Anonymt bilde av "Tomine"
Foto: Patrick da Silva Saether / NRK

En feilslått drøm om et annet kjønn

Antall unge jenter som ønsker å skifte kjønn har eksplodert de siste åtte årene. Nå har noen av dem som kom ut som trans, begynt å angre. Tomine er en av dem.

Tomine hadde aldri forestilt seg at hun skulle angre, den dagen hun fjernet brystene sine og begynte på testosteron.

Hun hadde fått diagnosen transseksualisme som 22-åring, men hadde endt opp med å starte kjønnsskiftet utenfor sykehusene i Sverige. Det mannlige hormonet, testosteron, hadde hun fått tak i ulovlig over nettet.

Hun husker godt den dagen hormonet lå i postkassen. Det var en krem som måtte smøres på innsiden av lårene. Etter noen dager begynte det å skje noe. Det kriblet.

– Jeg var på vei til å bli meg selv. Ja, jeg ville rope det til hele verden! sier jenta vi i denne reportasjen har valgt å kalle Tomine.

Dette er en historie om en jente som lette etter seg selv, og trodde hun fant svarene i et annet kjønn.

De siste ti årene har et eksplosivt antall unge jenter stått i sykehuskøer i håp om å få samme diagnose. I Sverige, i Norge, i hele den vestlige verden. Slik var det ikke før. Derfor er dette også en historie om leger som klør seg i hodet, som ikke forstår hvorfor dette skjer. (Red.anm.: De som står i køen og her betegnes som jenter, er biologisk født som jenter, men de identifiserer seg ikke som kvinner.)

Kort tid etter at Tomine hadde begynt på testosteron forsvant ekstasen. Hun innså at det var feil. Hun skammet seg fryktelig og følte seg som en hykler. Hun måtte bort fra byen hun bodde i.

Ingen av Tomines gamle venner visste at hun dro. Hverken de eller hun visste hva som ventet i året som skulle komme: En kamp om synlighet for jenter som henne, som trodde de var transseksuelle, men som tok feil.

– Hvorfor trodde jeg at jeg var født i feil kropp, når jeg bare var en guttejente? spør hun seg i dag.

Jenta i den store hettegenseren

Tomine vokste opp i en mindre svensk by. På grundskolan hadde hun alltid skilt seg ut.

– Jeg ble aldri direkte mobbet, men fra tidlig alder ble jeg kalt lesbisk, som et skjellsord, sier hun.

Hele skolegangen følte hun seg malplassert. At hun, med sine posete bukser og formløse hettegensere, var den bøyde blant alle de rette.

Det var aldri noen som sa det direkte: At de sto i fare for å bli mindre likt selv, hvis de valgte hennes stil. De trengte ikke å si det, Tomine merket det likevel.

Anonymt bilde av "Tomine" på NRK
Foto: Patrick da Silva Saether / NRK

Tilværelsen var forvirrende. Hadde hun ikke vokst opp med de samme løftene som alle andre; at man kunne bli hva som helst hvis man bare ville det nok?

– Det gjaldt visst bare dem som føyde seg etter normen. Jeg ble kalt sjefete hvis jeg snakket høyt i klasserommet. Ingen av gutta ble det. Jeg ble fryst ut da jeg gikk med «gutteklær», sier hun.

Hun ville være seg selv, men likevel få de fordelene de andre så ut til å ha. Få venner, høre til, bli sett. Til slutt tenkte hun:

– Kanskje er jeg helt annerledes enn de andre? Kanskje er jeg ikke en ordentlig jente? Siden ingen andre jenter ser ut til å oppleve de samme begrensningene som meg?

Leger klør seg i hodet

Tomine skulle med tiden bli en del av en oppsiktsvekkende tendens. Fra 2015 satt leger i den vestlige verden og undret seg over hva de så. Unge jenter strømmet i hopetall til klinikkene for å bli til gutter.

Før hadde det alltid vært flest menn som ønsket å skifte kjønn, men nå var vinden snudd. Tallene, i både Sverige og Norge, var oppsiktsvekkende:

I 2012 ble 11 jenter henvist til Rikshospitalet for kjønnsbekreftende behandling. I 2018: 154 jenter.

