Den amerikanske drømmen blir alltid noens mareritt

«Hver og en har krav på lykke og medgang», synger ensemblet i musikalen «Assassins» ved Den Nationale Scene i Bergen. På scenen står en våpenhandler, samt ni utskudd, alle med et våpen i hånden, alle klare til å gjøre en stor gjerning, alle siktet inn på en amerikansk president.

Symbolet på alt som er galt

Attentat på høyerestående samfunnspersoner vil alltid være myteomspunne. Grunnene for slike angrep kan være forskjellige, men ofte er de personlige.

Det handler like gjerne om arbeidsløshet, sykdom og omsorgssvikt som at akkurat den ene presidenten har sviktet deg. Men sviket oppleves like fullt ekte, og det er en del av et større bilde i gjerningspersonens hode: Samfunnet tar ikke vare på meg. Den amerikanske drømmen blir alltid noens mareritt.

Og når motgangen blir mer enn det går å bære, rettes siktet mot strukturene. Fokuset mot symbolet på alt som er galt: Presidenten.

Scenerommet på Den Nationale Scene er bygd som et lager. Pappkasser er stablet fra gulv til tak. Rammen for dette er skoleboklageret Lee Harvey Oswald jobbet på i Dallas i 1963. Fra ett av vinduene i lageret skjøt og drepte han president John F. Kennedy.

Lageret med pappkasser blir et større symbol i denne sammenhengen. Den blir et bilde på alt som er stuet bort, som ikke er viktig eller som kan håndteres senere.

Samtidig viser den en uønsket livssituasjon, for alle snikskytterne bærer på ønsket om et bedre liv og en bedre fremtid. De lever sine liv i pappkasser, og det gir ikke særlig til ly når det kommer en storm. I dette lageret samles de, utskuddene som skal bli potensielle mordere.

Gjengangere

Lee Harvey Oswald (Kristian Berg Jåtten) er fortelleren. Han oppsøkes av en våpenhandler (Svein Harry Schöttker-Hauge), et bilde på fristelsen, og våpenhandleren deler rundhåndet ut dødbringende gavepakker til alle som vil ha.

Så rulles attentathistoriene opp, og den fortellingen starter naturlig nok med John Wilkes Booth (André Søfteland), skuespilleren som i 1865 drepte Abraham Lincoln under en teaterforestilling.

Booth er en viktig brikke i musikalen, for han angrer ikke på det han gjorde. Etter sin død går han igjen i stykket som en heiagjeng og overtaler – én etter én av gjerningspersonene blir til stemmer i hodet til Lee Harvey Oswald. Som kanskje ikke hadde planlagt å drepe, men som blir overbevist av de andres stemmer om at det er det riktige å gjøre likevel.

Karikert

Musikalen er fengende og treffsikker. Orkesteret har fint driv, og ensemblet synger godt. Innimellom er det riktignok tendenser til anstrengt klang i noen av solonumrene. Men overgangene sitter, showfaktoren og munterheten er stor.

Det er likevel påfallende hvor karikert fremstilt alle skytterne blir. De fremstår som utskudd, og jeg undres hva det skal tjene til. Er de ikke én av oss?

Sårheten og opplevelsen av usynliggjøring som ligger i de aller fleste som sikter på en president i denne forestillingen, uttrykkes aller best av Bjørn Willberg Andersen som Samuel Byck.

Han forsøkte å drepe president Nixon. Planen var å kapre et fly og styrte det inn i Det hvite hus. I forkant av forsøket spilte han inn et langt manifest, et slags sørgebrev, og Andersen får fint frem desperasjonen på innsiden av denne underlige typen i julenissedrakt.

De ulike karakterene er kledd i kostymer som passer tiden de levde i, men samtidig understreker hele forestillingen opplevelsen av alle disse som utskudd, mindreverdige, ikke som oss i salen.

Shower seg til galgen

Men det er de jo. Og dette én av oss-aspektet er nærmere enn vi tror. Nylig har vår verste massemorder stått i retten og begjært seg løslatt. Hans opprinnelige plan var å myrde Gro Harlem Brundtland. Samtidig ligger drapet på Olof Palme i Sverige fortsatt som en gåte i vårt nabolands bevissthet.

Derfor blir det vanskelig å se denne musikalen som ren underholdning. Det er den trolig ikke ment å være heller.

Men jeg tar meg selv i å undres over å bli satt i en situasjon som publikummer der jeg forføres til å la meg underholde av en henrettelse i elektrisk stol fulgt av et lystig sangnummer, eller offentlig hengning pakket inn som revynummer.

Scenene er morsomme, særlig Charles Guiteaus fornøyelige gang til galgen i Kristoffer Sagmo Aalbergs show-dansende gestaltning. Guiteau skjøt president James A. Garfield i 1881. Og sensasjonen i å ha vært til stede da det skjedde overgår det meste hos den amerikanske hvermannsen

En plass i solen

Men ikke noe av dette oppnår det som er den egentlige drivkraften til karakterene i stykket: Å bli sett. Og ser man forbi det muntre i denne musikalen, showet og de lystige, gode melodiene, så er historien den samme for dem alle: Forsøket på å bli akseptert og på å få bort det mørket man fylles av når man blir usynliggjort.

«Alle fortjener en plass i solen», synger de til slutt. Det ligger stort kraft i dette ønsket, og det uttrykkes også med kraft fra scenen.

«Assassins» er selvsagt en fortelling om galskap og sykdom, men den stiller også spørsmål om hvordan samfunnet håndterer det. Men mest av alt er det en fortelling om ensomhet, og det åpenbare i hva som kan kurere den; En plass i solen og varmen, å bli sett.

Så når Lee Harvey Oswald bestemt griper våpenet og stiller seg ved vinduet, gir han en stemme til de som kanskje ble hørt, men alltid misforstått. Men om solen vil skinne på dem for det, er sannelig ikke sikkert.

To ferske teater-anmeldelser: