Friheten til å leve utenfor kartet

Har du noen ganger vært oppe sent en natt og spurt deg selv: Hva skal du gjøre med livet ditt?

Det har du sikkert. Det gjorde Maren Saedi i 2018, like etter hun hadde fullført studiene i kostymedesign ved Kunsthøgskolen i Oslo.

Hun fant svaret. Noen måneder senere var hun på en reise til lange sommerdager, vakker postkortidyll og nordnorsk gjestfrihet. 24 år gammel ankom hun for første gang Nord-Norge og øya Myken, hvor hun nå skulle drive landhandel.

Hun følte seg øyeblikkelig hjemme da hun ble tatt imot av alle de 12 fastboende.

Jobben hadde hun søkt i all hemmelighet – på et sted de færreste kan peke ut på kartet. Da hun skulle fortelle venner og familie om den nye jobben, ble hun møtt med latter. De trodde ikke på henne. Da de skjønte at hun var seriøs, stilnet latteren. Hva i alle dager tenkte hun på?

Moren syntes hun hadde tatt et drastisk valg. Da Maren skulle ta en blodprøvesjekk hos fastlegen før avreise, syntes han valget var så drastisk at han tok en psykisk rutinesjekk. «Maren, nå kommer jeg til å stille noen spørsmål, og det er veldig viktig at du er ærlig.»

Maren var ved sine fulle fem og visste hva hun ville. Selv om eventyret som lå foran henne kanskje hadde skremt henne hvis hun visste om utfordringene som kom.

Etter litt over ett år ble hun offer for et merkelig fenomen i distriktet: Boligmangel. Til tross for at Myken hadde 12 fastboende og 40 hus, var eneste tilgjengelig bosted en trang hybelkjeller. De fleste husene er omgjort til ferieboliger.

Hun måtte si opp jobben på butikken.

Før den tid kom en av de verre vinterstormene i manns minne. Ingen båt kom eller gikk. Strømmen gikk i ny og ne. Mat og medisiner uteble. Hermetikken ble tatt frem. Selv da stormen løyet, nådde ikke båten frem. Maren kjente på frustrasjon og sinne, men fikk også føle det enorme samholdet som kommer av å leve i stormen.

Like etter flyttet hun fra øya. Hun følte seg rådvill og visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg. Ikke ville hun hjem til Lillehammer, hvor foreldrene bor. Ikke ville hun tilbake til Oslo, hvor mange av vennene hennes holder til.

Livet på Myken hadde gitt henne så mye som hun fortsatt ville ha.

Så kom telefonen som tar oss til nåtiden. «Yes, dette kjenner jeg,» tenkte hun. En ny øy. En ny butikk. På Selvær i Træna kommune, en øy med fire ganger flere innbyggere enn Myken. Hele 50.

– Jeg har aldri følte meg så levende som da jeg flyttet hit. Det blir veldig «eat, pray, love»-aktig, men noen ganger er det bare sånn, sier Maren Saedi (27) i dag.

Hun står inne i nærbutikken Selvær Handel, samlingspunktet for befolkningen på Selvær. To timers åpningstid annenhver dag og noen ganger åpent én time på ettermiddagen.

Her er hun blant annet daglig leder, innkjøper, kasseansvarlig, postbud, baker og kafévert. Og mer. Idet butikken åpner, strømmer folk inn. Samtidig ringer én av de eldre innbyggerne på telefonen og har handlelista klar.

– Beklager, jeg ikke tok telefonen, jeg står i kassa akkurat nå. Ja, jeg kan samle varene og få noen til å ta dem med til deg, sier Maren.

En annen kunde laster samtidig opp varene på rullebåndet. Utenfor samles hele øya for å drikke kaffe og spise boller. Maren skanner varer, tar telefonen og noterer varebestillinger på én og samme tid. «Jeg er bare én person», tenker hun.

Men dette er livet hun foretrekker.

