Tom Bob Peru Aronsen

4: – Jeg følte et intenst hat

Et av møtene mellom Arne Treholt og Gennadij Titov blir så dramatisk at Treholt føler et «intenst hat» mot KGB-mannen.

Avhør 28. Torsdag 24. februar 1984.

– Jeg følte meg grovt utnyttet

I oktober 1974 er Treholt og Titov tilbake på Statholdergaarden. Treholt forteller om et udramatisk møte som varer lenger enn vanlig. Grunnen til dette er at de diskuterer fiskeripolitikk, og Norges planer om å utvide den økonomiske sonen fra kysten til 200 mil ut i havet.

Sovjetunionen misliker dette, og Titov og Treholt diskuterer disse spørsmålene i stor detalj. Treholt mener at disse samtalene kan være viktige for norske interesser, og han forklarer og tegner på Statholdergaardens servietter.

«Titov har som sovjetdiplomat fått en førstehånds innføring i tenkningen bak de norske utvidelsesplanene. Dette tror siktede kanskje kan ha hatt en viss betydning for den sovjetiske ambassadens innrapportering i saken. Titov var, slik siktede oppfattet hans reaksjon, meget tilfreds med den omfattende orientering han ble gitt».

Arne Treholt sammen med handelsminister Jens Evensen under en pressekonferanse i 1974.

Arne Treholt sammen med handelsminister Jens Evensen under en pressekonferanse i 1974.

Foto: NTB Scanpix

Når dette møtet i oktober er udramatisk, skal det neste i desember bli det motsatte. Om Treholt har vært i tvil om Titov er diplomat eller KGB-mann er han det neppe etter å ha drukket øl med Titov på restauranten «Røde Hatt» på Oppsalsenteret.

I et senere avhør hevder Treholt at han ikke forsto at Titov jobbet for KGB før i 1977. Det står i sterk kontrast til det han forklarer nå.

Møtet starter der det slapp sist – med diskusjoner om 200 mils økonomisk grense og trålfrie soner. Når diskusjonen er ferdig, foreslår Titov en annerledes avrunding.

Siden denne delen av Treholts forklaring er viktig, siterer jeg direkte fra avhørsreferatet:

«Møtet fant sted like etter jul og i en gemyttlig atmosfære. Siktede kan huske at Titov som en avrunding på det han kalte et hyggelig samarbeid i 1974, foreslo en longdrink. Dette hadde ikke Oppsal-restauranten, og det ble bestilt juleøl i stedet.

Under samtalen spurte Titov blant annet om siktede på kontoret fra tid til annen så, eller hadde adgang til, graderte dokumenter. Siktede svarte at de graderte dokumentene han fra tid til annen så, stort sett var på sirkulasjon. Det var ikke mulig å bringe slike dokumenter ut av huset, og fotostatkopiering var heller ikke mulig.

I et svakt øyeblikk nevnte siktede at han jevnlig mottok «Rapportutdrag», som var underlagt de samme behandlingsrutiner.

Titov ba siktede tenke gjennom om han kunne være med på et samarbeid. Hans poeng var at han med det ikke ønsket å skade norske interesser. Titov uttrykte seg deretter på en måte som siktede oppfattet som en kombinasjon av en utstrakt hånd og en trussel.

Skulle siktede etter nærmere omtanke finne at han ville samarbeide, måtte han ikke foreta seg noe som kunne utsette ham for mistanke, sa Titov. Titov understreket at han var den eneste i Oslo som ville kjenne til deres kontakt. I Moskva ville bare en, høyst to personer bli informert om kontakten. Siktede hadde intet å frykte. Titov skulle legge alt vel til rette for dette».

«Siktede følte det forulempende at Titov forsøkte å utnytte ham på denne måten. Selv om siktede nok i hele perioden kunne ha følt at kontakten med Titov var spesiell, følte han likevel at møtene foregikk bona fide. (I god tro, min kommentar).

Siktede hadde også trodd at Titov hadde akseptert det siktede følte var rammen for kontakten. Siktede forsøkte å reflektere overfor Titov hva som skjedde i norsk politikk og samfunnsliv. Dette gjorde han for å sette Titov i stand til bedre å forstå norsk mentalitet og tenkning.

Titovs utspill om samarbeid kom han derfor til å oppfatte som et tillitsbrudd, og som et angrep på sin integritet.

Dette førte til et noe traumatisk forhold til Titov i hans resterende Oslo-tid. Siktede hadde adskillig respekt for Titovs intelligens og faglige kunnskaper. På den annen side følte siktede seg grovt utnyttet.

Titov drev ham inn i et dobbeltspill som etter hvert føltes sterkt belastende og vanskelig. Siktede ble tvunget til en dobbelttilværelse – særlig etter at kontakten ble gjenopprettet i 1979/80. Denne slet voldsomt, særlig etter hvert som Thorstein vokste til og siktede begynte å erkjenne hvilke konsekvenser den kontakt han hadde innlatt seg på, ville kunne få.

Etter hvert følte siktede noe som til tider grenset til et intenst hat for Titov. Han var på stadig leting etter en vei ut, og hadde håpet at det kanskje kunne ha ligget til rette for dette – først i forbindelse med Kaselakis forretningsvirksomhet». (Kaselakis var en av Treholts gresk-amerikanske forretningsforbindelser under New York-tiden, min kommentar).

Her slutter avhørsreferatet brått. Og for første gang siden arrestasjonen for nesten fem uker siden, blir hele helgen avhørsfri.

Avhør 29. Mandag 27.2 1984.

«Orgien» igjen.

Forklaringen for året 1975 står nå for døren. Det skal bli et begivenhetsrikt år i forholdet mellom Treholt og Titov. I dag forteller Treholt om den første overleveringen av graderte dokumenter til Titov, og han kommer med flere detaljer om festen i Moskva der KGB skal ha tatt kompromitterende bilder av ham.

Men først lager han som vanlig en oversikt over hvilke reiser han foretar dette året, og når han møter Gennadij Titov. Almanakken for 1975 er på plass, og da blir disse opplysningene mye mer presise.

Treholt reiser om mulig enda mer i 1975 enn han gjorde året før. Hele året jobber han for Jens Evensen. Dermed er han involvert i store forhandlingsrunder om 200 mils økonomisk sone og trålfrie soner.

Treholt anslår at han gjennomfører rundt fem møter med Titov dette året.

