Ellevilt om ordenes opprinnelse

Visste du at ordene skitt og science har samme opprinnelse? De stammer begge fra skei, som er flere tusen år gammelt, og betydde 'å skille'.

Med sprudlende sans for tendensiøse historier forteller Ragnhild Holmås at vi nord­boere brukte ordet til å skille oss med avføring – vi fikk ord som skite, shit og scheisse.

Lenger sør i Europa, derimot, brukte de gamle romerne ordet til å skille ting i naturen fra hverandre, de var opptatt av vitenskap og ordet utviklet seg til scientia, science.

Med få ord (!) gir forfatteren oss en pikant mentalitets­historie, men legger for sikkerhets skyld til en advarsel om ikke å fortelle læreren at naturfags­timen faktisk er shit.

Inviterende

«Ordenes hår­reisende hemmeligheter. Absurde avsløringer fra språkets spinn­ville liv» er en heidundrende etymologisk ordbok for 10-12-åringer.

Den retter seg direkte til en ung leser og bruker voksne i alminnelighet, og en sur og streng tante Vigdis i særdeleshet, som motpoler og fiende­bilde i jakten på de ville historiene som skal oppdages.

Ordene som avslører sine utrolige historier følger hverandre tilsynelatende etter innfalls­metoden.

Her er ingen alfabetisk rekkefølge, men pedagogisk nok finner vi et alfabetisk register bakerst i boken.

Så er nok ikke assosiasjonene så helt vilkårlige, heller.

Underbukse­humor er en sikker vinner blant barn, så det er slett ikke tilfeldig at ord som rumpe, do og fis får sin tilmålte plass tidlig i boken.

Navn på dyr – de fleste barn er opptatt av dyr – har sin egen sekvens, det samme har bann­ord, som faktisk har fått sin egen lille «forbudte» bok midt i boken.

Og hva pirrer mer enn det forbudte?

Illustrerer med ute­stemme

Her er det på sin plass å kommentere illustrasjonene til Henriette Osnes. For denne boken er frukten av det som må ha vært et blomstrende samarbeid mellom forfatter og illustratør.

De bruker begge STORE BOKSTAVER.

Osnes fyller sidene helt med farge; de kan være grønne, rosa, lilla eller sorte, og illustrasjonene veksler mellom tegneserie­ruter og store oppslag der en historie får boltre seg over to sider.

Den bitte lille bannord-boken utlegges i kraftfullt rødt og sort, hva passer vel bedre når man snakker om rakkere, mordere og helvetets flammer?

Illustrasjonene er pur bevegelse, nærmest maksimalistisk groteske. Nærbildene av ansikter er overdrevent følsomme, der de uttrykker forskrekkelse, latter, kjedsomhet eller raseri.

Likegyldig blir det ikke.

Kjappe skift i fokus, fra et oversikts­bilde til en diger kjeft, for eksempel, skaper dramatikk og suger blikket til boksidene.

Jeg har aldri sett maken til ord­bok!

Intens språkglede

Det er lett å merke formidlingsgleden til de to opphavs­kvinnene.

Ragnhild Holmås går ikke av veien for å fortelle skrøner. Men de gangene hun beveger seg bort fra dokumenterte fakta, gir hun tydelig beskjed om det.

Dette er en sakprosa­bok, må vite, der kildene ryddig nok er med bakerst i boken, for den som måtte ønske å ettergå de spinn­ville historiene andre steder.

Et løft for norsk sak­prosa for barn

Produksjonen av sakprosa­bøker for barn og unge er på vei oppover i Norge. Heldigvis. Lenge har utenlandske fakta­bøker, gjerne flotte billed­bøker om dyr, historie, biler eller sport, skapt av multi­nasjonale, strømlinje­formede forlags­giganter, dominert markedet.

Det er derfor så viktig at det nå kommer norske bøker som denne: røffe, rufsete og uforutsigbare. Det skulle bare mangle at ikke en så kompromissløs bok blir sett og verdsatt.

For en voksen leser kan nemlig «Ordenes hår­reisende hemmeligheter» synes overveldende. Illustrasjonene er alt annet enn subtile. Historiene er drøye, med en tydelig slagside mot det tabu­belagte.

Men det er som det skal være.

Jon Fosses utsagn om barne­bøker som all-alder-litteratur, er ikke alltid gyldig. Her er det først og fremst barna som er mottakere, ikke de voksne.

Likevel:

Som medlem i juryen som har kåret «Ordenes hår­reisende hemmeligheter» til årets vinner av Riksmåls­prisen for beste barne- og ungdomsbok, har det vært interessant å se hvordan denne boken vokste blant jury­medlemmene – og faktisk viste seg å være alles hemmelige favoritt til slutt.

Det er vi som skaper språket

Under den viltre leken ligger det et tydelig ønske om å ufarlig­gjøre språket.

Språk er gøy, rett og slett, og det blir skapt av oss alle.

Dét er budskapet som Ragnhild Holmås og Henriette T. Osnes formidler på fornøyelig vis: