Anmeldelse

Jan Bøhler og Loven øst for elva

Etter å ha lest «Østkantfolk» er du ikke i tvil om at eks-Ap-politikeren er ekte vare. Og det er kanskje nettopp det som er problemet med Jan Bøhler.

Bokomslag "Østkantfolk" av Jan Bøhler
Foto: Kagge forlag
Bok

«Østkantfolk»

Jan Bøhler og Einar Haakaas

Sakprosa

2020

Kagge

Det er mulig å skjønne at Jan Bøhler kan være irriterende.

Helt siden han sammen med Rune Gerhardsen lanserte snillisme-begrepet på 1990-tallet, har Bøhler vært i tottene på sentrale deler av moderpartiet.

I møte med kritikk har han ikke bøyet unna, men gjentatt det samme med høyere stemme: Still krav til trygdede og innvandrere. Berøringsangst og misforstått godhet gagner ikke de folka det er snakk om.

Nylig kom nyheten om at Bøhler har takket nei til en ny runde på Stortinget, etter å ha mottatt signaler fra sentrale kretser i partiet om at han ikke lenger er ønsket.

Det er nærliggende å lese «Østkantfolk» som et politisk testamente, som Bøhlers forsøk på å skrive sitt politiske ettermæle med hjelp fra journalist og forfatter Einar Haakaas.

Under det hele ligger en vilje og et sterkt ønske om å komme tilbake.

Stemmen fra Øst

Den som forventer innrømmelser og et og annet taktisk tilbaketog, vil bli skuffet. I kjent stil utdyper og begrunner Bøhler synspunktene han har fremmet før. Stadig repeterer han det som blir refrenget i denne kraftsalven av en bok: Ordet snillisme blir altfor svakt.

Engasjementet hans for Groruddalen og Oslo Øst er brennende og ekte. Han bryr seg virkelig om menneskene som bor der, både de tradisjonelle norske arbeiderklassingene som er Jan Bøhlers bakgrunn, og innvandrerne og – ikke minst, – barna deres. Tross alt er det de unge som hardest får merke presset ved å leve mellom to kulturer.

Foran dem: Det norske majoritetssamfunnet, der barrierene for å komme inn kan virke uoverkommelige. Bak dem: Gjenger og klanstrukturer som tilbyr trygghet og samhørighet, samtidig som de holder deg tilbake og nede.

Mellom gjenger og klaner

Bøhler er forbilledlig klar når han beskriver kriminaliteten knyttet til gjenger og klaner. Og de to fenomenene henger sammen:

  • Den kriminelle gjengen har gjerne den samme hierarkiske strukturen som den slektsbaserte klanen, den samme ubetingete lojalitet innad i gruppa, og en tilsvarende likegyldighet eller forakt for alle utenfor.
  • Gjenglederne er ekstremt kyniske aktører, som spekulerer i å verve gutter ned i tolvårsalderen til å gjøre småjobber for dem, fordi de vet at de ikke blir dømt i Norge. Disse barna blir så rekruttert inn i gjengen og får gå gradene.
  • Gjengene tilbyr en snarvei til goder som vestlig luksus kan by på: penger, dop, biler, damer. Samtidig har de en form som minner om klansamfunnet som innvandrerungene kommer fra, omtrent slik den amerikanske mafiaen var basert på klanstrukturer fra Sicilia.
  • En mindre synlig trussel kommer fra de opprinnelige klanene, som fortsatt holder på makten. Naivt har man trodd at klantilhørigheten vil fordunste av seg selv, i møte med Europas velferd, demokrati, statstro og individualisme. Det gjør den ikke. Den slektsbaserte klanen er en ekstremt effektiv, levedyktig organisme, konstruert for å motstå et voldsomt ytre press.
  • Klanen er den vitale, bestandige enheten, der individet bare har betydning i den grad det gagner klanens overlevelse. Dersom du som enkeltmenneske blir oppfattet som et svakt punkt eller en trussel mot klanens eksistens, dens «ære», blir du ofret, uten om og men.
  • Tvangsekteskap med slektninger er mekanismen for å videreføre klanledernes makt. Metoden er alt fra mildt, vedvarende press, til trusler om vold og drap, og effektuering av det.

En barsk medisin

Dette er naturligvis ikke representativt for innvandrere generelt, det gjelder i noen spesielle miljøer, for eksempel pakistanere og somaliere, ifølge den avtroppende stortingspolitikeren. Men om det er et marginalt fenomen nå, har det spiren i seg til å utarte til det som gjerne blir kalt «svenske tilstander», der deler av byer som Malmö er overlatt til kriminelle klaner, og politiet bare nødig beveger seg inn.

Bøhler sier: Stopp det, mens problemet er håndterbart.
Kuren er hard: Forbud mot tvangsekteskap. Forbud mot jomfrukontroller.
Mer norskundervisning. Mer politi. Tydeligere grenser. Rask pågripelse og rettsforfølgelse av gjengmedlemmer.

Bøhler står for en old school, barsk humanisme, som han har fått med seg fra sin far: Gjør din plikt, krev din rett! Stol på staten og nasjonen, stå på egne bein.

Anbefalt videre lesing: