Alt skal med

I etterordet slår Hans Olav Lahlum et slag for bøker av den sorten han nettopp har skrevet.

«Det er en urovekkende utvikling», skriver Lahlum, «at forlagene så sjelden kan tilby en klassisk historisk mursteinsbiografi, og at historikerne i så liten grad bidrar til å utvide vår kunnskap om norsk politisk historie gjennom biografier om helt sentrale politikere.»

«Reiulf Steen. Historien, triumfene og tragediene» er både mursteinstykk og skrevet av en historiker. Den følger også et klassisk mønster på den måten at vi følger hovedpersonen gjennom oppturer og nedturer, fra fødsel til grav.

Sank dypt når han sank

Reiulf Steen var ikke alene om å foreta en klassereise fra fattige kår til partitoppen. Generasjonsfellene Bjartmar Gjerde og Odvar Norli foretok tilsvarende reiser, men var nok begge for trauste til å bli hovedperson i tykke biografier. Da er det annerledes med Reiulf Steen, som sank dypt når han sank, men allikevel hadde noen egenskaper som holdt ham flytende.

Han kom inn i et parti fullt av kjemper, men var selv mest av alt veldig menneskelig. Den spontane og varme applausen han ble møtt med av landsmøtet i 1977, da han klarte å holde en flammende tale med mye alkohol i blodet, skyldtes kanskje nettopp det: at folk i salen skjønte at her var det en leder som ikke var et glansbilde han heller.

Oser ikke piperøyk

Hans Olav Lahlum har forberedt seg godt. Han har lest det meste, og snakket med de fleste. I en fersk samtale med Torbjørn Berntsen fikk Lahlum vite hvor dårlig det sto til hjemme hos Reiulf Steen, da Berntsen ble invitert på besøk.

Det er ikke riktig å si at det oser piperøyk og alkohol av boksidene. Til det er Lahlum for lite dikter og for mye historiker. Mens forfatterbiografien viser mer enn den forteller, forteller i alle fall denne historikeren mer enn han viser. Lahlums metode er å samle så mange synspunkter på hver enkelt situasjon inntil han kan, eller ikke kan, trekke en konklusjon.

Kjapp i replikken

I tillegg viser Lahlum mang en gang at han har sans for gode replikker. Her smeller den sagnomsuste partisekretæren Haakon Lie til allerede på side 39 med at det er på tide «at noen skrur av den kommunistiske plata».

Den salven var rettet mot en purung Reiulf Steen. Han hadde hjertet til venstre, selv om han var for EF og EU. Han kunne begeistre publikum, og trakk ungdommen med seg. Politisk interesserte vil helt sikkert forbløffes over at det var mulig å leve et så utsvevende liv, og samtidig holde det gående så lenge i toppolitikken.

Saklig åpenhet

Lahlum rakk å få intervjuet hovedpersonen mange ganger før han gikk bort i 2014. Mange av de omtalte i boken lever i beste velgående.

Reiulf Steen selv var for mest mulig åpenhet innad i partiet. En stor grad av åpenhet preger også denne fortellingen. Når det det åpnes opp for, inneholder såpass mye personlige tragedier og nederlag, er det en styrke at Lahlum fremstår som så ryddig i sin kildebruk, og holder en såpass saklig tone i sin saftige biografi.

• Les også: Derfor valgte Lahlum å omtale Gro-ryktene