Overlege Anne Wæhre ved Rikshospitalet har tegnet opp tabellen mange ganger før. Søylen som skyter i været. Likevel slutter hun ikke å undre seg over hvor pennen hennes viser vei.

– Vi aner ikke hvorfor dette skjer, sier hun.

Anne wæhre tegner

Overlege Wæhre med de siste tallene.

Foto: Patrick da Silva Saether / NRK

Å være trans vil si å ikke føle deg som det kjønnet du biologisk ble født som. Du kan enten oppleve at du er det motsatte kjønn, eller du kan oppleve at du verken er mann eller kvinne, men noe flytende i midten – en såkalt ikke-binær.

Den eksplosive økningen av jenter som ønsker å bli gutter finner sted blant annet i Norden, Nederland, Storbritannia og USA.

– Vi har ennå ikke langtidsoppfølging av disse unge jentene, som i økende grad har ønsket å skifte kjønn etter 2012. Hvis disse ungdommene skal tilbys kjønnsbekreftende behandling, står man i fare for å gjennomføre irreversibel behandling grunnet problemer som kanskje ikke er varige, sier Wæhre alvorlig.

På arket Wæhre tegner, deler hun grafen inn i kategorier for å vise hvem disse jentene er:

– Noen tilhører gruppen som har avvist kjønnet siden de var barn og unge. Men av dem som oppdager ubehag ved kjønnet sitt som tenåringer, sliter over halvparten med alvorlige psykiske lidelser. I tillegg er også stadig flere plassert innenfor autismespekteret, fortsetter overlegen.

Helt ytterst på grafen, tegner Wæhre opp gruppen som ligner på Tomine.

– Mange av dem som søker seg til oss de siste årene, er jenter som alltid har følt seg litt annerledes, litt utenfor de andre jentene. Når puberteten kommer klarer de ofte ikke å passe inn.

Dette er hentet fra samtaler teamet har hatt med unge i utredning.

– Mange kommer over transverdenen på nett og kjenner seg veldig igjen. Etter det får de et veldig sterkt ubehag knyttet til puppene sine; alt det synlige kvinnelige på kroppen. Ganske raskt etterpå ønsker de å skifte kjønn. Så blir de henvist til oss, sier Wæhre.

Opp alle jordens transseksuelle

Da Tomine omsider var ferdig med gymnasieskolan, var noe i ferd med å skje i den vestlige verden; en ny forståelse av kjønn og identitet. En bokstavremse av merkelapper: LHBTIQ+. En revolusjon i emning. Den kunne ses og høres på sosiale medier.

Kravene deres sto sterkt: Rett til rett kjønn. Rett til selvbestemmelse over eget liv. Rett til rask behandling. Rett til lik plass i samfunnet. Sammen var de dritt lei, stolte og kompromissløse.

Tomine fikk en kompis som var aktiv i dette miljøet. Hun fortalte ham om hvordan livet hadde vært til nå, om å aldri bli helt akseptert for den hun var eller slik hun så ut.

– Vet du hva kjønnsidentitet er? spurte han meg.

Vennen satte en finger mot hodet til Tomine, og en annen mot kroppen hennes. Kjønnet sitter i hodet, ikke i kroppen, sa han.

Igjen fikk Tomine vite at hun kunne bli den hun ville.

Hun beskriver det som et klarsyn: I speilet så hun ikke lenger en jente.

– Da jeg sa at jeg ikke var jente, var det som å få briller med styrke, jeg så alt klart for første gang. Meg selv. Jeg var fri. For en lykkefølelse, sier hun.

Noen måneder senere var håret klippet av. Hun kalte seg ikke-binær, midt mellom gutt og jente, og håpet at hun for første gang kunne se ut slik hun ville.

Garderoben ble også byttet ut, alt skulle være veldig maskulint.

Anonym i skogen
Foto: Patrick da Silva Saether / NRK

– Jeg synes det både var skummelt å komme ut som trans, samtidig som det var en åpenbaring: Jeg var på vei til å finne meg selv.

Men ligningen til hvem Tomine var, lot seg ikke løse så enkelt.

