No. dokumentar. Ida lider av en personlighetsforstyrrelse og har et turbulent følelsesliv. Hennes videodagbok gjennom åtte år gir oss et unikt innblikk i en verden av redsel og angst, men også verdifulle øyeblikk av hverdagsseiere og egenoppdagelse. Viktigst av alt får vi være vitne til hennes kamp frem mot selvaksept og takknemlighet for livet. Dette er en film om håp, om å finne sin egen identitet og det å våge å leve.

– Jeg kutta meg til blods for å overleve

Det var aldri meningen at noen skulle se Ida Storms (28) private opptak om kampen mot psykiske lidelser og selvskading. Nå har klippene blitt til den prisbelønnede dokumentaren «Idas dagbok».

Marianne Stene
Journalist

Skrevet av Marianne Stene, journalist.

«Nå har vi vaska golvet og vi har børi ved, og vi har sett opp fuggelband og vi har pynte tre´». Skurrete toner fra radioen på nattbordet fyller det hvite rommet, og minner Ida på hvilken dag det er. 24. desember 2014. Kroppen verker. Bandasjene over armene og beina skjuler dype kutt og store skader. Hun måtte be sykepleieren gjemme rullestolen da moren var på besøk for å ikke uroe henne for mye. Skammen brer seg. Igjen har hun gjort familien redde og bekymret. Igjen har hun sviktet – seg selv og sine nærmeste. Faen. Nå som det hadde gått så bra så lenge. Hun husker ikke hva som skjedde, bare at hun noen dager tidligere hadde våknet opp i en blodpøl på gulvteppet hjemme i stua. Svak og svimmel. Det ble blålys til legevakta, og julefeiring på post A på psykiatriavdelingen på Arendal sykehus. Igjen.

Ida filmer seg selv

I dokumentarfilmen «Idas Dagbok» har Ida Storm filmet sin kamp mot psykiske lidelser og selvskadning gjennom ni år.

Foto: Fra video / NRK

► SE DOKUMENTAREN «IDAS DAGBOK» ØVERST I ARTIKKELEN

Våknet i en blodpøl

Klipp fra Idas Videodagbok som ikke er brukt i dokumentarfilmen.

UBRUKT MATERIELL: Idas opptak fra behandlingsinstitusjonen i Skien i 2009.

– Jeg kunne kutte meg tre ganger om dagen, sier Ida Storm (28). Hun sitter på de blankskurte svabergene på Spornes utenfor Arendal, og hører bølgene slå buldrende innover stranda. Hun liker å sitte sånn; høre drønnene, lukte på lufta og kjenne sola varme.

Hun har kjørt det to milene fra hjembyen Tvedestrand og ut hit til Spornes utallige ganger. Rusa, deprimert, glad eller full av angst. Når livet har stått på hodet, og døgnene ikke har hatt noe begynnelse eller slutt, har Ida satt seg i golfen og kjørt til havet. Midt på natta med sydvest og lommelykt. I bekmørket har hun sittet her og hørt bølgene buldre mot steinene.

Klipp fra Idas Videodagbok som ikke er brukt i dokumentarfilmen.

UBRUKT MATERIELL: «Jeg er verdens heldigste!» Ida snakker om hvor viktig kjærlighet og familien er for henne.

– Når man bor i Tvedestrand må man kjøre et stykke for å komme til havet. Det er så deilig her ute, nesten som terapi.

Det var her hun og moren hadde gått på tur sammen den dagen det skjedde. 21. desember i fjor. Akkurat fem måneder etter venninnens selvmord. Dødsfallet gikk hardt inn på henne, og datoen har brent seg fast som et svart tall i Idas sinn. 21. Moren lurer på hvordan det går, nå som jula er her med ettertanke og vemod.

Det går bra, lover Ida. Hun har kontroll på følelsesspekteret, og skal klare å komme seg gjennom de neste dagene. Stort mer husker hun ikke før hun våkner i stua hjemme i leiligheten i Tvedestrand, med dype kuttskader på armer og ben.

Klipp fra Idas Videodagbok som ikke er brukt i dokumentarfilmen.

UBRUKT MATERIELL: Klokken er kvart over elleve på kvelden, og Ida lurer på om skal teste den nye hodelykta på Hove.

– Etter hvert begynte jeg å skade meg selv uten å huske det, forteller Ida.
Tilstanden betegnes i psykologien som «å dissosiere». Et overlevelsesinstinkt som gjør at man ved traumer går inn i en tilstand hvor hjernen splitter opp sanseinntrykk. For Ida betydde det store hukommelsestap når de de vonde følelsene herjet.

Vondt, men godt

Tvedestrand 1999: Ida er ti år og alene hjemme i familiens sommerhus i Lyngør. Hun, mamma og pappa og hennes to storesøstere pleier å være her ute i det lille hvite huset ved sjøen store deler av året. Tiåringen er stille og inneslutta.

– Jeg følte meg alltid annerledes da jeg vokste opp, som om jeg ikke passa inn noen steder.

Oppveksten er vanskelig, men hun klarer verken gråte eller snakke med noen om hva hun føler. I stedet henter hun kjøkkenkniven. Hun setter seg i vinduskarmen, drar opp det ene buksebenet og presser knivbladet inn i huden. Blodstripa renner nedover leggen. Akkurat da eksisterer ingenting annet enn den stikkende smerten og blodet som siler. Et øyeblikk av stillhet.

– Jeg husker det gjorde vondt, men det føltes godt å få et utløp for den indre smerten, forteller Ida om det første lille rispet.

Flere kvinner enn menn

Ida er en av mange som tyr til selvskading for å få utløp for psykisk smerte. Ifølge Anita Johanna Tørmoen, terapeut og forsker ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging ved Universitetet i Oslo, har så mye som ti prosent av norske ungdommer forsøkt å skade seg selv med vilje.

– Selvskading hos ungdom er svært vanlig, så mange som to i hver skoleklasse har forsøkt å skade seg selv en eller annen gang. Vi ser at selvskading er mest utbredt i sen ungdomsalder, og at langt flere kvinner enn menn sliter med dette, sier Tørmoen.

Det har vært diskutert om selvskading skal defineres som en egen diagnose, men ifølge Tørmoen er selvskading et symptom som ofte kommer i forbindelse med andre lidelser som personlighetsforstyrrelser, traumatisering, depresjon og angst.

– Det er for mange en måte å regulere uro, angst og sinne på. Ofte har disse ungdommene sammensatte problemer. Forskning viser at denne gruppen unge er mer sensitive og reagerer sterkere på følelsesbelastninger enn andre, og at det ofte har preget dem helt fra de var små barn, sier Tørmoen, og forklarer at det nettopp derfor kan være vanskelig å tilby hjelp tidsnok.

– Selvskadere oppsøker ikke alltid behandling for dette, fordi det å kutte seg selv har en funksjon for dem, det hjelper dem der og da, forklarer hun.

Ida Storm

28 år gamle Ida Storm fra Tvedestrand i Aust-Agder sier det er flere lysglimt i livet nå enn tidligere.

Foto: Marianne/NRK

Et lappeteppe av kjøtt

Ida Storm3

OVERMEDISINERT: Pillene gjør henne sulten og slapp, men hjelper ikke stort for de psykiske lidelsene.

Foto: Privat

«Jeg orker ikke mer. Det hadde vært bedre om jeg var død». Ida studerer sitt eget speilbilde med avsky. I hånden holder hun mobiltelefonen, og sveiper kameraet over kroppen. Armene er surret i blodige bandasjer. Hun gråter. Snur seg bort. Orker ikke møte sitt eget blikk. «Faen. Jeg skulle ikke kutte meg igjen

Den indre uroen er manifestert som tjukke flak over kroppen. Panna, halsen, brystet, hendene og beina har lange og dype arr, huden er som et lappeteppe av kjøtt.

I flere år skjuler hun selvskadingen for familien. Hun har alltid en forklaring på hvorfor hun går med langbukser midt i juli eller hvorfor store deler av klesskapet består av høyhalsere. Dopmisbruket klarer hun også å holde under radaren, ved å si at hun har migreneanfall når hun kommer hjem fra amfetaminkjøret, da får hun ligge uforstyrret på rommet sitt.

Ingen aner noen ting om Idas indre helvete før hun havner på legevakta med dype kutt og stort blodtap. Da blir det full utredning av den unge jenta. Legene kaster diagnosene rundt seg; schizofreni, bipolar, ADHD, før de konkluderer med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline).

– Blodet ble tårene mine. Jeg klarte ikke uttrykke meg på noen annen måte, sier Ida.

I 2005 oppdager hun videofunksjonen på fotokameraet og begynner å filme seg selv for gøy. Folk hadde anbefalt henne å skrive dagbok, men hun er for ufokusert til å få noe ned på papir, å snakke til kameraet var enklere.

– Kameraet ble liksom min beste venn. En venn jeg kunne si hva som helst til, som alltid hørte på meg, og som alltid var der, smiler Ida.

Døden virker forlokkende

– Mange tror at de som kutter seg har et ønske om å dø, men jeg kutta meg for å overleve.

Hun kjenner ingen andre måter å få ut følelsene på, og stemmene i hodet gir instrukser om at noe fælt vil skje med tantebarna dersom hun ikke bruker kniven på seg selv. Hun hadde ikke noe valg.

– Men realiteten var motsatt. Det som smertet familien min mest av alt var jo at jeg skada meg selv, sier hun og forteller om skammen og skyldfølelsen som slo henne i bakken hver gang.

Hun føler at hun er en belastning for alle; familien, psykiatrien, NAV, legene. Hun har ikke tall på hvor mange ganger hun har blitt møtt av arroganse på legevakta, av leger som syr henne sammen uten bedøvelse. «Du som skjærer i deg selv, så da tåler du sikkert dette». Døden virker forlokkende. Et sted hvor alt er rolig og ukomplisert. I 2009 prøver Ida å ta sitt eget liv.

– Det var ikke noe mer noen kunne gjøre for meg. Familien frykta hver dag at jeg skulle dø, forteller tvedestrandsjenta.

Ut av håpløsheten

Ida Storm

SMILEFJES: Oppå de knudrete arrene på hånda tegner Ida ofte et smilefjes. Spesielt når det er mye stress og ting som skjer rundt henne. Hvert smilefjes representerer en venn eller venninne som vil henne vel, og som står med henne i det tøffe.

Foto: Indie Film

Familien er desperate. Etter seks år som kasteball i psykiatrien er Ida dårligere enn noen gang. På egent initiativ finner søstrene frem til en behandlingsinstitusjon i Skien, «et naziopplegg», som Ida selv kaller det. Her er det opptakskrav, fraværsregistrering, faste rutiner og studieopplegg.

– Det var som å være på en militærleir med mange flinke folk som forstod hva selvskading handlet om, forklarer hun.

Behandlingsformen Dialektisk atferdsterapi (DBT) er relativt ny i Norge, og forsker og terapeut Anita Johanna Tørmoen er blant dem som vært med på å utvikle denne behandlingsmetoden her i landet. Hun kjenner godt igjen Idas beskrivelse av oppholdet i Skien.
– Det er en behandlingsform som hjelper pasientene til å knytte følelser, tanker og handling til hverandre. Behandlingen er et gjensidig samarbeid om målrettet endring. Gjennom deltakelse i ferdighetsgrupper og individuell psykoterapi, får mange ny erfaring med å regulere og gjenkjenne følelser, forklarer Tørmoen.

Forpliktelsen og motivasjonen som kreves av pasientene får Ida til å ta et valg som endre noe grunnleggende i henne.

– Jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare å komme meg gjennom det, men jeg visste at jeg måtte, sier hun.

For første gang i sitt 22-årige liv gråter hun. Tårene i 2009 blir vendepunktet i Idas liv.

– Behandlingen hjalp meg med å endelig finne andre måter å mestre sykdommen på enn selvskading. Jeg fikk tilbake håpet, og troen på meg selv. Det hadde jeg ikke hatt på lenge.

Ida Storm

NEDRINGT: Fra denne pulten har Ida i nesten fem år jobbet med dokumentaren sammen med Indie Film. Filmen har blitt vist til et bredt publikum i både inn- og utland, og nå ville alle medier har en bit av den tøffe jenta som gir psykiske lidelser et ansikt.

Foto: Marianne Stene/NRK

– Ekstremt sterkt

Hundrevis av timer med smertehelvete, angstanfall, banal glede og dyp sorg. I ni år Ida filmet seg selv gjennom livets opp- og nedturer som psykisk syk og selvskader.

Ida Storm

GOD MINNER: Midt i stua har Ida det hun kaller «kjærlighetssøylen». Den er proppfull av lapper med gode ord, tegninger fra tantebarna, juletrepynt og hjerter. På den måten blir hun påmint alle som er glade i henne hver eneste dag.

Foto: Marianne Stene/NRK

– Jeg følte meg ikke så alene når jeg snakket med meg selv. Det ble en slags terapi. Men det var ikke i tankene min at noen andre skulle se det jeg tok opp, sier Ida.

Men etter å ha vist klippene til en venninne, finner de ut at kanskje opptakene kan brukes til noe konstruktivt. Ida laster over videone til en minnepenn og sender den til Indie Film, og ut av det blå får produsent August B. Hansen i 2010 haugevis av videonutter fra ei mentalt utstabil jente i Tvedestrand.

– Materialet Ida sendte var ekstremt sterkt. Det var noe med Ida og materialet hennes som ikke slapp taket. Jeg fortsatte å se på det. Ida er veldig flink til å omsette følelsene sine i ord. Det er også noe med hennes materiale som er spesielt betagende synes jeg, og det er at det ikke er ment for publikasjon. I motsetning til en blogger er dette filmer hvor Ida snakker til seg selv – det gir materialet en spesiell styrke og umiddelbar intimitet som jeg ganske tidlig la merke til, sier produsent August B. Hanssen.

Han beskriver prosessen som lærerik og utfordrende, og sier det har vært ekstremt viktig å klippe sammen hundrevis av timer med videosnutter til en film som Ida var fornøyd med.

– Jeg tenkte at det hvis det jeg har vært igjennom kan hjelpe bare én annen, så hadde det vært kjempefint, sier Ida.

Ida Storm

VERDENSPREMIERE: «Idas dagbok» ble vist for første gang på det store lerretet under den internasjonale dokumentarfilmfestivalen (IDFA) i november i fjor. - Jeg var kjempenervøs. Det var helt grusomt, innrømmer Ida.

Foto: Indie Film

I fem år har de jobbet med å sette sammen klippene til det som i dag har blitt den prisvinnende dokumentaren «Idas Dagbok». Etter filmen hadde verdenspremiere på den internasjonale dokumentarfilmfestivalen i Amsterdam for et år siden har «Idas Dagbok» blitt vist for tusenvis av mennesker i både inn- og utland. Alt fra skoleklasser til store psykologikonferanser har fått ta del i Idas indre følelser og mørke tanker, og lørdag blir filmen vist i sin helhet på NRK3, som en del av fokuset på mental helse og Verdensdagen for psykisk helse.

► HER KAN DU SE TEMASIDENE «PSYK» TIL NRK3

– Det føles ganske brutalt å blottlegge seg på denne måten. Det er verre enn å løpe naken gjennom byen. Men det er så veldig verdt det, smiler Ida, og fisker frem mobilen fra lomma.
– Se her, sier hun og trykker play på en snutt hun tok opp under en av filmvisningene i høst. (Hun filmer fortsatt seg selv og livet sitt). En dame reiser seg i salen, og takker gråtkvalt for at hun endelig skjønner hvordan moren har det, hvordan det er å være psykisk syk.

– Hver eneste klem jeg får, hvert eneste takk, rører meg dypt inn i sjela.

Selv om det er vanskelig å stå der oppe på scenen foran alle menneskene, brenner hun for å spre informasjon om mental helse og håper hun kan fortsette med å holde foredrag for skoleklasser og helsepersonell.

– Vi må få mental helse inn i skolen! Det er like viktig som norsk og matte, sier hun og poengterer at dersom det hadde vært fokus på dette da hun vokste opp ville kanskje livet vært annerledes i dag.

Ida Storm

PUST MED MAGEN: Gal eller ikke, mindfullness og yoga bør alle drive med, mener Ida. Nå har hun byttet ut selvskading med fysisk aktivitet, og har etter ti år fått kontroll på behovet for å kutte seg selv.

Foto: Marianne Stene/NRK

Ingen solskinnshistorie

– Skal jeg vise en yogastilling?
Ida bruker litt tid på å finne balansen, før hun står rak og stødig i ”treet”. Kroppen kaster lange skygger nedover det nakne svaberget, og Ida smiler fornøyd over progresjonen.

– Jeg hadde aldri trodd jeg skulle klare dette for noen år siden. Yoga og fysisk aktivitet har hjulpet meg masse, innrømmer hun, og forteller at velmenende råd som «kom deg ut i frisk luft og drikk en kopp kamillete» ikke akkurat ble godt mottatt når hun nettopp hadde fått elektrosjokk-behandling og var overmedisinert.

– Det er provoserende å høre når du er veldig syk. Da er det andre ting som må til, selvfølgelig.

Takket være DBT-behandlingen i 2009 fikk Ida en annen forståelse av sitt kompliserte sykdomsbilde, og en av tingene hun lærte var å endre tanketeknikkene. I stedet for å skade seg tar hun seg helt ut på trening. I år løp hun Oslo maraton for første gang.

Ida Storm blomst

SMÅ GLEDER: Å plukke blomster på Spornes er et fast ritualet for Ida. Hun vil ikke ha dem selv, men gir dem til noen som vil bli glad for en liten oppmerksomhet. - Hvis jeg kan gjøre en person glad om dagen, er det godt nok for meg, sier hun.

Foto: Marianne Stene/NRK

– Det var helt grusomt å løpe Oslo maraton. Underveis ba jeg en av politivaktene skyte meg fordi jeg var så sliten. Men det er enklere å løpe maraton på en god dag enn å gå til postkassa på en dårlig dag, sier hun.

Hun er ikke bitter på å ha tilbrakt mesteparten av ungdomstiden som en kasteball i psykiatrien, men velger å fokusere på det positive.

– Det har vært tøft, men jeg har heller aldri ledd så mye som da jeg har vært innlagt, sier Ida, og husker tilbake til da hun sto i korridoren på post A på julaften i fjor, med bustete hår og en skive makrell i tomat i hånda og observerte gærningene i tv-stua som med tomt blikk så på «Tre nøtter til askepott».

– Da lo jeg godt. Senere på dagen spiste vi sinnssykt vond ribbe, men potetene husker jeg var gode. 10 år i psykiatrien har i hvert fall lært meg én ting: Å sette pris på de små tingene i livet, sier hun.

Sola skinner på Spornes, og Ida vil gjerne plukke blomster før hun drar hjem, som hun kan gi til noen på sin vei. Kanskje kassadama på Kiwi? Hun pleier å bli glad for en bukett. Men selv om det er skyfrihimmel og de fleste dagene er gode, er Ida forsiktig med å dra det metaforiske bildet for langt. Innleggelser på lukket avdeling er fortsatt noe hun må forholde seg til, og hun må ta medisiner hver dag.

– Dette er ingen solskinnshistorie, sier hun, men korrigerer kjapt;

– Det er flere lysglimt nå enn tidligere. Mange flere.

De siste seks årene har hun bare kuttet seg selv tre ganger, og hverdagen består av flest dager utenfor Post A.

– Nå som jeg har blitt eldre har jeg lært meg å takle sykdommen på en bedre måte, jeg klarer å regulere følelsene ute å skade meg. Jeg ønsker å fortelle alle dem som sliter, at det er håp, de kan klare det, smiler hun.