– Folk er så rause og lette å snakke med her. Det er behagelig og uanstrengt. Det er en helhetlig pakke her som gjør at jeg synes det er verdt det, forklarer hun.

De negative reaksjonene hun fikk tre år tidligere, er sjeldnere. De fleste vennene på fastlandet er nå hyppige gjester, og fastlegen er fortsatt fastlegen hennes.

Men tilbakemeldingene den gang skremmer henne litt fortsatt.

– Jeg tror folk tenkte at det hadde klikket for meg, at jeg var i en krise, sier Saedi.

– I ettertid har jeg innsett at dette sier noe om hva slags blikk folk fra byene kan ha mot distriktene. At hvis man skal flytte til en øy, så er det nesten likt som å ville dø. Det er helt ufattelig tragisk.

Norske øyer, daler, fjorder, fjell og fe har preget nordmenns identitet i lang tid. Likevel er det ikke alltid like god forståelse for at noen vil bo permanent i nasjonalromantikken som henger på veggene i Oslo.

På 50-tallet bodde om lag halvparten av befolkningen på landet, hvor nærmeste nabo sjelden er plagsom med en høylytt fest. Den andre halvparten bodde i tettsteder og byer. Men færre og færre vil bo utenfor by. I dag er det kun 18 prosent som fortsatt bor i spredtbygde strøk.

Velgerflukten fra de «etablerte partiene» har vært stor de siste årene, av enkelte politiske kommentatorer forklart med polariseringen som har oppstått mellom by og land. Opprør på opprør mot stat og urban politikk, for eksempel vindmøller, høye ferjepriser, fiskeribyråkrati og en mengde andre saker, har preget distriktene.

Er det noe folk i byen rett og slett ikke forstår?

Maren Saedi tenker selv mye på at hun er en som kommer sørfra. At hun ikke vil komme hit og fortelle hvordan ting burde gjøres. At hun har respekt for dem som bor her ute, og for en kompetanse og livserfaring hun ikke har.

– Du blir en evig problemløser her ute. Det er så mange utfordringer. Naturen er så mektig og så imot deg iblant, at den gjør det vanskelig å være her ute. Men folk får det til, da. Finner på løsninger. Fikser ting. Er bare utrolig tiltaksrike, forteller hun.

– Det synes jeg er kjempeinspirerende.

Hun var også glad i livet i byen, men ble nedstemt, sliten og stresset av det. Hun opplevde at alt handlet om å prestere nå for at noe godt skulle skje i fremtiden. Et evig jag for jobb og karriere, i konkurranse med et titalls andre som gjorde akkurat det samme.

– Det er mye gøy med å være i byen, men kanskje trenger man ikke byen hver dag.

På Selvær finner man likevel en annen type stress, noe som preger distrikter over hele landet. En utmattelse over at ingen forstår, at de ikke blir hørt om valg og avgjørelser som har betydning for livet de lever. De er ikke mange nok. Selv om de samler alle som bor på fjerne nordnorske øyer, så er de fortsatt ikke engang halvparten av Bodøs befolkning.

– Man har valgt å flytte på seg og bo lang ute havet. Er det storm, så er det storm. Det får man ikke gjort noe med. Det har jeg all respekt for, sier Maren.

– Men så er det kanskje andre ting som gjør at båten ikke går. Ikke riktig båt eller endring av rutene. Man merker at det er systemer i samfunnet rundt deg som ikke lenger føles tilrettelagt for at man skal ha et liv her ute. Det er ganske frustrerende.

Blant de lokale diskuteres det å samle nok folk til å danne en ring i en rundkjøring i Bodø. «Da merker de i alle fall oss.»

Den største utfordringen er hvordan båtrutene endres. Hver dag er en samtale om samferdsel. For mange blir det en gjentagende og slitsom øvelse i frustrasjon.

Før gikk både ferje og hurtigbåt fra Selvær først om morgenen. Nå må lokalbefolkningen først ta en lokalbåt til en annen øy, og så ta dagens første båt derifra.

For folk med bil betyr det at den må skysses dagen før, parkeres i ferjekøen, og så må de ta lokalbåten tilbake, sove noen timer – og så ta lokalbåten tidlig morgen for å sette seg i bilen.

Deler av disse endringene skjedde i vår. Fra kontorene i Bodø kommer det i ny og ne fikse ideer om hvordan rutene kan kastes om. Konsekvensen er varierende, men gir «paranoia» for mange. Hva kan skje om ett år? To år? Ti år?

– Vi er satt flere år tilbake i tid. Det var sånn som det her for flere år siden. Så fikk de fikset det, og så ble det rasert igjen, sier Ann Lois Hansen.

Hun er 25 år gammel, født og oppvokst på Selvær, og vil gjerne være her. Bo her. Hun elsker det her.

– Akkurat nå er det litt vanskelig å bo her på fulltid. Det er ikke helt enkelt, sier Ann Lois.

Det handler om ikke dårlig vær. Da er det bare «å manne seg opp» og ta på seg kjeledressen, ifølge henne. Det er båten alle snakker om.

– Ungdommen vil hjem. De vil kunne komme hjem i helgene. Men det er ikke alltid det er så himla mulig.

To av dem som har kommet seg hjem denne helgen er søsknene Rolf Gunnar (16) og Sanna Marie Lillegård Myhre (19).

I dag går begge på videregående skole inne i «byen». De beskriver Selvær som et fantastisk sted å vokse opp på.

– Det er generelt utrolig hyggelige folk som bor her ute, sier Rolf Gunnar.

Men kunne de tenkt seg å flytte hjem igjen?

Ja, mener begge to, men med kraftige forbehold om jobb og båt.

– Det er slitsomt å reise. Du er helt utslitt etter du har reist, sier Rolf Gunnar.

– Hvis det blir mer tungvint enn nå, så vet jeg ikke om jeg orker, sier Sanna Marie.

Ann Lois Hansen, som nå delvis bor her, er likevel optimistisk for fremtiden Selvær har.

– Jeg tror fremtiden faktisk kommer til å bli knakende god. Det er bare samferdselen som trenger å bli fikset. Da hadde det vært 100 prosent perfekt, mener hun.

Maren Saedi istemmer det.

– Man kan snakke om bolyst og arbeidslyst og hvor vakkert det er her, men hvis du ikke kommer deg rundt – så har det ikke noe å si. Får du ikke varene til butikken, så har du heller ikke noe jobb. Da har du heller ikke mulighet til å leve her, sier hun.

For det er godt mulig å leve her ute. I tillegg til å drive butikk er hun i dag blant annet festivalsjef for Velvær på Selvær, en eksklusiv minifestival med musikk og mat, som har ambisjoner om å aldri bli for stor.

Maren Saedi aner ikke om hun fortsatt er her om ett år. Eller 10 år. Kanskje er hun det, kanskje ikke.

– Det var mange som så for seg at jeg kanskje kom til å komme hjem igjen ganske fort. Men nå har det gått tre år, da. Så ja.

Akkurat nå er det ingen steder hun heller vil være.

– Det er digg å være her og bare leve, liksom. Det kan jo selvfølgelig være litt kjedelig også. Eller det kan være deilig eller helt fantastisk. Det er en berg-og-dal-bane.

NRK besøkte Selvær i starten av juni. Den 15. juli slo et lyn ned i Telenors basestasjon på øya og slo ut mobildekningen. Ingen andre mobiloperatører har basestasjon her, og fasttelefonen er på vei til å fases ut. Samtidig skal festivalen arrangeres helgen 29. til 31. juli. Problemene skapte usikkerhet og flere komplikasjoner for lokalbefolkningen.

Det tok 11 dager før mobildekningen var tilbake.