Et mystisk univers å være i

Et eget univers, kan en kanskje kalle det?

Jeg lukker øynene og tar et byks inn. Blir omsluttet av tåke og farger, trommer og synther.

Det er dunkende dypt og flytende lett, det er melodisk og harmonisk, det er mørke, og det er lys. Mulig jeg er lettere påvirket av tittelen, men ja, jeg vil definitivt kalle det et mystisk univers å være i.

Röyksopp er nemlig tilbake, denne gang med tredje og siste album i serien «Profound Mysteries».

Trilogien er duoens kanskje mest episke og ambisiøse prosjekt til nå. Musikken strekker seg både bakover og fremover i tid, og forsøker å nøste sammen alt som er, har vært og skal bli: Röyksopp.

Vokalen til pynt

Jeg er generelt en ganske sang- og tekstfokusert type, og det er ofte dette aspektet som fenger eller gir avsmak når jeg hører ny musikk. Men det gjelder ikke her.

For meg blir mesteparten av vokalen på denne plata nærmest bare pynt. Den er fin, men ikke nødvendig – det er det instrumentale som fenger og trenger inn i kroppen.

Markante og fremtredende trommebeats er motoren, mens en bred flora av synther bærer det melodiske toget fremover.

På flere av låtene kan en bare lene seg tilbake og nyte de forløsende akkordrekkene og de velkomponerte harmoniene, de tjukke og breiale synthriffene som klør en på akkurat de riktige stedene, og det symfoniske håndverket som utspiller seg.

Produksjonen er saftig, leken og raffinert, og det er her – i den elektroniske finessen – at Röyksopp er i sitt ess.

Det er jo i grunnen ikke så rart, egentlig. Dette har de tross alt drevet med i 24 år.

Merker de har kost seg

Plata starter sterkt med låten «So Ambiguous», en tvers gjennom deilig og melodisk tilfredsstillende låt som kan minne om den franske elektronika-duoen Air på slutten av nittitallet.

Det er det perfekte avspark, jeg lander trygt og mykt i musikken, med bare tær og høye forventninger.

Om disse innfris helt, er jeg ikke så sikker på, men her finnes en god del å like. «The Night» for eksempel, som danser meg inn i en slags suggererende synth-transe, eller «Lights out» som omsvøper meg i vakre, varme og trøstende harmonier.

Og så høydepunktet: «Speed King». En over ni minutter lang instrumental fundering, som vel tenderer mot deep house/techno, eller i alle fall noe i den tyngre enden av elektronikaen.

Her merker jeg at de to har kost seg, og jeg digger det.

Et par av låtene er av det mer forglemmelige slaget, selv om de er glir fint inn i mengden, og enkelte andre blir for popete for meg.

Men det skorter definitivt ikke på fjonge gjester: Susanne Sundfør og Jamie Irrepressible (som etter hvert nærmest er blitt som stamgjester å regne), i tillegg til Alison Goldfrapp, Astrid S, Pixx og Morissa Rose.

Krever et raust øre

Det som kanskje kan være utfordrende ved denne plata, og egentlig hele «Profound Mysteries»-trilogien, er at den krever et raust øre.

Det kunne tenkes at mange enten vil falle for de mer lettspiselige poplåtene, eller de tyngre og mer elektronisk forankra låtene.

Jeg er nok i leiren til de sistnevnte, og vil sannsynligvis hoppe over låter som «Me&Youphoria» og «Just Wanted to Know» når jeg hører på albumet i framtida.

Samtidig bærer alle tre albumene preg av at Berge og Brundtland rett og slett har lagd det de har lyst til å lage, og ikke latt seg låse altfor for mye av det konseptuelle. Og det må en jo respektere.

Derfor er jeg først og fremst nysgjerrig på hva, hvordan og hvem dette treffer.

Et unikt sound

På verdensbasis skorter det jo ikke akkurat på mannlige duoer som driver med elektronika, men akkurat denne utgaven mener jeg har tjent sin plass og bestått år etter år med god grunn.

De har skapt et unikt sound som de har klart å holde på, samtidig som de leker seg frem og prøver ut ting i flere retninger.

Så selv om det bare ble en sterk firer på terningen, må jeg si jeg heier på Röyksopp, og håper de gir oss enda mer av det de er best på i framtida.