Og denne gangen starter Treholt med å forklare seg litt mer detaljert om det han kalte en «orgie i Moskva» i det aller første avhøret for fem uker siden. Under denne festen skulle det ha blitt tatt fotografier av ham, som Treholt sa at Titov senere brukte som pressmiddel for å få ham til å levere graderte dokumenter til KGB.

Dette er Treholts forklaring:

I januar 1975 har en stor norsk delegasjon vært i Moskva for å forhandle om trålfrie soner. Forhandlingene går bra. Nordmennene får den mektige sovjetiske fiskeriministeren Aleksandr Isjkov til å gå med på spesielle tiltak for å beskytte torskestammen utenfor Nord-Norge.

Jens Evensen, Arne Treholt og Sovjetunionens fiskeriminister Alexandr Isjkov feirer en enighet i fiskeriforhandlingene i 1978.

Jens Evensen, Arne Treholt og Sovjetunionens fiskeriminister Alexandr Isjkov feirer enighet i fiskeriforhandlingene i 1978.

Foto: Michael Grundt Spang / VG

Dette er et gjennombrudd, og humøret er derfor på topp. I tillegg er det 13. januar, som blir feiret som nyttårsaften hos russerne.

Etter en hyggelig middag, går de fleste hver til sitt rundt klokka 23.

«Siktede ble sittende igjen i restauranten, som var en danserestaurant. Siktede hadde danset med en kvinne ved et nabobord, og det var blitt etablert en meget hyggelig kontakt. Da middagen var over, inviterte kvinnen – som snakket engelsk – siktede over til bordet der hun satt sammen med sitt selskap.

Det ble drukket champagne og ønsket godt nytt år. Da restauranten var i ferd med å stenge, ble siktede invitert til å fortsette festen, som hadde utviklet seg meget hyggelig.

Siktede reiste sammen med to kvinner i en drosje til en privat leilighet. I leiligheten kunne det etter hvert ha kommet to-tre andre personer av begge kjønn. Det var fortsatt godt med drikkevarer, og festen ble stadig lystigere.

Etter en tid ville de to kvinnene fra restauranten ha Treholt med på soverommet. Siktede var i leiligheten fram til på morgensiden. Han tok en drosje tilbake til Hotel Sovjetskaja.

Siktede hadde under festen i leiligheten ingen klar fornemmelse av at det foregikk noe spesielt. Et års tid etter ble siktede imidlertid av Titov presentert et utvalg av bilder som viste at siktede hadde feilvurdert situasjonen».

Under det første avhøret hadde Treholt sagt at det var med to andre nordmenn på denne festen. Nå sier han at han var der alene.

Treholt skal komme tilbake til denne festen en gang til – når han forklarer seg om møtet der Titov viste ham disse bildene. Det kommer vi til i forklaringene om 1976.

Arne Treholt fotografert sammen med Jens Evensen under en forhandlingstur til Moskva i 1976.

Arne Treholt fotografert sammen med Jens Evensen under en forhandlingstur til Moskva i 1976, under ett år etter at orgien Treholt beskriver i avhørene skal ha skjedd.

Foto: Michael Grundt Spang / VG

En måned etter festen i Moskva møtes Treholt og Titov på restauranten i Hotell Viking ved Jernbanetorget. Treholt forteller til avhørerne at dette er første gang han overleverer graderte dokumenter til Titov.

Det han leverer er «Rapportutdrag», en internpublikasjon i Utenriksdepartementet, som inneholder lavt graderte dokumenter.

Selve dette møtet kommer Treholt tilbake til i neste avhør. Men nå forteller han om hvordan Titov vil levere dokumentene tilbake til Treholt etter at de er kopiert på Sovjets ambassade i Drammensveien. Systemet er som hentet ut av en spionfilm.

På denne tiden bor Arne Treholt i et rekkehus på Bøler. Det er like i nærheten av rekkehusleiligheten hans at overleveringen skal skje.

«Titov la også her opp til en omstendelig prosedyre når det gjaldt tilbakelevering av dokumentet. Titov insisterte på at han samme dag måtte møte siktede for å gi ham Rapportutdraget tilbake.

Dette forgikk ca. klokken 2200-2215, når middagen hadde funnet sted klokken 1800. Siktede mener at han i forbindelse med slik tilbakelevering møtte Titov fire eller fem ganger utenfor en rød telefonkiosk like ved Bøler sentrum mellom Samfunnshuset og Samvirkelaget.

Ved denne telefonkiosken på Bøler møttes Arne Treholt og KGB-mannen Gennadij Titov på 1970-tallet.

Ved denne telefonkiosken på Bøler møtes Arne Treholt og KGB-mannen Gennadij Titov når Titov skal levere tilbake graderte dokumenter som Treholt har gitt ham tidligere på dagen. Rekkehuset Treholt bor i på denne tiden kan ses i bakgrunnen.

Foto: John Myhre / Aftenposten

Ved en enkelt anledning gjorde Titov det klart at han på grunn av forskjellige gjøremål ikke ville rekke å levere dokumentet tilbake samme kveld. Han foreslo da at han skulle passe opp siktede når han i morgenrushet kom til T-banestasjonen på Jernbanetorget.

Siktede følte at hele tilbakeleveringsprosedyren var noe av et anstaltmakeri. Han gjorde også Titov oppmerksom på dette, blant annet under henvisning til at det ikke ble ført noen kontroll over hva som skjedde med Rapportutdrag etter at det ble lest.

Titov overhørte i noen grad dette, og sa at det ikke var noen grunn til at siktede skulle ta sjansen på å bli spurt om et Rapportutdrag som han ikke hadde.

Når det gjaldt tilbakeleveringen av Rapportutdrag utenfor telefonkiosken på Bøler, skjedde dette ved at Titov spaserte opp på siden av siktede og ga ham dette i et magasin, en konvolutt eller i en avis. Det ble aldri utvekslet noen ord, og siktede hadde inntrykk av at Titov i god tid på forhånd hadde forvisset seg om at det ikke var noen andre i nærheten når tilbakeleveringen fant sted».

Avhør 30. 28. februar 1984.

KGB får de første graderte dokumentene

Arne Treholt starter dette avhøret med å fortelle mer om det spesielle møtet på Hotell Viking i februar 1975.

«Siktede har et bestemt mine om møtet da det var første gang han til et møte med Titov brakte med seg Rapportutdrag. Siktede hadde tatt dette med seg fra kontoret i sin veske.

Utdraget inneholdt Fortrolig-graderte meldinger fra forskjellige norske ambassader. De fleste av innrapporteringene adskilte seg i siktedes øyne ikke særlig fra informerte avisartikler. Dette kan siktede ubevisst ha brukt som en rasjonalisering og unnskyldning overfor seg selv. Det siktede her innlot seg på, skadet ikke noen».

Hotell Viking på Jernbanetorget i Oslo. Bildet er fra 1975 - det året Treholt sier han overleverte de første graderte dokumentene til KGB inne på hotellets restaurant.

Hotell Viking på Jernbanetorget i Oslo. Bildet er fra 1975 – det året Treholt sier han overleverer de første graderte dokumentene til KGB inne på hotellets restaurant.

Foto: Sohlberg Foto AS

Titov og Treholt diskuterte først et tema som de hadde snakket mye om i det siste: De trålfrie sonene i nord.

«Titov spurte under samtalen om siktede hadde brakt noe med seg til møtet, hvilket siktede bekreftet. Titov var åpenbart tilfreds med at dette var Rapportutdrag. (Siktede tror det var første nummer av Rapportutdrag i 1975).

Siktede hadde dette med seg i en gul A4-konvolutt, og Titov ba ham om å ta denne opp på bordet når ingen iakttok dem. Dette ble gjort, og ved slutten av middagen, da de skulle gå, tok Titov konvolutten med seg fra bordet».

Treholt forteller at Titov spør ham ut detaljer om hvordan han får tak i Rapportutdraget, og hvordan rutinene er når han skal ut av UD-bygget med det. Treholt mener at han kan gi en rasjonell begrunnelse til vaktene om han blir tatt med dokumentet i vesken.

– Det er vanskeligere med andre graderte dokumenter, sier han.

Det er nå Titov understreker hvor viktig det er at Treholt får dokumentet tilbake samme dag. Og i den forbindelsen er russeren svært forsiktig.

«Før møtet med siktede pleide han å kjøre rundt i bil – siktede fikk inntrykk av ofte i både to og tre timer – for å «riste» Overvåkingspolitiets folk av seg».

Til slutt avtaler de to tid for neste møte. Denne gangen skal det være et nytt møtested – den nyåpnede restauranten Valentes på Majorstua.

Avhør 31. Onsdag 29. februar 1984.

Sikkerheten strammes opp på nytt

Det er 15. mai 1975 når Titov og Treholt møtes på Valentes. Treholt har ikke med seg noen dokumenter nå, fordi han nettopp har kommet tilbake fra en reise til Genève.

Diskusjonstemaer denne gangen er landsmøtet i Arbeiderpartiet, som nettopp er slutt – og nok en gang Norges opprettelse av en 200 mils økonomisk sone.

De to drøfter blant annet motsetninger mellom Reiulf Steen og Odvar Nordli som nå skal lede Arbeiderpartiet sammen. Titov lurer blant annet på om det er noen forskjell i hvilken holdning de to har til Sovjetunionen.

Disse diskusjonene gjengir som vanlig Treholt i stor detalj til avhørerne.

Reiulf Steen (t.v) og Odvar Nordli ledet Arbeiderpartiet sammen. KGB ville vite fra Arne Treholt hva slags innstilling de to hadde til Sovjetunionen.

Reiulf Steen (t.v) og Odvar Nordli ledet Arbeiderpartiet sammen.

Foto: Henrik Laurvik / NTB Scanpix

Til slutt vil Titov justere rutinene for overlevering av Rapportutdraget. Hvis de har kortere møter når Treholt har med seg de graderte dokumentene, vil Titov få mer tid til å kopiere dem og levere dem tilbake samme dag.

«Han understreket i denne forbindelsen igjen sterkt de sikkerhetsmessige aspekter. Siktede måtte unngå å opptre på en måte som kunne virke mistenkelig. Det var også viktig at siktede ikke tok noen sjanser, og Titov spurte igjen om det var trygt å ta med Rapportutdrag ut av kontoret».

Neste møte skjer bare drøye 14 dager senere, på Statholdergaarden. Treholt husker lite fra dette møtet, som er et av de nye korte møtene som Titov har innført. Treholt mener at han har med seg et Rapportutdrag – i så fall for mai måned.

På neste møte i august forteller Treholt at han har etablert et fast forhold til Kari Storækre. Hun er en kjent programleder i NRK, og Treholt forteller at de vurderer å flytte sammen.

Han tror ikke han har med seg dokumenter til Titov på dette møtet, som skjer på Røde Hatt på Oppsal.

Avhør 32. 1. mars 1984.

Treholt må tute med ulvene

I dagens avhør forteller Treholt om tautrekkingen mellom ham og Titov, når Treholt sier at han vil avslutte kontakten med russeren. Titov ender med å bruke sterke virkemidler for å hindre at det skal skje.

Aller først forteller Treholt at han tror han møter Titov på Røde Hatt 25. august 1975. Han husker ikke mye fra møtet, men tror han kan ha overlevert et nytt Rapportutdrag. I så fall får han det tilbake på vanlig måte ved telefonkiosken ved Bøler senter.

Nå går det flere måneder før neste møte. Det skjer 2. desember på Statholdergaarden.

Treholt husker dette møtet godt. Her hevder han at han ber Titov om å slippe å ha mer kontakt.

Men først diskuterer de flere aktuelle politiske saker. Treholt forteller at han, som personlig sekretær for handelsminister Jens Evensen, må beskytte ham mot intriger og bakholdsangrep. Evensen er omstridt i enkelte kretser i Arbeiderpartiet, og samtidig politisk uerfaren.

Titov sier at russerne har et godt inntrykk av Evensen, og at han ikke har de fordommene som han mener andre politikere har mot Sovjetunionen.

Men så kommer Treholt til saken. Det gjelder det han kaller «karakteren og omfanget av den videre kontakten med Titov». Han nevner to ting som gjør det vanskelig for ham:

Det ene er forholdet til Kari Storækre, som han nå har flyttet sammen med.

NRK-kjendisen Kari Storækre ble sammen med Arne Treholt i 1975.

NRK-kjendisen Kari Storækre blir sammen med Arne Treholt i 1975.

Foto: NTB Scanpix

«Siktede fant det meget problematisk å drive et dobbeltspill overfor henne i relasjon til Titov».

Det andre var at Treholt nå skal forfremmes til statssekretær.

«Siktede innså at dersom han ble utnevnt til statssekretær, ville han bli utsatt for en enda sterkere offentlig eksponering. Dersom det kom fram at siktede hadde irregulær kontakt med en representant fra den sovjetiske ambassade, ville dette bli en politisk skandale midt oppi en vanskelig forhandlingsfase.

