Dekadent dårskap

Det middelaldrende menneskets liv kan være fullt av frustrasjoner. Den øvre middelklassens dekadente dårskap til å le av.

Men å gjøre bemidlede menneskers middelmådige liv til kunst, krever et slags løft, en underliggjøring eller forskyvning.

Og det klarer ikke teaterversjonen av Nina Lykkes roman «Nei og atter nei» å leve opp til. Det har resultert i en forutsigbar teaterforestilling ved Riksteatret.

Skilsmisse og frigjøring

De i publikum som har lest Nina Lykkes roman, vil raskt kjenne igjen historien om Ingrid og Jan og deres konforme liv. De har gode jobber, to barn som er blitt voksne, men som ikke får seg til å flytte hjemmefra.

Livet er ganske stillestående, dagene flyter av gårde og ting er helt greie. Så forelsker Jan seg i kollegaen Hanne og bedrar Ingrid. De skiller lag, og Ingrid jobber med sin egen frigjøring.

Problemet med teaterforestillingen er at den i liten grad klarer å overraske publikum.

Om man har lest romanen eller ikke – dette er en historie som nærmest gir seg selv, det går som en forventer, og ikke noe uventet skjer i denne fortellingen. Det er underlig ordinært til å være teater.

Trollspeil

Da Knut Hoem anmeldte romanen «Nei og atter nei» for NRK i 2016, skrev han: «Det er ikke tilstrekkelig at litteraturen er et speil. Den må være et trollspeil.»

Og akkurat slik er det med teaterforestillingen og. Det er ikke nok at den speiler verden. Den må også forskyve noe, overraske, løfte eller forstørre. Det har Riksteatret valgt ikke å gjøre denne gangen.

Likevel: Skuespillerne gjør en god innsats. De er tro mot fortellingen, tro mot sine egne karakterer, tro mot regien.

De bretter fint ut dårskap og skuffelser, idioti og selvrettferdighet. De spiller med en slags kjærlighet til de stakkarslige menneskene de gir liv til på scenen.

Så det må være i manus og regi det ligger. Karakterene er gjort mindre komplekse enn i romanen, virker det som.

Hos Nina Lykke er det et viktig premiss at Ingrid etter en vanskelig barndom konstant rammes av katastrofetanker, men dette perspektivet er vanskelig å finne igjen i teaterforestillingen. Tross dette gjør Ingunn Øyen en god innsats.

Et deilig teaterrom

Forestillingen reddes i stor grad av det estetiske uttrykket.

Scenograf Signe Gerda Landfald og lysdesigner Ingrid Skanke Høsøien har skapt et deilig teaterrom.

Hovedelementet er bakveggen, som er en eneste stor fargeflate med stadig skiftende farger. Det går i myke pasteller, ulike graderinger og kraftfulle flater. Slik setter teaterrommet selv stemningen og lar karakterene på scenen bli silhuetter inn i en solnedgang, en kald vinterdag, varme sommerdager og grå hverdager.

Noen få, florlette gardiner gjør at skuespillerne kan gjemme seg, skape små rom på scenen i, bak og under dem. De lange gardinene har et slags romantisk preg over seg rent formmessig, og det er et vellykket grep, ikke minst med tanke på turnéformatet.

Det redder kanskje teaterforestillingen, men historien er og blir forutsigbar og tam.

Regissør Maren Bjørseth har gjort mange kritikerroste forestillinger de siste årene – alt fra en forfriskende versjon av spelet «Elden» på Røros til å lage teater av Simon Strangers «Leksikon om lys og mørke» ved Trøndelag Teater og «Min briljante venninne» ved Oslo Nye Teater.

Men her sitter det liksom ikke helt. Det til tross for fikse overganger og en tydelig historie som nok vil ha mange gjenkjennelige momenter for dem som har vært i et lengre parforhold over tid.

Forestillingen klarer ikke å gjøre så mye annet enn å bekrefte verden slik den er. Jeg vil tro her finnes potensial for mer.

Det sies at virkeligheten alltid er verre enn fiksjonen. La oss for spenningens skyld virkelig håpe det.