Veien mot mannen

Tomine var nå 19 år og bodde fortsatt i hjembyen i Sverige. Hun levde åpent som ikke-binær. Kroppen var fortsatt uendret, men tankene om hvem hun var hadde endret seg. Hun håpet at det skulle være nok.

– Det var så logisk for meg at jeg ikke var jente, og jeg trodde at alle andre ville forstå det også. Det var veldig naivt. Jeg ble hele tiden minnet på at jeg gjorde folk forvirret.

– Etter det begynte jeg å hate alt det kvinnelige ved kroppen min, det var virkelig en lidelse.

Sterk avsky til egen kropp er et vanlig fenomen for transpersoner. Følelsen kan beskrives som at du kjenner på tapet av noe som skulle vært på kroppen, en penis eller et adamseple, som naturen har sveket deg for.

Tomine følte det også slik. Ut av avskyen hun følte for seg selv, vokste det en ny tanke: Gjør det så vondt å være i denne kroppen – fordi jeg egentlig er en mann?

Det ble etter hvert forklaringen.

– Å bli til det motsatte kjønn så ut til å være den eneste måten jeg kunne bli fri, være så maskulin jeg følte meg, uten at noen dømte meg, sier hun.

Tomine strøk tre bokstaver i navnet sitt. Tom fikk stå igjen.

Horisont, anonym
Foto: Patrick da Silva Saether / NRK

Fra nå av kaller vi Tomine for Tom.

Tom fant sin plass i transmiljøet, som i stor grad utfoldet seg på nett. Gjennom videoblogging, såkalt «vlogging», kunne Tom følge transgutter dokumentere kjønnsskiftet sitt for kamera. Vloggere som også hadde blitt utestengt i skolegården, som hadde vært maskuline jenter og som hadde følt seg misforstått.

– Shit, dette er mitt sted, dette er meg! tenkte han.

Vloggerne snakket med en selvtillit han selv ikke eide, de viste ingen tvil. De så ut til å sitte med fasiten for det kjønnskaoset han sto oppi.

Han så seg aldri mett på videoene, for han hadde funnet noen det kjentes riktig å etterligne. Deres svar ble hans egne.

– Å skifte kjønn virket etter hvert så riktig, og ufarlig, å gjøre.

Måtte bli mann

Det hadde gått ett år. Tom hadde blitt 20 år, og tenkte på seg selv som gutt. Nå fikk han det travelt med å skifte kjønn. På dette tidspunktet hadde han blitt henvist til svensk utredning for å få diagnosen transseksualisme – F64.0. Etter ett år med psykologtimer og utredning fikk han diagnosen av sykehuset. Men fortsatt var det langt igjen til hormonbehandling og operasjoner. Omtrent 18 måneder lå mellom ham og den første operasjonen.

– Jeg hadde det så vondt med meg selv, og følte at jeg ikke hadde noen tid å miste. Puppene var det verste, for de var mest synlig.

– Omsider betalte jeg selv for å ta dem bort.

Da Tom opererte vekk brystene hadde han blitt 22 år. Rett etter operasjonen ble han grepet av en ekstase han aldri hadde følt før.

– Wow, dette er det største som har skjedd meg, jeg er på et nytt spor, et nytt kapittel har startet i livet mitt, husker jeg at jeg tenkte.

Han måtte begynne på hormoner . Testosteronet skulle få utsiden til å ligne enda mer innsiden.

På nettet var Tom hjemme, og det var ingen sak å finne det han lette etter. Snart var hormonkremen bestilt.

– Jeg trodde vel ikke at jeg skulle bli lykkelig over natten, men var sikker på at jeg skulle få det mye bedre, når jeg begynte på kuren for å «bli meg selv».

Kremen kom rett i postkassen hans. Han satt på soverommet og raste gjennom bruksanvisningen. Kremen ble smurt på kroppen. Han måtte ikke være i kontakt med dyr eller andre mennesker noen timer etter han hadde smurt den på, sto det også.

– Jeg spant rundt hjemme og ventet på å kjenne en effekt. Jeg var så vanvittig spent.

Etter noen dager kjente han det, aller først som en kribling i halsen. Stemmeleiet sank. Puppene var for lengst borte, snart pikestemmen også.

Så fikk han dun på haken og grovere hud. Med tiden ville han kanskje få bredere kjeveparti også, ansiktet kunne skifte form.

Tom var ikke alene om å ta saken i egne hender, flere av vennene hans ventet også på den flytende gaven i posten.

– Alle i mitt transmiljø var på samme sted i prosessen med å skifte kjønn. Vi var euforiske og følte at dette ville redde livene våre. På et tidspunkt ga jeg testosteron til en annen i miljøet, fordi jeg ville hjelpe ham med å bli seg selv.

– Det er fryktelig å tenke på.

Hender
Foto: Patrick da Silva Saether / NRK

Tom var på dette tidspunktet en transaktivist. Miljøet hans var politisk, sammen kjempet de for at det skulle bli enklere å skifte kjønn medisinsk. Selv ville han fortelle til alle de uvitende der ute hva det ville si å være født i feil kropp.

Men så viste det seg at roen i kroppen likevel ikke falt på plass i møte med den maskuline forvandlingen, slik han hadde trodd.

– Tidvis kjentes det veldig bra at jeg hadde tatt makten over kjønnet mitt. Men for det meste var hatet mot meg selv, mot den ufullstendige kroppen min, like stor. Jeg forsto at dette ikke var løsningen.

Tom merket også at folk hadde problemer med å oppfatte ham som en ekte mann.

– Det var som å gå fra det ene kjønnsfengselet til det andre. Plutselig måtte jeg være en skikkelig mannemann for å passere som troverdig. Jeg skjønte at jeg ikke var fri i guttas verden heller.

– Et sosialt selvmord

Tom gikk inn i en tung depresjon og isolerte seg fullstendig.

– Det var en ordentlig krise. Stemte det ikke, det jeg hadde trodd?

I smug begynte han å lese tekster som han opplevde som «forbudte» i miljøet: Om radikal feminisme, om biologisk kjønn, om hvordan mange fortsatt opplever at det er vanskelig å være kvinne eller mann, slik de selv ønsker. Tom tenkte på barnet i skolegården, jenta med den store hettegenseren. Hun fantes fortsatt der inne.

– Jeg visste ikke hvem jeg var lenger, og ikke hvem eller hva jeg kunne tro på.

Gjennom hele sin transaktivistiske periode hørte han aldri om at noen angret.

– Dette navigerer mange av dagens transmennesker etter. Jeg trodde det var umulig at dette ikke skulle gå bra, sier Tom.

Det finnes mye forskning som viser at mange får positive effekter ved å skifte kjønn. Men i Finland har det akkurat blitt publisert ny forskning som går imot det som er den gjengse oppfatningen i transdebatten: At de aller fleste får det bedre ved kjønnsskifte. Den nye forskningen viser at det ikke er tilfelle for mange unge transpasienter i Finland, i alderen 13 til 18 år.

Den finske ungdomspsykiateren bak forskningen opplever at mange unge tror de vil bli helbredet for sine psykiske plager, idet de får skifte til sitt opplevde kjønn.

– Det er en vanlig oppfatning i dag at unge transmennesker sliter med opptil flere psykiske lidelser fordi de er født i feil kjønn. Oppfatningen er altså at når pasienten får rett kjønn, så vil de få det bra med seg selv, sier ungdomspsykiater Riittakerttu Kaltiala.

Hun sier derimot at deres forskning ikke støtter dette.

– Flertallet av dem som begynner med hormoner før de har fylt 18 i Finland, finner ingen psykisk lindring i behandlingen. En liten gruppe får det også verre med seg selv, både fysisk og psykisk, sier ungdomspsykiateren ved Tampere University Hospital videre.

– De som får det bra eller bedre med seg selv, er de som fungerte godt før behandlingen startet, sier hun.

At det var mulig at han kunne få det verre, var nær sagt en utenkelighet for Tom. Den type forskning på unge hadde han aldri hørt om.

– Jeg skammet meg så fryktelig da jeg angret. Nå tilhørte jeg igjen en av de få.

Tom følte han ikke kunne prate med noen. Denne typen taushetskultur finnes også i Norge.

De siste månedene har NRK pratet med flere norske jenter som angrer på at de kom ut som transseksuelle. Noen kjente seg som gutter, andre som ikke-binære. Ingen av dem ble henvist til Rikshospitalet, de ombestemte seg før den tid.

Alle jentene har sterk avsløringsangst, og de kaller det sosialt selvmord å fortelle om disse erfaringene offentlig. De er redde for at deres historier vil bli sett på som ødeleggende for transkampen:

Nora sitat
Foto: Tom Bob Peru / NRK
Fanny 17
Foto: Illustrasjonsbilde: Tom Bob Peru / NRK
Line sitat

Han må bort

Etter et par måneder på testosteron, ble hormonene kastet i søpla.

– Jeg hadde tviholdt på at jeg kunne føle at jeg var mann. Nå kjentes det annerledes. Jeg følte meg fortsatt veldig maskulin, men trengte det å bety at jeg var en mann på innsiden?

Tomine hadde blitt 23 år. I flere år hadde hun tviholdt på følelsen av at hun ikke var det kjønnet hun var født som, men plutselig så hun alt annerledes. Hun kunne ikke se på seg selv som mann lengre.

– Ved én anledning forsøkte jeg å spørre en gruppe transfolk hva det egentlig innebar å føle seg som det andre kjønnet.

Hun forteller at spørsmålet utløste en trykket stemning, at en jente hadde blitt sint. Tomine tok det ikke opp igjen.

Alle de fire jentene NRK har pratet med opplevde at det eksisterte en form for sensur, en grense for hva du kan prate om, hvis du vil slippe å bli «cancelled» på sosiale medier – og i virkeligheten.

Innenfor dette ekkokammeret hadde Tomine forstått seg selv. Hun ville ikke bli avvist. Derfor gikk hun under jorden, og ingen hørte noe fra henne. Hun ghostet alle vennene sine, som hun sier.

– Hvordan skulle jeg finne tilbake til den jenta jeg hadde insistert på at jeg ikke var?

Et minefelt

På Harry Benjamin Ressurssenters kontorer i Oslo sitter Tone Maria Hansen og Mikael Scott Bjerkeli. De har 20 års erfaring med personer som opplever ubehag ved eget kjønn i Norge.

– Vi vet at mange får det bedre ved å skifte kjønn. Men vi etterlyser likevel at legene i møte med denne utviklingen, får lov til å bruke tid. Vi har ikke oppdatert forskning på dette feltet, og det er alvorlig, sier Mikael Scott Bjerkeli.

Det finnes en del eldre studier på både menn og kvinner som har skiftet kjønn. Disse rapportene viser at få angrer: En mye sitert nederlandsk studie viser til 0,4 prosent. Men Tone Maria Hansen påpeker at denne forskningen har noen mangler.

– Denne nederlandske studien omfatter ikke barn og unge under 25 år som har skiftet kjønn. Og forskningen som finnes på dem under 25 år er fra før 2012, altså før den eksplosive økningen fant sted, sier hun.

Hun synes det er viktig at det brukes tid i en individuell behandlingsprosess som kan medføre at færre blir feildiagnostisert.

– Dette er ikke bagateller. Vi snakker om å fjerne friske organer og kroppsdeler på unge mennesker. Da må vi være trygge på at det er rett, sier Tone Maria Hansen.

Tone Maria Hansen og Mikael Scott Bjerkeli

Mikael Scott Bjerkli og Tone Maria Hansen etterlyser en kultur der det er greit å stille de vanskelige spørsmålene, snakke åpent om sine usikkerheter rundt kjønn, uten å risikere å bli støtt ut av miljøet sitt.

Foto: Patrick da Silva Saether / NRK

De frykter at stadig flere unge ønsker å skifte kjønn på gale premisser.

– Vi er redde for at det er en smitteeffekt på sosiale medier, der lite nyanserte bilder og emneknagger ikke forteller et sannferdig bilde av hva det vil si å skifte kjønn. Vi opplever at det ikke er en kultur for å føre kritiske samtaler i disse ekkokamrene, sier Mikael Scott Bjerkeli.

De mener debatten om kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk i Norge, og Vesten for øvrig, ofte er polarisert og aggressiv.

– Vi har tidvis vært engstelige for å gå på gaten, fordi vi har uttrykt bekymring for at unge finner private eller ulovlige veier til rask hormonbehandling, sier Bjerkeli.

