000 og 600.000, så det var en voldsom mengde våpen ingen hadde kontroll på.

Tragedien i Farsund skal nå skape fortgang i saken.

– Etter drapene var det jo nærmest et krav at noe ble gjort. Nå ble det også mulig å ta tak i det, selv om noen kanskje mente vi gikk vel raskt frem, forteller hun.

I 1988 fantes det knapt restriksjoner på kjøp av haglegevær. Ved fylte 18 år kunne hvem som helst spasere ut av en våpenforretning med både våpen og skudd, så fort det er betalt for.

Skjerpet våpenkontroll

– Også før Farsund var dette våpen som hyppig ble brukt av kriminelle. Også mot politiet, så dette ønsket vi naturlig nok bedre kontroll på, forteller Bøsterud.

Et forslag til ny våpenlov blir sendt ut til alle landets politikammer. Det går ut på at alle som skal kjøpe haglegevær må innhente tillatelse fra politiet. Håpet er at det skal fremme tryggere våpenbruk, og samtidig gi en bedre oversikt over våpen i omløp.

I politiet hilses forslaget velkommen. I det daglige hadde de lenge sett hvor flittig dette fryktelige våpenet ble brukt. De hadde i flere år arbeidet for en slik ordning.

Nå skal det endelig gå i orden.

Den 1. oktober 1990 trer forskriftene i kraft, og bare for våpen innkjøpt etter denne datoen. Alle nye haglegevær må nå registreres, og ingen får kjøpe våpen eller ammunisjon uten å vise gyldig våpenkort.

Masseskytingen avslørte hvor sjokkerende dårlig utstyrt politiet var, spesielt når skytevåpen var involvert. Skytetragedien i Farsund får dermed et annet og svært viktig etterspill.

Våpen

Beslaglagte haglegevær på Kripos sin kriminaltekniske avdeling på Bryn i Oslo.

Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Slå kron og mynt om utstyr

Det som skjedde i Farsund var spesielt, men hadde klart vist hvor sårbar beredskapen var ved mange av landets lensmannskontor:

De fleste manglet utstyr som skuddsikre vester og hjelmer. I Vest-Agder var det i gjennomsnitt én vest ved hvert politikontor. Fire dager etter skytingen går Vest-Agder Lensmannsbetjentlag ut og forteller om tragikomiske eksempler på hvordan politifolk måtte låne vester, eller slå mynt og kron om hvem som skulle få bruke utstyret.

Noen dager etter drapene sender politiet krav om 1600 ekstra vester. De truer også med å nekte å rykke ut til farlige oppdrag hvis det ikke blir innfridd.

I Justisdepartementet møter kravet motbør, og blir først avvist.

– Kampen mot hverdagskriminalitet var et av mine satsningsområder. Politiets behov hadde hele tiden høy prioritet. Med store behov på mange fronter, overrasker det meg ikke at det først ble avvist, forteller Helene Bøsterud.

Men etter massivt press snur de i saken. En drøy uke senere blir det kjøpt inn 800 nye vester som fordeles på hele landet. Endelig får den utsatte yrkesgruppen noe av utstyret de så sårt hadde trengt.

En gåte

I Farsund starter etterforskningen umiddelbart etter pågripelsen. Nå starter det møysommelige arbeidet med å nøste opp hva som har skjedd, og ikke minst hvorfor.

Ingen åpenbare motiv så ut til å ligge bak ugjerningen, men under avhørene kommer det frem at 23-åringen lenge har slitt psykisk. Medisinsk sakkyndige mente han led av en alvorlig form for schizofreni. I løpet av sommeren utviklet det seg til paranoide vrangforestillinger.

Basert på de medisinske undersøkelsene blir han senere innlagt på Eg psykiatriske sykehus i Kristiansand.

Det skal aldri komme gode svar på hvorfor de grufulle drapene skjedde.

Året etter, bak lukkede dører og uten han selv til stede, blir tiltalte dømt for fire drap og to drapsforsøk. Retten var aldri tvil om at han var «sinnsyk i gjerningsøyeblikket», og dommen lyder på ti års sikring på psykiatrisk institusjon. Dommen blir senere utvidet med fem nye år.

Gjerningsmannen har i dag sonet ferdig, og er nå bosatt i en kommune et sted på Sørlandet. De to som ble skutt og såret ble utskrevet fra sykehuset etter noen dager.

  • Se video om denne saken under:

Bildet i toppen av saken av ambulansene ved Utøya er tatt av Mathias Reierth for Drammens Tidende. Bildet fra åstedet er tatt av Stein J. Bjørge i Aftenposten.