Hopp til innhold
Anmeldelse

Unikt og gjennomført modig

Teater Innlandets barneforestilling om døden er et forsvar for lekens livsviktige, livsbejaende krefter.

Bilde fra forestillingen "Karons Sandkasse" ved Teater Innlandet.

Maja (foran) omsluttes av fantasiskapningene tussimussene når det stormer som verst. Slik håndterer hun tapet av søsteren. Fra venstre: Tom Styve, Anne Guri Tvedt, Julie Bjørnebye og Sofie Huijs. Bak skimtes Mino (Stian Isaksen) og Lille (Sunniva Du Mond Nordal). Foto: Erika Hebbert

Foto: Erika Hebbert
Teater

«Karons sandkasse»

Hamar Kulturhus

24. februar - 3.april 2022

– Hva er din drømmeoppsetning for barn og unge?

– En oppsetning som handler om døden.

Svaret kom kontant da Thorleif Linhave Bamle fikk spørsmålet som påtroppende teatersjef ved Teater Innlandet for et par år tilbake. Det er ikke nødvendigvis et utsagn som vil få en markedssjef til å slå hjul av glede, men Bamle visste hva han gjorde.

«Karons sandkasse» er et nødvendig og svært modig stykke barneteater.

Denne våren spilles flere forestillinger som tematiserer barn som pårørende. Kanskje er det tilfeldig, kanskje har pandemien brakt det på banen.

Men ingen barneliv er bare lykkelige. Og ganske mange barn opplever å miste noen de er glade i lenge før de blir gamle og grå.

Det er en slik erfaring «Karons sandkasse» tar publikum med inn i. Og det er ganske unikt og gjennomført modig: I forestillingen er det ikke voksne som forklarer døden for barna, barna forklarer den for seg selv.

Karons sandkasse på Teater Innlandet

GØY: Sunniva Du Mond Nordal (med hjelm) og Julie Bjørnebye i rollene som Lille og Maja. Scenograf og kostymedesigner Kristin Bengtson har gjort scenen til en eneste stor sandkasse der livet og leken kan spille.

Foto: Erika Hebbert / Teater Innlandet

Strategier

Maja og Lille er søstre og leker ofte sammen i sandkassen. Lille får etter hvert problemer med å gå og bevege seg like lett som Maja gjør, Maja forklarer det som en «puslespillbrikke inni henne som ikke passer helt». Men de leker like fullt, kanskje til og med sterkere enn før. Leken er like naturlig selv om Lille snubler og etter hvert må sitte i rullestol.

I sandkassa etablerer de en fantasiverden der tussimussene bor. De fire tussimussene blir levendegjort på scenen og er viktig del av universet «Karons sandkasse» foregår i.

Sammen med tussimussene spiller leken seg ut. En av tussimussene, Mino, er også syk, som Lille.

Og i lekens verden kan alt skje: Sandslott kan bygges med heis, en magisk pinne kan få bena til å virke igjen. Men Mino kan ingen redde, og heller ikke Lille. Gjennom leken bygger Maja og Lille strategier for å håndtere det uunngåelige. Noen sider ved livet er lettere å hanskes med når man leker dem ut.

Se intervjuer og utdrag fra stykket i tv-reportasjen fra distriktssendingen til NRK Innlandet.

Presise replikker

Den ene uovertrufne styrken i «Karons sandkasse» er replikkene. Den andre er måten de fremføres på.

Julie Bjørnebye (Maja) viser stor innsikt i hvordan barn bruker språk. Noen ganger kommer ordene uten planlegging, noen ganger konstruerer setningene seg selv mens de uttales.

Bjørnebye snakker med en kraftfull ro og bruker pausene som et lydlig virkemiddel. Men så har også regissør og dramatiker Torkil Sandsund og dramatiker Miriam Prestøy Lie hatt med seg eksperter i den språklige utformingen. Paret mistet selv et barn for noen år tilbake, og har levd tett på søsknenes lek gjennom liv og død.

Karons sandkasse på Teater Innlandet

FØLELSER: Sunniva Du Mond Nordal (med hjelm) og Julie Bjørnebye i rollene som Lille og Maja.

Foto: Erika Hebbert / Teater Innlandet

Derfor har de klart å skrive et stykke der replikkene og leken følger en helt egen og konsekvent logikk som ikke bærer preg av å være voksenstyrt. Det merkes også på responsen fra barn i salen, eksempelvis gjennom finurlige lag i små hendelser som gjør at de må le midt i det verste, og at det er lov.

Mens voksne tilskuere gråter, tar barna opp et annet og større bilde, virker det som. En annen type forståelse av hvordan livet kan håndteres.

De kan det fordi de er vant til å leke livet og fordi de kan speile seg i leken på scenen.

Karons sandkasse på Teater Innlandet
Bilde fra forestillingen
Karons sandkasse på Teater Innlandet
Bilde fra forestillingen

Barns lek er aldri feil

«Karons sandkasse» er vakkert, morsomt, sant og poetisk. Ikke poetisk på en voksen-aktig måte, men poetisk i det insisterende barneperspektivet. Sjelefrø og lyslarver som plukkes fra nattehimmelen, den overveldende stormen når Lille dør og Karons båt (hentet fra fergemannen Kharon i gresk mytologi, han som frakter de døde over elven til dødsriket) er konkrete, fysiske hendelser i stykket.

Tilbake står Maja og tre tussimusser – og naboen Karon. Han blir en trygg voksen for Maja, den som gir leken en dytt videre når hun går vill i seg selv.

Selv om stykket tværes noe ut i siste del, er dette en opplevelse jeg unner mange barn å få med seg.

Den gir forklaringsnøkler til livet uansett hvor i det man står, og «Karons sandkasse» er en forestilling som gir opplevelse av mestring. Ikke mestring som i det seirende, for tapserfaringer er alltid tap.

Men som en viktig påminnelse om at barns livstolkning, lek og håndtering alltid er sann, og aldri feil.

Karons sandkasse på Teater Innlandet

INSPIRERT: Navnet Karon spiller på den greske mytologien om fergemannen Kharon, han som frakter de døde over elven til dødsriket.

Foto: Erika Hebbert / Teater Innlandet

Tussimussene er morsomt og rørende spilt, særlig gjør Stian Isaksen en sterk rolle som Mino. Sunniva Du Mond Nordals balanserte tolkning av Lille er nøkkelen til at stykket går opp. Samspillet mellom John Nyutstumo og Julie Bjørnebye er kraftfullt, og Bjørnebye gjør et solid rollearbeid.

Men det står og faller på regiens urokkelige tro på barnets visdom. Og her vet Torkil Sandsund på millimeteren hva han gjør.

Ikke et vondt ord om «Karius og Baktus» eller «Hakkebakkeskogen», men dette, teatersjefer, dette er å utvise stort mot på barnekunstens vegne.

Hei!

Jeg anmelder teater, scenekunst og dans for NRK som frilanser. Les også anmeldelsene mine av «Varm melk med honning» på Salt i Oslo, av spelet «Elden» i Røros eller «Peer Gynt» ved Gålåvatnet.

Anbefalt videre:

Anmeldelse av «Assassins»: Den amerikanske drømmen blir alltid noens mareritt

Skuespillerne i forestillingen Assassins samlet på scenen med pistoler i hendene
Skuespillerne i forestillingen Assassins samlet på scenen med pistoler i hendene

Anmeldelse av «Byens spor»: «Severdig teater, mye takket være en 12-åring»

Bobo Solan Hedin i teaterstykket Byens spor
Bobo Solan Hedin i teaterstykket Byens spor