– Det er skremmende at folk ikke tør å spørre eller si det de mener. Vi har sett at folk som stiller kritiske og vanskelige spørsmål i denne debatten har blitt hengt ut, at de har fått konsekvenser på jobben og mistet hele troverdigheten deres fordi de blir stemplet som om de har noe imot personer som opplever kjønnsdysfori (ubehag ved eget kjønn, journ.anm.), fortsetter han.

Aleksander Sørlie, fagansvarlig ved Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI), er enig med Hansen og Bjerkeli at «angrere» sjelden får rom til å fortelle sine historier i dagens debattklima. Likevel er han redd for at historiene til dem som angrer kan bli misbrukt i medisinske og politiske beslutninger.

– Historiene om såkalte angrere blir ofte brukt som argumenter for hvorfor transpersoner ikke burde få tilgang på kjønnsbekreftende behandling. Når man selv desperat ønsker å skifte kjønn, kan det være skremmende og sårt med medieoppslag hvor fokuset er at det bør blir enda vanskeligere for deg å få den hjelpen du trenger, sier Sørlie.

– Vi kjenner til mange som ender opp med å selvmedisinere seg over nett fordi de blir nektet behandling, noe som gir en økt risiko for feilbehandling og komplikasjoner, fortsetter han.

PKI er en av flere organisasjoner som er bekymret over at Rikshospitalet bruker økningen for å forsvare hvem de gir helsehjelp til, og ikke.

– Bare fordi det er flere pasienter nå enn før, gir ikke det grunnlag for å påstå at dette er en ny gruppe med andre behov enn de som har oppsøkt behandling tidligere. I praksis betyr det at de nekter nødvendig helsehjelp til store grupper mennesker, sier Aleksander Sørlie ved PKI.

Han supplerer med at nederlandsk forskning viser at transungdom som blir henvist de siste årene ikke skiller seg merkverdig fra tidligere henvist ungdom.

– Det er dypt bekymringsverdig at Wæhre ønsker å nekte pasienter helsehjelp basert på gruppetilhørighet heller enn å gjøre individuelle vurderinger av hver enkelt pasients behov for behandling, sier Sørlie.

Overlege Wæhre presiserer at alle som søker seg til dem får en individuell vurdering.

– Vi forsøker ivareta pasientsikkerheten til tross for faglig tynt grunnlag. Forsvarlig helsehjelp til ungdommer der «kjønnsinkongruens» oppstår i tenårene forutsetter mer kunnskap enn det vi har i dag, sier hun.

Om få uker kan derimot Sørlie, PKI og flere dertil få det slik de ønsker, for nye faglige retningslinjer er oppe til behandling hos Helse- og omsorgsdepartementet.

Slaget står blant annet om flere skal kunne behandle personer som opplever kjønnsdysfori eller kjønnsinkongruens enn Oslo universitetssykehus, eller ikke.

En ny begynnelse i Oslo

Tomine, nå 23 år, brøt tvert med miljøet sitt. Fra å vite alt om seg selv, visste hun plutselig ingenting.

Hun flyttet til en annen svensk by, på andre siden av landet. Der fortsatte hun livet sitt på nett, med ny bruker og med nytt navn.

Hun lette i internettets irrganger etter andre som henne, og til slutt fant hun dem. Hun fikk innpass i en hemmelig Facebook-gruppe, der de var mange som angret på at de kom ut som trans. De såkalt «detransisjonerte» eller «reidentifiserte». Men gruppen var smekkfull av amerikanere, og samtalen var langt fra hennes egen situasjon.

En dag så hun et norsk navn i kommentarfeltet: Nora.

– En norrbagge? Jeg sendte melding med en gang!

Snart satt de oppe hele natten igjennom, for å prate sammen. De ringte hverandre aldri, så hverandre aldri på kamera, men melding for melding følte de at de ble kjent med hverandre.

Jenta fra Norge var så kul.

– Hun virket så sikker på seg selv, selv om hun bare ett år før hadde gått igjennom samme helvete som meg.

De hadde brukt ungdomstiden til å flykte fra seg selv. Fra et lite miljø, fra en trang skolegård, fra trange kjønnsroller.

