Poetiske grøss om tenåringar under press

Roman nummer to frå dansk-norske Kirstine Reffstrup fortener ros for stor originalitet og intens stemning.

«Jern­lungen» tek oss til rare stader i utforskinga av … fridoms­lengt, kanskje? Utforsking av identitet? Kroppar som ikkje passar inn i skjemaet?

Dette og meir til, spør du meg. Historia er mange­tydig og opnar for med­dikting.

Harde fakta og flytande former

Romanen er forma kring to 13-åringar som lever svært ulike liv til ulike tider. Her er harde fakta:

1913: I ein skog utanfor Budapest ligg ein barne­heim for gutar. Styraren dunstar kvit­lauk og hyllar seg inn i ei mørk kappe med raudt fôr.

1952: På eit hospital i København ligg små polio­ramma barn i såkalla «jern­lunger» som hjelper dei å puste.

Men før ein får bladd om, er vi inne i det flytande, eller i grense­tilstandar.

«Jeg er verken jente eller gutt. Jeg drikker bittert fostervann. Jeg er langt hjemmefra, og jeg synger fra det hullet hvor jeg finnes og ikke finnes.»

«Jeg er barnet som mødrene støtte fra seg. Jeg puster ned gjennom århundret.»

Gåtefullt, men også fantasi­eggjande. Kva er på gang her?

Somma­rfuglen som blei til ei puppe

Begge ungdommane fortel si eiga historie. Agnes i jern­lunga er lett å følgje. Ho ligg i maskina som held henne i live. Ingen veit om ho overlever, og til slutt blir jern­lunga ei trygg hamn mens livet utanfor er farleg.

Kroppen, som skulle ha falda seg ut, skrumpar i staden inn. Ho er sommar­fuglen som forvandlar seg til ei puppe.

Men drøyme kan ho, og ganske særleg draumen om eit tidlegare liv der ho budde på ein barneheim utanfor Budapest, er interessant her.

For der bur den andre jenta, som blir kalla «Gutt» saman med 11 andre gutar under Taras myndige blikk. Disiplinen er streng, skjorte­kragane er høge og stive.

Ingen kan lese, ingen andre menneske kjem innom. Det er Tara, nokre «søstrer», dei 12 barna og nokre hundar du ikkje vil vere uven med. Her møter brørne Grimm Roald Dahl på ein mørk dag.

Og er no vår «Gutt» jente heilt og fullt, eller noko midt mellom? Det er uklart kva det er med kjønns­identiteten til Gutt, utover det at alle trur ho er han­kjønn. Tara kallar det ho har i buksa for «egg».

Egget må ingen sjå, men Gutt sjølv har sett «Det dinglende kjøttet deres og to kokte plommer når de drar ned buksene om natta.»

Trass i Taras jern­disiplin blir «egget» avslørt og livet til Gutt tek ei drastisk vending.

Å skape seg sjølv

Romanen legg opp til at Agnes kan vere reinkarnasjon av Gutt. Det blir ein påstand det ikkje kjem så mykje ut av; likevel gir det meining å stille dei to ved sida av kvarandre. Begge er tvinga inn i ekstreme rammer som hindrar dei i å utfalde seg, noko som pregar liva deira sterkt.

«Jern­lungen» er poetiske grøss om jenter under press.

Det er hjarte­skjerande å lese om Agnes i jern­lunga, men ho lever likevel innanfor kjende kategoriar: familie, sjukehus, lekser, sorg over livet. Polio herja faktisk i Danmark i 1952.

Mens Gutt er radikalt utanfor og må manøvrere i livet utan språk for erfaringane sine. Ho må skape seg sjølv gjennom å bruke dei orda ho har høyrt, og ikkje minst gjennom temmeleg drastiske og meining­smetta handlingar.

I moderne språk er barna på barne­heimen utsett for soleklare over­grep. Men Kirstine Reffstrup bruker ikkje dei ekstreme erfaringane til å skape moralsk øsing hjå lesaren.

I staden utforskar ho sider ved det menneskelege, og det i eit poetisk, suggererande, sanseleg språk som både gjer det kjende framandt og det uhyggelege nærverande.

Trass i at året enno er ungt: «Jern­lungen» er årets mest originale roman. Og det er positivt meint, om nokon skulle tvile.