Den er lang som et vondt år, Susanna Clarkes roman om magiens tilbakekomst til England. Men for den som liker eventyr, og elsker den gode følelsen det er å være i et eget litterært univers, går de nær 900 sidene som en røyk.
Språklig mesterskap
Susanna Clarke Jonathan Strange og herr Norrell Oversatt av Bodil Engen Aschehoug 2005
Og er man ikke spesielt interessert i trolldomskunst eller magi, har boken likevel mye å by på: her er presise beskrivelser av England på begynnelsen av 1800-tallet, midt i Napoleonskrigene, med muntert blikk på stridigheter i det politiske, sosiale og militære liv. Det som først og fremst gjør denne boken god, er forfatterens elegante omgang med språket, hennes humor og tilspissede personkarakteristikker.
Dernest er overfloden av små, forunderlige historier som smettes inn gjennom alle de hundrevis av sidene med på å gjøre romanen til et eget fascinerende landskap. Oversetter Bodil Engen skal berømmes for vel utført arbeid.
Magisk tvekamp
Jonathan Strange og herr Norrell er magikere, faktisk de aller første praktiserende magikere i England på flere hundre år. Og magikere, det kan riket ha bruk for i krigstid. Men hvordan magien skal praktiseres, se det blir et stridens eple, og de to edle herrer, som tidligere kjempet sammen mot en felles fiende, begynner å slåss mot hverandre.
Romanen er delt inn i tre bind og hele 69 kapitler. Teksten gir seg ut for å være en akademisk fremstilling, med tallrike fotnoter - en av dem på hele fire og en halv side! - med henvisninger til tidligere magikere og deres verker. Omstendeligheten kan kanskje avskrekke noen. For meg fungerer den derimot på den måten at det gir en følelse av en helt annen ro enn vår egen tid kan oppvise, en følelse av 1800-tall, kanskje?
Tørrvittig
Det mangler ikke på myter, magi og fantasy-elementer i den internasjonale underholdningslitteraturen for tiden. Ser vi bort fra Da Vinci-koden, var Carlos Ruis Zafons "Vindens skygge" den store bestselgeren her hjemme i fjor. I år vil Susanna Clarkes bok uten tvil nå det samme publikummet. Men der Zafon er latinsk ordmalende, rørende og full av ildfull kjærlighet, er Clarke erkebritisk tørrvittig og nitid beskrivende.
Mot slutten av romanen blir det vel mye magi for meg. Men det demper ikke hovedinntrykket av "Jonathan Strange og herr Norrell" som en imponerende forfatterprestasjon og en oppslukende lesererfaring.
Kulturnytt, NRK P2, juli 2005