– Jeg sa til jobben at jeg var syk, så vi kunne fortsette å prate, sier Tomine.

Samtalene bar bud om en fremtid. Hun måtte til Oslo.

Anonym bakfra
Foto: Patrick da Silva Saether / NRK

En uke senere satt hun på ekspressbussen på vei mot Oslo. Nora stod ved stasjonen og ventet. Hjertet hennes spilte trommesolo.

De dro hjem til Nora, satte seg i sengen og pratet. Seks timer raste av gårde, de hadde så mye å fortelle hverandre.

– Nora var enda bedre i virkeligheten, husker jeg at jeg tenkte. Hun var så sikker, så kunnskapsrik, hun hadde så mange fine ord.

Da de chattet noen dager tidligere, turte ikke Tomine å si at hun ville komme til Oslo i ens ærend for å møte Nora. Nei, det falt seg bare sånn at bussen til hjembyen hennes i Sverige hadde rute gjennom Oslo.

De var begge usikre på hva den andre tenkte. Var de bare på vei til å bli gode venninner? Det er ikke alltid så godt å vite med jenter. Da det ble stille mellom dem, trodde Tomine det var fordi Nora kjedet seg.

– Da jeg tok pauser, var det fordi hjertet mitt gikk i hundre, ler Nora.

Til slutt sa Tomine at det var på tide å dra videre til Sverige igjen. Nora hjalp henne med billett-appen.

Jeg må gjøre noe nå, jeg må gjøre noe nå, var alt jeg tenkte, sier Nora.

Men ordene vokste seg så store i munnen at de var vanskelig å få ut. Hele veien mot bussterminalen kjentes det fysisk umulig å si det hun måtte si.

Bussen kjørte inn på plattformen, klar til å ta Tomine med seg videre.

De så avventende på hverandre. Nora trodde hun skal kaste opp:

– Kan jeg kysse deg?

Bussen kjørte ut fra terminalen, på vei mot Sverige.

Tilbake på holdeplassen sto to jenter. Nora lente seg mot Tomine. Snart sto de tett inntil hverandre. Kyss for kyss tok de hverandre imot. En dør i Oslo åpnet seg.

Kjønn deg selv

Det har gått ett år siden de møttes på bussterminalen, datoen er 6. november 2019. De sitter i en sofa i Oslo. Nora og Tomine sitter nær hverandre, tidvis fletter de hender. De ble kjærester kun uker etter turen til Oslo. Tomine fikk Nora til å føle seg bra med seg selv, for første gang i livet.

– Jeg forsto jeg var noen det gikk an å elske, at jeg hadde en verdi, sier Nora.

Nora hadde aldri hatt en kjæreste før. Tomine var fortsatt i en livskrise.

– Før jeg møtte Nora, hadde alt virket håpløst.

I dag skylder hun ikke på noen, men peker på at det var sårbart og vanskelig å finne seg selv i et miljø som var så politisk.

– Lenge følte jeg meg så lurt. Hvorfor var det ingen som insisterte på at jeg var bra nok som jeg var? spør Tomine.

Det siste året har de bygget stein på stein for å finne tilbake til stemmene sine. Kjæresteparet har skrevet kronikker, lagt frem historien sin på skandinaviske sykehus, dratt til London for å møte flere unge som angrer på at de kom ut som trans. Underveis har de vært med å skape en nettside for folk som kjenner at transisjonen til det motsatte kjønn, ikke hjalp slik de trodde.

– Er dere ferdig med å kjønne dere selv?

Tomine svarer:

– Jeg har funnet fred med at jeg har et fysisk utgangspunkt som kvinne. Men hvem jeg er? Jeg er Tomine. Et menneske som aldri trenger å forklare hva dét betyr, igjen.

Tomine og Nora
Foto: Patrick da Silva Saether / NRK

NRK har valgt å anonymisere jentene. De opplever at det er så belastende å fortelle om deres erfaringer at de ikke ønsker å gjøre det med fullt navn.

NRK gjør oppmerksom på at følgende redaksjonelle anmerkning er lagt til i saken 17.1.20:

«De som står i køen og her betegnes som jenter, er biologisk født som jenter, men de identifiserer seg ikke som kvinner.»