Siktede ba om Titovs forståelse på dette punkt. Det ville ikke tjene noens interesser om det kom fram at siktede pleide en fordekt omgang med Titov. Siktede ba ut fra dette om kontakten kunne avbrytes eller alternativt trappes ned».

På overflaten er Titov forståelsesfull. Han sier at Treholt kan føle seg helt trygg, fordi Titov selv er ansvarlig for sikkerhetsopplegget.

«Siktede kunne være helt trygg på at Titov aldri ville møte siktede hvis han mente at dette innebar noen risiko. Titov viste til at han brukte hele ettermiddagen forut for et møte for å legge til rette for dette».

Titov argumenterer frenetisk for å få Treholt til å revurdere planene om brudd. Han sier at samarbeidet deres har vært til gjensidig nytte for begge land, og lover samtidig å gjøre sitt ytterste hvis Treholt har noen ønsker av «materiell art».

«Han nevnte også, som en ekstra sikkerhetsforanstaltning ved møter, at siktede ikke skulle møte opp til avtalte møtetider dersom annen møte- og forhandlingsvirksomhet pågikk på samme tid. Dette gjaldt særlig dersom det dreide seg om møter mellom Norge og Sovjetunionen».

Treholt lover å tenke nøye gjennom sakene, mens Titov appellerer til ham om ikke å «gjøre noe overilet».

Temaet kommer ikke opp igjen på neste møte, som skjer på nyåret i 1976. Det er et kort møte på Røde Hatt, og Treholt er usikker på om han har med seg Rapportutdrag til Titov denne gangen.

Men så – i mars 1976 på Statholdergaarden – forteller Treholt om et dramatisk møte.

Han har tenkt seg om, men fastholder at han vil kutte ut eller trappe ned forholdet til Titov. Ikke bare det – han har også vurdert å fortelle de overordnede i departementet eller politiet om forholdet.

«Dette falt ham imidlertid svært vanskelig. Statsråd Evensen sto midt oppe i en vanskelig og arbeidskrevende prosess. Dette ville innebære et forstyrrende element i denne prosessen.

Siktede hadde også overveid å bringe forholdet fram for politiet, eller eventuelt be om en samtale for å orientere justisministeren. Siktede hadde slått fra seg begge alternativer etter en viss gjennomtenkning av saken.

Siktede fryktet at dersom dette ble tatt opp nå, ville det kunne umuliggjøre for lang tid framover muligheten for å gå til opprettelse av en 200-mils sone. Siktede fryktet at informasjon om hans kontakt med Titov ville bli grovt politisk utnyttet, og skade Norges interesser på kort og lang sikt».

«I forbindelse med vurderingen av å bringe kontakten opp med politiet, tenkte siktede også naturlig nok på hvilke personlige konsekvenser en slik tilståelse ville få for ham selv. Siktede fryktet at dette ville kunne stanse hans videre karriere».

Treholt sier til avhørerne at han selv føler at virksomhetens hans er forholdsvis «uskyldig». Han har egentlig aldri forstått hvorfor Titov er så opptatt av Rapportutdragene han gir ham, hevder Treholt.

«Siktede hadde heller ingen anelse om at Titov var KGBs sjef ved ambassaden, før han leste det i avisen i forbindelse med Haaviks pågripelse». (Gunvor Galtung Haavik i Utenriksdepartementet spionerte for KGB i mange år og ble arrestert i 1977, min kommentar).

Etter at Treholt argumenterer for å trappe ned forholdet til KGB, reagerer Titov på en ny måte.

«Etter å ha snakket litt fram og tilbake, tok han fram en konvolutt med fotografier – siktede mener i A5-format – som han ba siktede ta en nærmere kikk på.

Siktede gjenkjente på bildene situasjoner som skrev seg fra en fest i en Moskva-leilighet ett års tid tidligere. Det er denne festen som i siktedes almanakk for 1975 under 13. januar er notert «Hyggelige jenter!!». Bildene var ikke spesielt flatterende for siktede.

Titov var ikke spesielt påtrengende. Han tok bildene tilbake, og sa at det ville være kjedelig om disse skulle havne i gale hender.

Siktede forsto det slik at Titov mente at bildene kunne bli sendt til Kari. Denne tanken var siktede meget lite begeistret for. Han hadde på dette tidspunktet innledet et nytt forhold, og var svært forelsket i Kari. Han ønsket ikke at denne typen overraskelser skulle sette forholdet til henne på spill.

Kari var fortsatt meget ung, mye yngre enn siktede, og siktede var svært usikker på hvilken virkning det vile ha om denne typen bilder ble presentert for en intetanende person. I dag ville siktede trolig ha reagert annerledes. Den gangen kom dette som et sjokk på ham.

Siktede følte seg i en tvangssituasjon og kunne vanskelig se at han hadde særlig annet valg enn å fortsette «å tute med ulvene».

Avhør 33. Fredag 2. mars 1984.

Later som ingenting

Det har gått over to måneder siden Titovs dramatiske trussel om å sende kompromitterende bilder av Arne Treholt til kona hans – ifølge Treholts forklaring. Ut fra avhøret kan det virke som om Titov nærmest later som ingenting har skjedd, og angriper møtet på vanlig måte når de to treffer hverandre igjen på Statholdergaarden 11. eller 18. mai 1976.

«Episoden fra mars var kommet noe i bakgrunnen. Titov lot seg heller ikke merke med dette da de møttes. Han var om mulig enda mer overstrømmende enn vanlig. Titovs standardfraser ved slike anledninger var at han hadde savnet siktede, og at det var en stor fornøyelse å se ham igjen».

Treholt har ikke med seg graderte dokumenter til dette møtet, og Titov ber ham ta med seg et Rapportutdrag til neste gang. KGB-mannen lover også å unngå å velge usentrale møtesteder som restauranten Røde Hatt heretter. Treholt har sagt at han misliker dette.

Titov og Treholt snakker om sammensetningen av den nye Arbeiderparti-regjeringen til Odvar Nordli, og flere havrettsspørsmål før de runder av.

En måned senere – den 4. juni – er det tid for et kortmøte på restauranten på Hotell Viking. Det er på disse møtene at dokumenter vanligvis blir overlevert. Treholt tror han har med seg et eksemplar av UDs Rapportutdrag i en blank A4-konvolutt denne dagen.

Avhør 34. Mandag 5. mars 1984.

