Hver bydel i Oslo er som en slags landsby. Det gjør at Oslo er, som Lars Lillo-Stenberg synger, «liten til å være så stor». Og når bydelen Fagerborg har sin egen heimstaddikter i Lars Saabye Christensen, blir de fagerborgske krinkelkroker et bilde på et større landskap. Fagerborgernes gjøren og laden i «Byens spor» er samtidig en større fortelling om Oslo – og Norge – i etterkrigstiden.
Finfin prestasjon
Det lar seg ikke stikke under stol at et omfattende verk som første bind av «Byens spor» må beskjæres og knas når det skal bli teater.
Når «Byens spor» likevel er blitt severdig og sammenhengende som teaterforestilling, skyldes det god dramatisering og god dramaturgisk behandling.
Replikken er skarpe og presise, det er nødvendig for at publikum skal henge seg på i historien. Scenene glir over i hverandre, og de små historiene fortelles ikke alltid fullt ut, men det er gjort på en måte som får den som ser til å dikte dem ferdig selv. Det er fint og smart løst, og grepet holder publikum i ånde.
I tillegg har teateret funnet en 12-årig skuespiller som bærer størsteparten av stykket på sine vevre barneskuldre.
Som i boken, starter og sentrerer historien rundt unggutten Jesper Kristoffersen. Han er det tre timer lange stykkets forteller. Bobo Solan Hedin, som spilte Jesper på premieren, har en uhorvelig mengde tekst å sortere i. Men unge Hedin bor i dette stykket, han eier det og har gjort det til sitt. Han er finfin i rollen som Jesper.
Den tekstlige prestasjonen er sterk, men vektingen av replikkene, balansen i uttrykk og fremføring og det absolutte fravær av overspill tviler jeg på at en voksen ville klart å fange.
Gutter i skolealder rommer mye, men viser lite. Som skuespiller balanserer Hedin dette imponerende.
Klangrikt
Med Jesper som hovedkarakter blir familien Kristoffersen bildet på kjernefamiliens etterkrigsliv i Oslo. Det ligger naturlig i fortellingen: Barnet er håpet og fremtiden, det skal bygge freden og landet.
Jesper karakteriseres som et «vanskelig» barn, han får den underlige diagnosen følsom av legen, men fremtiden ligger ikke i det følsomme.
Jesper er et bilde på det selvstendige og tverrgående, det uføyelige barnet. I møte med kunsten, representert ved pianisten Enzo (Torbjørn Eriksen) blir han møtt av et nytt blikk og aner en større sammenheng. Eriksen gjør en treffsikker rolle, og samspillet mellom ham og Hedin er klangrikt.
Byens skygge
Scenograf Dagny Drage Kleiva har presentert Oslo med lysende boligblokker, små modeller av bygårder, skyggeteatereffekter og spennende fargebruk på bakveggen.
Heve- og senkemulighetene som ligger på Oslo Nyes scene i Rosenkrantz’ gate tas i bruk, kan hende kunne de vært utnyttet i enda større grad.
Det kler også historien godt å ha pianisten på Bristol (Eriksen) som omdreiningspunkt og kontrast til kjernefamilielivet. Dessuten er det stemningsfullt at han stadig sitter på pianokrakken og spiller.
I Christensens roman er viktigheten av kvinners arbeid fremtredende. Fagerborg Røde Kors får sin plass i forestillingen, men i lengden tenderer damene til å bli en hønseflokk.
Kvinnenes betydning er det Ewald Kristoffersen (Andreas Stoltenberg Granerud) som fremholder. Samtidig er det hans kone Maj (Mari Hauge Einbu) som må ta den hardeste arbeidsøkta.
Hverdagen og barnet
Som helhet er «Byens spor» en fortelling om hverdagsliv. Den er sentrert rundt kjernefamilien, samt fru Vik og Olaf Hall, og litt rundt slaktersønnen. Scenene glir stort sett sømløst over i hverandre i fortellingen, men noen steder kan det bli litt mye mennesker frem og tilbake i overgangene. Det er likevel lite i forhold til hvor mye som fortelles i løpet av forestillingen.
For «Byens spor» er en fortelling det er enkelt å følge selv om en ikke har lest boken – den er absolutt severdig.
Så får det være at ikke alle karakterene får skinne like mye som de gjør i boken. For ved Oslo Nye Teater er det fortellingen om det selvstendige barnet som først og fremst får plass.
Hei!
Jeg anmelder teater, scenekunst og dans for NRK som frilanser. Les også anmeldelsene mine av «Det mørke fortet» av Riksteatret, «Vildanden» av Nasjonalballetten i Operaen, eller «Moby Dick» ved Det Norske Teatret.
Flere ferske teateranmeldelser: