Stjerneforfatter rømte landet

Hei!

Den store litteraturnyheten fra oss i NRK denne helgen er kåringen av vinneren av Lytternes romanpris.

Vinneren ble offentlig kl 14:40, og han måtte motta nyheten i bilen sin mens kjæresten var på gravidkontroll. Heldigvis var hun ikke midt i fødselen, i hvert fall!

Ellers i brevet: Jeg er blitt grepet av mitt møte med en russisk litterær kjempe. Jeg hyller trikkedikt, oppfordrer deg til utroskap mot krimhelten din og gir deg ukas ord og ukas sitat.

Har du kaffen klar? ☕️

Når folk spekulerer i hvem som kan vinne Nobelprisen i litteratur, står russiske Ljudmila Ulitskaja høyt på lista over mulige kandidater.

Denne måneden kom «Det store grønne teltet» ut på norsk. Den er en av hennes viktigste romaner, og fikk strålende kritikk. Den klatret raskt inn på tredje plass på bokhandlernes topp-ti-liste.

Ulitskaja virker sliten når vi får audiens en ettermiddag på Kaffistova, ikke så rart. Hun kommer rett fra Barents spektakel-festivalen, flyet fra Kirkenes var forsinket, og dama er tross alt 80 år gammel.

Like før krigens utbrudd, ringte sønnen hennes, som bor i USA, og sa at hun og mannen måtte rømme landet. Han fryktet at Russland ville stenge ned, og at de ikke ville ses igjen.

I mars i fjor flyttet Ulitskaja og mannen til Berlin, der det etter hvert samler seg mange russiske intellektuelle som ikke tør eller vil leve under Putins styre.

Kanskje tolker jeg for mye inn i Ulitskajas bedrøvede ansikt. Men jeg tenker også at det må være forferdelig trist å måtte forlate landet sitt, 79 år gammel, for å bo – og kanskje dø – i et fremmed land, avskåret fra sitt språk og sitt folk.

Ekte moskovitt som hun er, har Ljudmila gjennomlevd sovjet-tiden, fra Stalin til den lange kalde krigen under Khrusjtsjov og Brezjnev. Så kom Gorbatsjov med sin perestroika og glasnost, og en brå omveltning til kapitalisme, før Putins maktovertagelse i 1999 til i dag, med økende nasjonalisme og sovjet-nostalgi.

I romanen «Det store grønne teltet» skildrer hun livene til tre dissidenter: En litteraturelsker, en musiker og en kunstner. Boka åpner på dødsdagen til Stalin i mars 1953 og strekker seg til midten av nittitallet.

Selv om boka kom ut for 11 år siden på russisk, virker den nesten mer relevant nå. Ulitskaja skildrer overvåkning og angiverkultur i sovjetstaten. De store «skurkene» i boka er KGB, og vi vet jo alle hvor Putin tråkket sine barnesko.

Opprinnelig biolog, debuterte Ljudmila Ulitskaja som 49-åring med en kortroman. Den hyllede forfatteren forteller at bøkene hennes aldri har blitt sensurert, med unntak av et banneord redaktøren strøk én gang.

Da krigen brøt ut, skrev Ulitskaja en artikkel i Novaya Gazeta med tittelen «Smerte, frykt, skam» der hun fordømte angrepet på Ukraina. Teksten er blitt fjernet på grunn av russiske sensurlover, men kan leses på Dagbladet.

Russiske forfattere er kjent for å uttale seg villig og storslagent om samfunnsforhold. Men når jeg spør Ulitskaja om politiske ting, går intervjuet nærmest i stå.

Hvorfor svarer hun så knapt og vagt på spørsmål om sitt eget eksil og tanker om Putin?

Er hun lei av å måtte snakke om krig og politikk istedenfor litteratur? Vil hun unngå å klage over egen situasjon når hun vet at folk blir drept på slagmarken? Eller er hun redd for at kritiske uttalelser i utenlandske medier kan ramme venner og familie som fortsatt bor i Russland?

Ulitskaja er ikke blitt definert som «utenlandsk agent», som enkelte andre russiske forfattere og skribenter er. Men bøkene hennes er visstnok fjernet fra bokhandlenes utstillingsvinduer. De kan fortsatt kjøpes, men leveres da i en plastpose.

Det tror forfatteren bare er en fordel, sier hun og smiler lurt. Å være uglesett av myndighetene er et salgsargument i visse russiske kretser.

På kvelden skulle Ulitskaja bokbades på forlaget sitt. Jeg kom tidlig, men det var allerede smekkfullt. Wow, jeg visste ikke at nordmenn var SÅ interessert i russisk litteratur.

Så hørte jeg lyden av publikum: Overalt gikk det i opprømt småprat på russisk. Folk strømmet på og lirket inn stoler på steder som var klart i strid med brannforskriftene. Nå fikk jeg oppleve Ulitskajas høye status i hjemlandet.

På scenen lyste forfatteren opp da hun fikk snakke om romanen og sitt besøk i Kirkenes. («Det er så få folk der, man rekker å se godt på ansiktene til alle man møter. Veldig fint.»)

Hun fikk spørsmål fra publikum, deriblant dette store: Hvorfor tror du at så mange russere støtter Putin?

– Stalins drøm var å skape sovjetmennesket: En type folk som tenker kollektivt og som ikke uttrykker sin egen mening, verken for eller mot.

Det er farlig, poengterte hun:

– Samfunnet er ekstremt passivt og klare til å godta alle avgjørelser som kommer ovenfra. Og sånn har det alltid vært.

Nå så hun virkelig trist ut.

– Med sorg i hjertet, må jeg si at Stalin dessverre har lykkes. I det perspektivet inspirerer ikke fremtidem meg noe særlig, konkluderte Ulitskaja.

NRKs korrespondent i Ukraina skrev nettopp en sak om at ukrainere leverer tilbake russiske bøker i avsky.

Dem om det.

Vi nordmenn har mye å lære av bøker av russiske forfattere. Ljudmila Ulitskajas romaner er attpåtil morsomme i all elendigheten

Send brevet!

Du kan du sende bokbrevet til en venn eller til deg selv på e-post

På tide å slå opp med krimhelten din?

Bokhandlene har allerede gjort klart bugnende bord med krimromaner til det særnorske påskekrimrushet.

Utvalget av norsk og oversatt krim er enormt. Men ser du på bestselgerlistene, er det noen få navn som går igjen.

Det som er spesielt med krimsjangeren, er jo at det går mest i serier med samme etterforsker og samme miljø. Det er en åpenbar fordel for lesere som vil raske med seg noe bra lesestoff. Men det blir også en hvilepute, som gjør at folk holder for lenge ut med serier som har tapt seg, tror jeg.

Et eksempel er Lars Kepler. Jeg slukte rått den første boka, «Hypnotisøren», som var en intens thriller. Men ekteparet Ahndoril, som skriver under Kepler-pseudonymet, må ha sett for mye skrekkfilm sammen. De etterfølgende bøkene ble mer og mer groteske og løsningene mer og mer søkt. Jeg ga opp etter bok tre.

Likeså med Milleniumsserien: Lisbeth Salander var et friskt pust av en heltinne, men formelen begynte å gjenta seg allerede mens Stieg Larsson levde og skrev bøkene selv.

Så mitt råd er: Ikke bli i et forhold med en krimhelt som går på tomgang eller som er blitt psykopatisk brutal. Og selv om favorittserien din fortsatt er god, er det lov med utroskap i krimverden.

Selv har jeg nettopp oppdaget Val McDermids serie med politietterforsker Karen Pirie, da første sesong av en TV-adaptasjon gikk på NRK. De skotske landskapene var slående, og jeg likte dialekten og humoren.

Nå har jeg hørt to lydbøker av Val McDermid og ser fram til flere gode kosestunder i mitt nye krimforhold.

På Krimfestivalen i Oslo sist uke så jeg flere forfattere på scenen som jeg knapt har hørt om før, men ble nysgjerrig på. Jeg hadde for eksempel ikke leste en eneste av de fem nominerte til Rivertonprisen. Jeg spurte folk i på festivalen om hva som skal til for at de prøver seg på en ny serie.

Venners anbefaling og pirrende baksidetekster, var to vanlige svar.

I dagens kommentarfelt ber jeg deg tipse andre om en krimserie du er glad i. Ikke lov å si Nesbø, Jørn Lier Horst eller Unni Lindell! :-)

Ukas ord

Jeg har lært et nytt ord fra en av de nominerte til Lytternes romanpris. I Lars Ellings «Fyrstene fra Finntjern» møter vi to gamle brødre som deler et hus og en tomt, en såkalt generasjonsbolig.

Problemet er at ingen i de to familiene snakker med hverandre. Konflikten er gammel, men ingen vil snakke om hva den bunner i, eller forsøke å løse den.

Hva kalles huset de bor i da?

Trykk for skrapemodus

Skrap frem hele bildet

Det er egentlig bare et lite ordspill fra Lars Ellings side, men ut fra egen erfaring fra ferier der flere generasjoner samles i ett stort hus, syns jeg det var ganske treffende å smyge ordet konflikt inn i midten mellom generasjon og bolig.

Egentlig fortjener alle bøker en lesesirkel

I skrivende stund har jeg hørt alle episodene i Lytternes romanpris, unntatt finalen.

Jeg er så imponert over hvor dyktige jurymedlemmene er til å presentere bøkene. Å gi et presist handlingsreferat er noe av det kjedeligste – og samtidig vanskeligste – jeg vet. (Faktisk var det akkurat handlingsreferater som journalist Silje Stavrum Norevik i Bergens Tidende ble avslørt i å ha plagiert fra andre anmeldere.)

Juryen leverte seks sammendrag som var glassklare og pirrende for leselysten.

Min andre reaksjon er hvor vanskelig det er å treffe alle lesere med én bok. Det ett jurymedlem synes er nervepirrende, synes et annet er skravlete.

Sånn sett viser Lytternes romanpris hvor subjektivt litterær kvalitet er. Vi leser ut fra alder, bosted, klasse, yrke og mye, mye annet.

Men jurydiskusjonen viser også at vi lar oss bevege av andres innspill. Flere av jurymedlemmene endrer syn på bøkene når de får øye på nye kvaliteter som de andre peker på.

Jurymedlem Toril Taklo la fram to ulike måter å lese en bok på, som var veldig norsk og fint, syntes jeg.

Ukas sitat

Jeg ser opp på bokhylla mi og får litt dårlig samvittighet for alle bøkene jeg bare har pløyd gjennom som en traktor, fremfor å drøvtygge dem sammen med andre kloke kyr.

Dikt på trikk

Jeg så med glede at Oslo Sporveier igjen satser på dikt på T-bane og trikk. Ideen er tatt fra London. En amerikaner(!) kom i 1986 på at den kjedelige pendleturen kunne gis et løft ved hjelp av klassiske og nyskrevne dikt på tuben. «Poems on the Underground» ble et faktum, og har holdt på i 37 år.

I 1995 kom «Dikt underveis» i Oslo, som var en veldig populær satsing som gikk fram til 2017.  Nå har Forfatterforeningen og Sporveiene heldigvis tatt en ny prat, og fått i gang prosjektet «Sporveisdikt».

Plakatene med dikt når om lag en halv million mennesker hver eneste dag, såfremt passasjerene husker å løfte blikket.

Først ut er de fire poetene Brynjulf Jung Tjønn, Nils Chr. Moe-Repstad, Sarah Zahid og Geir Halnes.

Her er ett av diktene du kan lese på trikken: Free. Det er skrevet av Sarah Zahid, fra diktsamlingen «Bjørnholt vgs». Den fikk strålende anmeldelser og klatret høyt på lyrikklista.

Mitt lille nyttårsforsett er å gi hjernen en liten pause ved å la mobilen ligge i veska på vei til og fra jobb. At jeg nå kan hvile øynene på et lite dikt i stedet og la tankene fly, er tipp topp.

Gi ditt tips til en ny krimserie!

Her har du anledning til å forføre nye lesere over til din favorittkrimserie eller få gode tips selv!

Bare oppgi det du foretrekker: Realistisk politikrim, blodige seriemorderdrap, politisk thriller eller psykologiske mysterier innen familien.

Kanskje finner du en ny yndlingsserie til påske? Jeg skal bidra så godt jeg kan, og be noen krimlesende venner gi sine besyv.

Send brevet!

Du kan du sende bokbrevet til en venn eller til deg selv på e-post