Hopp til innhold
Anmeldelse

Enkelt å følge selv om en ikke har lest boken

Den rike romanen «Byens spor» har blitt severdig og sammenhengende som teaterforestilling. Mye takket være en 12-åring.

Gammel radio og gutt sitter med ryggen til på scenen under teaterforestillingen Byens Spor
Foto: Lars Opstad / Oslo Nye Teater
Teater

«Byens spor»

Oslo Nye Teater

3. februar - 19. mars

Hver bydel i Oslo er som en slags landsby. Det gjør at Oslo er, som Lars Lillo-Stenberg synger, «liten til å være så stor». Og når bydelen Fagerborg har sin egen heimstaddikter i Lars Saabye Christensen, blir de fagerborgske krinkelkroker et bilde på et større landskap. Fagerborgernes gjøren og laden i «Byens spor» er samtidig en større fortelling om Oslo – og Norge – i etterkrigstiden.

Finfin prestasjon

Det lar seg ikke stikke under stol at et omfattende verk som første bind av «Byens spor» må beskjæres og knas når det skal bli teater.

Når «Byens spor» likevel er blitt severdig og sammenhengende som teaterforestilling, skyldes det god dramatisering og god dramaturgisk behandling.

Replikken er skarpe og presise, det er nødvendig for at publikum skal henge seg på i historien. Scenene glir over i hverandre, og de små historiene fortelles ikke alltid fullt ut, men det er gjort på en måte som får den som ser til å dikte dem ferdig selv. Det er fint og smart løst, og grepet holder publikum i ånde.

I tillegg har teateret funnet en 12-årig skuespiller som bærer størsteparten av stykket på sine vevre barneskuldre.

Bobo Solan Hedin i teaterstykket Byens spor

STERK ROLLE: «Byens spor» er sentrert rundt unggutten Jesper Kristoffersen. Bobo Solan Hedin gjør en sterk rolletolkning. Dagny Drage Kleivas små bygårder er effektive i scenebildet.

Foto: Lars Opstad / Oslo Nye Teater

Som i boken, starter og sentrerer historien rundt unggutten Jesper Kristoffersen. Han er det tre timer lange stykkets forteller. Bobo Solan Hedin, som spilte Jesper på premieren, har en uhorvelig mengde tekst å sortere i. Men unge Hedin bor i dette stykket, han eier det og har gjort det til sitt. Han er finfin i rollen som Jesper.

Den tekstlige prestasjonen er sterk, men vektingen av replikkene, balansen i uttrykk og fremføring og det absolutte fravær av overspill tviler jeg på at en voksen ville klart å fange.

Gutter i skolealder rommer mye, men viser lite. Som skuespiller balanserer Hedin dette imponerende.

Klangrikt

Med Jesper som hovedkarakter blir familien Kristoffersen bildet på kjernefamiliens etterkrigsliv i Oslo. Det ligger naturlig i fortellingen: Barnet er håpet og fremtiden, det skal bygge freden og landet.

Jesper karakteriseres som et «vanskelig» barn, han får den underlige diagnosen følsom av legen, men fremtiden ligger ikke i det følsomme.

Jesper er et bilde på det selvstendige og tverrgående, det uføyelige barnet. I møte med kunsten, representert ved pianisten Enzo (Torbjørn Eriksen) blir han møtt av et nytt blikk og aner en større sammenheng. Eriksen gjør en treffsikker rolle, og samspillet mellom ham og Hedin er klangrikt.

Fra forestillingen Byens Spor på Oslo Nye Teater

GOD KJEMI: Bristol-pianisten Enzo (Torbjørn Eriksen) og Jesper (Bobo Solan Hedin) har god kjemi i stykket.

Foto: Lars Opstad / Oslo Nye Teater

Byens skygge

Scenograf Dagny Drage Kleiva har presentert Oslo med lysende boligblokker, små modeller av bygårder, skyggeteatereffekter og spennende fargebruk på bakveggen.

Trapper og rødt lys på scenen i teaterforestillingen Byens spor

STERKE FARGER: Oslo Nys teaterheis brukes fint i forestillingen. Scenograf Dagny Drage Kleiva gjør effektiv bruk av skyggevirkninger og sterke fargeflater på bakvegg. Det gir et godt scenebilde.

Foto: Lars Opstad / Oslo Nye Teater

Heve- og senkemulighetene som ligger på Oslo Nyes scene i Rosenkrantz’ gate tas i bruk, kan hende kunne de vært utnyttet i enda større grad.

Det kler også historien godt å ha pianisten på Bristol (Eriksen) som omdreiningspunkt og kontrast til kjernefamilielivet. Dessuten er det stemningsfullt at han stadig sitter på pianokrakken og spiller.

I Christensens roman er viktigheten av kvinners arbeid fremtredende. Fagerborg Røde Kors får sin plass i forestillingen, men i lengden tenderer damene til å bli en hønseflokk.

Kvinnenes betydning er det Ewald Kristoffersen (Andreas Stoltenberg Granerud) som fremholder. Samtidig er det hans kone Maj (Mari Hauge Einbu) som må ta den hardeste arbeidsøkta.

Fra forestillingen Byens Spor på Oslo Nye Teater

NY TELEFON: Å få egen telefon er en stor hendelse for familien Kristoffersen. Her med telefonkatalogen. Bobo Solan Hedin som Jesper og Mari Hauge Einbu som Maj.

Foto: Lars Opstad / Oslo Nye Teater

Hverdagen og barnet

Som helhet er «Byens spor» en fortelling om hverdagsliv. Den er sentrert rundt kjernefamilien, samt fru Vik og Olaf Hall, og litt rundt slaktersønnen. Scenene glir stort sett sømløst over i hverandre i fortellingen, men noen steder kan det bli litt mye mennesker frem og tilbake i overgangene. Det er likevel lite i forhold til hvor mye som fortelles i løpet av forestillingen.

For «Byens spor» er en fortelling det er enkelt å følge selv om en ikke har lest boken – den er absolutt severdig.

Så får det være at ikke alle karakterene får skinne like mye som de gjør i boken. For ved Oslo Nye Teater er det fortellingen om det selvstendige barnet som først og fremst får plass.

Hei!

Jeg anmelder teater, scenekunst og dans for NRK som frilanser. Les også anmeldelsene mine av «Det mørke fortet» av Riksteatret, «Vildanden» av Nasjonalballetten i Operaen, eller «Moby Dick» ved Det Norske Teatret. 

Flere ferske teateranmeldelser:

«Tid for glede» «Eg trur eg har sett årets beste framsyning. Allereie.»

Thea Lambrechts Vaulen, Oddgeir Thune, Kyrre Hellum, Jon Bleiklie Devik og Kjersti Dalseide i Tid for glede på Det Norske Teatret

«Gratis og uforpliktande verdivurdering» «Mykje å le av og mykje å kjenna seg att i»

Idun Losnegård, Carina Furseth, Kyrre Eikås Ottersen og Peder Lauvås i teaterstykket Gratis og uforpliktande verdivurdering på Teater Vestland