– Kan du være talentspeider for KGB?

Frekvensen på avhørene av Treholt har nå gått ned. For andre uke på rad er det ingen avhør i helgen. Når avhørerne Rustad og Brusletto starter opp igjen på mandagen skal Treholt fortelle at Titov ber ham om en ny type «tjeneste».

Det skjer 30. juli 1976, på Hotell Viking. Treholt har hatt sommerferie og vært på en del jobbreiser. Derfor har han ikke samlet inn nye dokumenter til Titov.

De to har diskutert fiskeripolitikk og havrett mye det siste året. Det er også tema på dette møtet, ifølge Treholt.

Arne Treholt og handelsminister Jens Evensen fotografert på flyet i 1976. Muligens er det skiltet i midten som får den unge statssekretæren til å smile.

Arne Treholt og handelsminister Jens Evensen fotografert på flyet i 1976. Muligens er det skiltet i midten som får den unge statssekretæren til å smile.

Foto: Michael Grundt Spang / VG

Et annet tema de stadig kommer tilbake til er Treholts sikkerhet.

«Titov understreket på ny at siktede ikke måtte ta noen sjanser når det gjaldt å bringe Rapportutdrag ut av Utenriksdepartementet. Han syntes også opptatt av å redusere møteaktiviteten slik at den mer fikk skinn av regulær diplomatisk og tjenestelig omgang».

Og så forteller Treholt at Titov kommer med en ny forespørsel:

«I samtalen brakte Titov opp et forhold som overrasket siktede noe. Uten å presse saken, nevnte Titov at Sovjet hadde behov for et visst kontaktnett når det gjaldt å holde seg orientert om utviklingen i Norge. Siktede forsto at Titov hadde både det politiske og næringslivet i tankene.

Titov understreket, som ved tidligere anledninger, at Sovjet ikke hadde annet enn fredelige hensikter overfor Norge. Norges strategiske plassering og oljefunnene på kontinentalsokkelen gjorde det imidlertid nødvendig for Sovjet å følge utviklingen med større årvåkenhet enn tidligere.

Titov nevnte at hans bestemte inntrykk var at andre utenlandske etterretningstjenester for lengst hadde tatt konsekvensen av Norges økte strategiske og ressursmessige betydning, og i vesentlig grad opptrappet sin virksomhet.

Titov brukte dette som foranledning til å spørre siktede om råd når det gjaldt hvilke personer som eventuelt kunne være egnet for denne typen oppdrag. Han understreket at han i denne sammenheng var særlig interessert i personer som hørte hjemme til høyre for det politiske sentrum.

Han begrunnet dette med at disse var hevet over mistanke, og følgelig kunne operere mye friere. Dersom de hadde eksponert særlig kritiske holdninger, var det ingen ulempe.

Han uttalte seg også i denne forbindelsen slik at siktede satt igjen med det bestemte inntrykk at siktede ikke var alene når det gjaldt å forsyne Sovjetunionen med forskjellige typer informasjon.

Titov ba siktede tenke gjennom om det her kunne være personer som ville være egnet til denne typen oppdrag.

Siktede, som var meget overrasket for å si det mildt, over denne forestillingen, sa at han ikke ønsket å følge denne anmodningen. En ting var at siktede selv hadde satt seg i en ubehagelig situasjon. Han hadde intet ønske om å bringe andre opp i tilsvarende.

Titov tok det til etterretning, men ba samtidig om at siktede ikke glemte saken. Titov brakte dette opp igjen ved ett eller to senere møter i Helsinki eller Wien. Siktedes reaksjon var hver gang den samme. Titov presset aldri saken, og siktede hadde mer inntrykk av at dette ble tatt opp som en «pliktøvelse», og kanskje også som en måte å berolige siktede på.

Titov nevnte alltid dette i sammenhenger hvor siktede satt med det inntrykk at den virksomhet han drev, var han ikke alene om».

Treholt og Titov avtaler at neste møte skal være på Valentes på Majorstua i oktober. Så skiller de lag.

Når tiden for dette møtet kommer, har Titov rykket opp til stedfortredende ambassadør i Sovjets ambassade – såkalt charge d’affaire. Treholt tror han denne gangen har med seg to Rapportutdrag.

Vanligvis vil Titov kopiere disse dokumentene på ambassaden, og levere dem tilbake ved telefonkiosken på Bøler sent samme kveld. Men det har ikke KGB-mannen tid til denne gangen. Han foreslår derfor å gjøre overleveringen neste morgen på Jernbanetorget T-banestasjon. Treholt kommer med T-banen fra Bøler ca. klokken halv åtte hver morgen.

«Titov vile holde et øye med siktede når siktede kom opp fra T-banestasjonen og gikk gjennom den underjordiske tunnelen fram til Narvesen-kiosken ved nedgangen til avgående T-bane. På vei til kiosken skulle Titov bare passere siktede, og i folketrengselen stikke en avis i hånden på ham.

Nedgangen til Jernbanetorget T-banestasjon fotografert omtrent da Treholt møtte Titov til dokumentoverlevering her.

Nedgangen til Jernbanetorget T-banestasjon fotografert omtrent da Treholt møter Titov til dokumentoverlevering her.

Foto: Leif Ørnelund / Oslo museum

Siktede kom til Jernbanetorget omtrent på avtalt tid, og fikk ikke øye på Titov før siktede, som avtalt, fikk stukket en avis i hånden. Deretter var Titov forsvunnet».

«Siktede fikk det bestemte inntrykk at Titov svevde i den tro at hverken norske myndigheter eller tjenestemennene ved Sovjet-ambassaden kjente til hans egentlige funksjoner», forteller Treholt til avhørerne.

Ingen av dem vet det, men dette blir det siste møtet mellom Treholt og Titov på norsk jord.

Rett over nyttår – i 1977 – arresterer Overvåkingspolitiet KGB-spionen Gunvor Galtung Haavik, som også jobber i Utenriksdepartementet. Titov har også vært føringsoffiser for henne. Dermed blir han en av KGB-agentene som blir utvist fra Norge.

Som vanlig er når en spion blir tatt, legger russerne alle sine kontakter på is. For Treholt skal det ta to år før han blir kontaktet igjen.

Og dermed er sirkelen av avhør sluttet. Vi er tilbake der vi var i det fjerde avhøret, som startet da KGB tok kontakt med Treholt på ny i 1979.

Avhør 35. Mandag 12. mars 1984.

Den mystiske irakeren

De neste avhørene skal handle om et helt annet tema: Treholts kontakt med en etterretningsoffiser fra Irak ved navn Radhi Mohammed.

At Overvåkingspolitiet tar opp dette, gjør Treholt sint. Han mener at etterforskningsleder Ørnulf Tofte har sagt til ham at han bare er interessert i Treholts arbeid med KGB.

– De andre tingene du har rotet deg opp i, skal vi la ligge, mener Treholt at Tofte har sagt.

Uansett blir Irak-saken tema nå.

Treholt forteller at han treffer Mohammed første gang sommeren 1980 i Athen. Han blir introdusert for irakeren via to gresk-amerikanske forretningsmenn som han kjenner fra før.

Arne Treholt sammen med den irakiske etterretningsagenten Radhi Mohammet. Bildet ble tatt i skjul på Hotel Hilton i Paris, av spanere fra Overvåkingspolitiet.

Arne Treholt sammen med den irakiske etterretningsagenten Radhi Mohammed. Bildet blir tatt i skjul på et hotell i Athen i 1983, av spanere fra Overvåkingspolitiet.

Foto: PST

Treholt og den ene forretningsmannen møter Mohammed på et kontor i Iraks ambassade i Hellas. De diskuterer en avtale om salg av kjøtt fra Argentina til Irak. Treholt sier han ikke aner hvorfor han blir blandet inn i denne transaksjonen, men at ingenting overrasker ham når det gjelder hans gresk-amerikanske venner.

Heller ikke irakeren forstår hva Treholts rolle er. Men han benytter sjansen til å spørre Treholt om hvilke muligheter som finnes for å få til bedre handelskontakt mellom Norge og Irak. Møtet blir avsluttet med at Treholt og Mohammed blir enige om å holde kontakten om dette.

Treholt forteller at han og Mohammed den neste tiden snakker på telefon et par ganger. Så møtes de igjen i Athen sommeren 1981. Da har det skjedd en viktig utvikling. Irak har havnet i en blodig krig med nabolandet Iran.

«Spørsmålet om forsyninger, og særlig våpen- og ammunisjonsforsendelser, opptok derfor Mohammed mye», sier Treholt til avhørerne.

Treholt har blitt fortalt av sine gresk-amerikanske venner at Radhi Mohammed er en nær venn av Saddam Hussein, presidenten i Irak. Han skal ha fullmakt til å gjøre avtaler om våpenkjøp nærmest på egen hånd.

«Siktede understreket at dette var meget ømtålig, og at norske våpenembargo-bestemmelser gjorde saken uhyre delikat. Siktede var likevel villig til å sondere forsiktig hvorvidt det kunne foreligge muligheter for slikt salg».

Nå dør den ene av Treholts gresk-amerikanske forretningsvenner i New York. Treholt hjelper kona til den avdøde med å få inn en del utestående pengekrav som mannen hennes hadde.

Et av dem er penger for kjøttavtalen med Irak, som Treholt nevnte tidligere i avhøret.

Treholt treffer Mohammed igjen sommeren 1982 – også denne gangen i Athen. Han forteller irakeren at han fremdeles jobber med spørsmålet om mulig skandinavisk våpeneksport til Irak.

Neste gang de to møtes har Radhi Mohammed blitt overført til Iraks ambassade i Paris. Det har gått enda et år – det er nå juni 1983. Treholt møter Mohammed i den franske hovedstaden underveis til det årlige møtet hans med Gennadij Titov i Wien.

De fortsetter å diskutere spørsmålet om våpeneksport til Irak.

«Mohammed stilte også i utsikt at dersom siktede kunne medvirke til at en slik avtale kom i stand, ville siktede kunne påregne en provisjon. Siktede mener at beløpet 20.000 dollar ble konkret nevnt. Mohammed nevnte at han også kunne være interessert i informasjon om hva som sto skrevet i norsk presse om Irak, og særlig hva angikk krigen mot Iran.

Han nevnte også at han kunne være interessert i informasjoner utover det som sto i pressen».

Treholt sier at han fortsatt kan hjelpe til slik at en irakisk delegasjon kan komme til Norge eller Sverige for å ha direkte og strengt hemmelige samtaler om mulige våpenkjøp.

Treholt forteller nå at han har gjort flere konkrete forberedelser for møter om salg av norske våpen til Irak – blant annet har han besøkt Kongsberg Våpenfabrikk. Han vil ikke fortelle hvem han snakket med der, men sier at det lå til rette for et møte på våren 1984.

Det ble aldri noe slikt møte, fordi Treholt ble arrestert.

Til slutt sier Treholt at han aldri har mottatt penger for å rydde opp i kjøttavtalen med Irak, eller for jobben med å ordne våpenmøter i Norge for irakerne.

«Siktede har i det hele tatt ikke mottatt noen penger av Mohammed, hverken for dekning av reiser eller opphold, eller andre tjenester».

Det skal snart vise seg at dette at dette ikke er sant.

For nå legger Overvåkingspolitiet fram to nye bilder for Treholt. Det er bilder tatt med skjult kamera, og viser Treholt og Radhi Mohammed under møtet deres i Paris i 1983.

Arne Treholt har et møte med den irakiske etterretningsagenten Radhi Mohammed på en kafe i Athen. De ble spanet på av det norske overvåkingspolitiet, som tok dette bildet.

Arne Treholt har et møte med den irakiske etterretningsagenten Radhi Mohammed på en kafe i Athen. De blir spanet på av det norske overvåkingspolitiet, som tar dette bildet.

Foto: PST

Overvåkingspolitiet finner ut at Treholt skal på dette møtet når FBI bryter seg inn og ransaker Treholts leilighet i New York. Så når møtet finner sted er spanerne på plass.

Det blir nå klart for Treholt at politiet vet mer om kontakten med Mohammed enn han trodde. Nederst på denne avhørssiden har avhørerne skrevet:

«Siktede ble forevist bilde av Radhi Mohammed. Siktede ble også vist bilde av Radhi Mohammed og siktede sammen foran heisen til Hotel Hilton. Siktede ønsker etter dette å avgi en ny forklaring om sitt forhold til Mohammed».

Avhør 36. Fredag 16. mars 1984.

Innrømmer å ha fått mye penger

Treholt gir i dag den nye forklaringen om Radhi Mohammed og Irak. Den skiller seg fra den han ga i går på noen viktige punkter.

Treholt forteller nå at han var en del av kjøttavtalen med irakerne. Han skulle få 10.000 dollar i provisjon for dette. Treholt sier at han ikke visste om dette da avtalen ble drøftet med Mohammed.

Men pengene var ikke betaling for selve kjøttavtalen:

«Mohammed fortalte at dette provisjonsbeløpet ville bli stilt til disposisjon for siktede og de andre dersom siktede var villig til å utføre visse tjenester for Irak i fremtiden.

Mohammed nevnte at det var særlig interesse for å utvide handelsforbindelser i vid forstand med Norge og andre skandinaviske land, og han håpet at siktede ville kunne være behjelpelig med dette».

Treholt sier at han ble «meget irritert» over dette forslaget, og avsluttet møtet. Treholts gresk-amerikanske venn, som også skulle fått 10.000 dollar hvis avtalen ble inngått ble sint da Treholt avslo.

Men Mohammed roet, ifølge Treholt, ned situasjonen. Han var fremdeles interessert i å diskutere kjøp av våpen og ammunisjon fra Norge.

Mohammed fortsetter å kontakte Treholt for å snakke om handel mellom Irak og Norge. Og året etter har Treholt kommet på andre tanker om avtaleforslaget han hadde blitt så irritert på i fjor.

«Under møtet 10. april forhørte siktede seg nærmere om hva som lå i provisjonsandelen i forbindelse med kjøtthandelen som han hadde blitt orientert om 22. mai 1980».

Avtalen var altså slik at Treholt skulle utføre «visse tjenester» for Irak – tjenester som handlet om å legge til rette for våpensalg, og skaffe informasjon om hva som ble skrevet om Irak i norsk presse.

De 10.000 dollarene som hver av Treholts gresk-amerikanske forretningsvenner skal få, kan bare bli utbetalt hvis Treholt går med på dette.

Treholt gjør ikke noen avtale med Mohammed nå, men vil tenke seg om. Mohammed gir ham frist til august med å svare.

Når de møtes igjen i august får Treholt utbetalt de 10.000 dollarene for kjøttavtalen, og har dermed godtatt den innbakte klausulen om å yte tjenester som ikke har med kjøtt å gjøre.

Radhi Mohammed lister opp hva dette skal være:

«Mohammed gjorde det klart at han var særlig opptatt av siktedes analyser og notater når det gjaldt følgende:

  • Oversikt over våpen og ammunisjon som kunne være tilgjengelig fra Skandinavia, herunder våpenbrosjyrer, regelverk for våpeneksport og mulige forslag til organisering av slik handel.
  • I tillegg var Irak, som følge av krigen med Iran, interessert i alle former for krigsrelevante forsyninger. Oversikt over denne typen produkter og mulige eksportører var av interesse.
  • Informasjon om området ellers, herunder spesielt Iran, Israel og Libya var sammen med annen informasjon om forholdene i Midtøsten av interesse».

Denne informasjonen skal sendes til en postboksadresse i Athen – postboks 64.

«Under disse samtalene i Athen nevnte Mohammed at siktede kunne påregne en årlig godtgjørelse på 20.000 dollar. Siktede måtte selv dekke reise- og oppholdsutgifter i forbindelse med møter. Godtgjørelsen var ikke knyttet til antall eller arten av forsendelser».

I de neste dagene må Treholt gjennom en rekke avhør der han forklarer i detalj om hva han leverte til Radhi Mohammed fra 1981 til 1983. Dette inkluderer både åpne og graderte norske dokumenter.

Treholt forklarer at han fikk tak i dokumenter om troppeplasseringer i Iran-Irak-krigen fra Vladimir Zjizjin. Disse dokumentene sendte han videre til Mohammed.

Treholt forteller også at han fikk til sammen 40.000 dollar i betaling fra Radhi Mohammed og Irak.

Avhørene om Irak-affæren varer fram til 9. april 1984. Deretter gyver Treholt og avhørerne løs på en lang serie med avhør der de går gjennom dokumentene som Overvåkingspolitiet fant hjemme hos Treholt etter arrestasjonen.

Disse avhørene varer til langt ut på høsten og er så omfattende og detaljerte at vi ikke kan ta dem med her.

Det store vendepunktet

Men den 3. oktober 1984 kommer et vendepunkt i saken. Arne Treholt har skrevet et brev der han endrer store deler av den forklaringen han har gitt gjennom mer enn åtte måneder.

Dokumenter han har forklart at han har gitt til KGB, sier han nå at han ikke har levert. Han sier også at de kompromitterende bildene fra festen i Moskva i 1975 aldri har eksistert. Han har derfor heller ikke blitt presset av Titov til å levere dokumenter, skriver han i brevet.

Treholt mener at de særdeles detaljerte forklaringene som han nå trekker tilbake er et resultat av det han kaller et «tilståelsessyndrom».

I brevet beskriver Treholt hvordan han opplevde avhøret med Overvåkingspolitiet etter arrestasjonen:

«Avhøret begynte i det øyeblikk jeg kom inn på politihuset. Jeg ble hverken da eller senere opplyst om at jeg hadde rett til advokat. Det fikk jeg først etter selv å ha insistert på dette. Advokat kom til stede syv-åtte timer etter arrestasjonen. Da hadde jeg allerede avgitt den forklaring som senere er blitt retningsgivende og bindende for meg».

Her skal jeg nevne at Overvåkingspolitiet skriver i et notat at det var Treholt selv som ikke ønsket å ha advokat til stede den første tiden – så her står ord mot ord.

Treholt fortsetter:

«Arrestasjonen og omstendighetene omkring gjorde et voldsomt sterkt inntrykk. I løpet av noen minutter raste en verden sammen. Sorg og fortvilelse, lede og armod, preget min tilstand de ukene jeg var på politistasjonen. Etter det første innledende avhør på 15 timer, satt jeg de nærmeste fem-seks uker i sammenhengende avhør. Jeg avga en forklaring på ca. 250 trykksider.

Den spente over en periode på nesten 20 år. Jeg ble avhørt, oppholdt meg og spiste på samme sted. Overalt ble jeg fulgt av fire politifolk. Jeg sov nesten ikke. Sovetabletter nektet jeg å ta av frykt for hva disse kunne inneholde».

Arne Treholt fotografert i oktober 1984 på vei ut av fengselet i Drammen. Det var på denne tiden han endret forklaringen sin på vesentlige punkter.

Arne Treholt fotografert i oktober 1984 på vei ut av fengselet i Drammen. Han skal på et nytt fengslingsmøte i Oslo. Det er på denne tiden han endrer forklaringen sin på vesentlige punkter.

Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB Scanpix

Treholt skriver at han befant seg i en sjokktilstand.

«Den forklaring jeg avga ble gitt under disse omstendigheter. Jeg ber derfor om forståelse for at jeg på enkelte punkter kan ha kommet i skade for å avgi en forklaring som jeg ikke kan stå inne for.

Jeg må derfor be om at disse punkter blir endret med de negative konsekvenser jeg innser at dette kan ha for min troverdighet overfor en rett», skriver Treholt.

Han forklarer videre at han fikk inntrykk av at han ville bli behandlet mer forståelsesfullt dersom han ga inntrykk av at han hadde blitt presset eller truet inn i samarbeidet med KGB. Historien om orgien og bildene Titov brukte til å presse ham oppsto fordi han følte et «tilståelsessyndrom».

Treholt går inn i hver enkelt periode og gjør endringer.

  • I Beljajev-perioden fra 1967 til 1971 sier han at han hadde færre møter med russeren enn han sa i avhørene.
  • I Titov-perioden fra 1971 til 1976 sier han at han aldri ble presset eller truet – eller forsøkt vervet. Han forsto ikke at Titov var KGB-mann før i 1977, da han ble utvist fra Norge.
  • Om orgien i Moskva skriver han: «I min politiforklaring fremlagt i Forhørsretten 23. januar fremgår det at jeg skal ha deltatt i en «orgie», og at jeg baketter skal ha blitt forevist bilder fra denne. Dette skal angivelig ha blitt brukt som et pressmiddel mot meg. Dette medfører ikke riktighet. De gangene jeg har deltatt i «lystig lag» i Moskva, har det alltid vært i selskap med andre nordmenn. Det har aldri vært grunnlag for å ta bilde av dette som senere kunne utnyttes i kompromitterende sammenheng».
  • Treholt reduserer også antallet møter han har hatt med Titov i Oslo.
  • Han sier nå at han aldri overleverte Utenriksdepartementets Rapportutdrag til Titov. De eneste dokumentene han har gitt til Titov er tre eller fire graderte samtalereferater fra fiskeri- og havrettsforhandlingene mellom Norge og Sovjet.
  • I Zjizjin-perioden fra 1980 til 1982 skriver Treholt at de møtene han har fortalt om i avhørene er korrekte. Men han sier nå at det ikke var slik at han ga dokumenter ensidig til Zjizjin – de byttet dokumenter for å holde hverandre oppdatert på sine felt. «De dokumenter jeg ga fra meg hadde jeg nøye vurdert på forhånd. De inneholdt aldri opplysninger utover det enhver velinformert leser kunne trekke ut av New York Times», skriver han.
  • Treholt skriver at han kun tok imot penger for å dekke reiseutgifter – slik han også har fastholdt i avhørene. Han skriver at han har fått ca. 7000 dollar i slik godtgjørelse fra russerne.
  • Han sier nå at han heller aldri har gitt dokumenter til Titov når han har møtt ham i Wien og Helsinki.

Blir ikke trodd

Arne Treholt blir dømt til 20 års fengsel, blant annet for brudd på spionparagrafen i straffeloven. Det betyr at retten ikke tror på den forklaringen han gir i avhørene.

  • De tror ikke på at han bare har overlevert lavt graderte dokumenter til KGB.
  • De tror ikke på at han ikke har levert dokumenter som kan skade Norges sikkerhet.
  • De tror heller ikke på at han bare har mottatt reisegodtgjørelse fra KGB. De mener at penger er hovedmotivasjonen til Treholt.
  • Det betyr at de ikke tror at han har blitt presset til å overlevere dokumenter fordi KGB har kompromitterende bilder av ham. Denne delen av forklaringen har også Treholt trukket tilbake.
  • Retten mener at Treholt har hatt mange flere møter med KGB enn de han innrømmer å ha hatt.
  • De tror heller ikke på at han ikke har overlevert gradert informasjon fra tiden på Forsvarets høyskole. Mye av den mest skadelige informasjonen de mener han har gitt til KGB skriver seg fra denne perioden.
Arne Treholt diskuterer med en av forsvarerne sine - Jon Lyng - under rettssaken i 1985. Retten trodde ikke på Arne Treholts forklaring, og dømte ham til 20 års fengsel.

Arne Treholt diskuterer med en av forsvarerne sine – Jon Lyng – under rettssaken i 1985. Retten tror ikke på Arne Treholts forklaring, og dømmer ham til 20 års fengsel.

Foto: Bernt Eide / NTB Scanpix

I tillegg til fengselsstraffen blir Arne Treholt dømt til å betale den norske stat 700.000 kroner, samt 52.000 dollar han har stående på en konto i Sveits. Dette er penger retten mener Treholt har tjent på spionasje.

Arne Treholt anker dommen til Høyesterett, men trekker anken før rettssaken kan starte. I stedet begjærer han saken gjenopptatt fire ganger – senest i 2010. Alle begjæringene har blitt avvist.

Han soner åtte og et halvt år av dommen, før han blir benådet av helsemessige grunner i 1992. Treholt opererer senere som forretningsmann med base i Russland og på Kypros. I dag er han bosatt i Moskva.

Treholt vil ikke bidra

Når man kjenner innholdet i avhørene vil nok mange lure på om det er mulig å dikte opp den detaljerte forklaringen han ga de første månedene – helt ned til nøyaktig hvilke dokumenter han overleverte, og Gennadij Titovs detaljerte reaksjoner på opplysninger han fikk av Treholt.

Treholts versjon har han i hovedtrekk holdt fast på siden han trakk tilbake vesentlige deler av forklaringen sin i oktober 1984.

  • Han sier han aldri har levert dokumenter som kan skade norsk sikkerhet, og har aldri innrømmet spionasje.
  • Han sier han aldri har mottatt penger av KGB ut over reisegodtgjørelse.
  • Han sier at det han forklarte de første månedene i avhør var et resultat av et «tilståelsessyndrom», der han ville gi avhørerne det han trodde de ville ha. Dette skal ha vært resultat av sjokket etter arrestasjonen.

Treholt har fått oversendt utkast til denne saken, men han ønsker ikke å bidra.

Hele historien - sakene som preget Norge.

I årevis jakter overvåkningspolitiet på en norsk KGB-spion. Sjokket er stort da Arne Treholt arresteres i 1984. Er den kjente og populære byråkraten skyldig? Hvordan har han i så fall havnet i lomma på Sovjetunionen?