Sigrunn syk av polio på Rikshospitalet 1951.
Foto: Privat

Da oldemor fikk polio

Da Sigrunn la seg om kvelden var hun frisk. Da hun våknet noen timer senere var hun dødssyk. På 1950-tallet tok polio livet av 300 norske barn og 22.000 ble rammet av sykdommen.

Året er 1950. Det er natt i bygda Misvær, utenfor Bodø. 24 år gamle Sigrunn Lekang våkner i det vesle soveværelset av sterke smerter i nakken og i halsen.

Hun var frisk da hun la seg samme kveld, og forstår lite av hva som skjer. Hodepinen verker og smertene brer seg i hele kroppen. I en liten seng ved siden av ligger hennes halvannet år gamle datter og skriker gjentakende «mamma opp, mamma opp».

Mens hun kjemper for å løfte opp barnet aner hun ingenting om at det som skjer denne natten skal endre livet hennes for alltid.

Smertene er overveldende. Hun klarer så vidt å få stelt barnet, før kreftene er borte. Hun legger seg på gulvet i stuen for å leke med datteren. Der ligger hun nesten urørlig til daggry.

Sigrunn er en morgenfugl og er vanligvis tidlig oppe, og ute av huset. Men denne morgenen har ikke Sigrunn vært å se.

En nabo blir straks bekymret og går inn i huset hvor hun finner Sigrunn liggende på gulvet i stuen med barnet. Naboen varsler straks Sigrunns ektemann, Erling, som er på jobb i nærheten.

Mot kvelden sprer lammelsen seg til store deler av kroppen. Sigrunn er så syk at hun ikke engang klarer å være redd. Det er kun tankene som fungerer. Og hun tenker kun på hvordan det skal gå med datteren hvis hun er alvorlig syk.

Doktoren kommer til gården, og konstaterer at Sigrunn har fått polio. Det haster å frakte henne til sykehuset i Bodø før lammelsene når lungene.

På 1950-tallet var polio var en fryktet sykdom over hele landet. Men folk i Misvær og nabokommunene, hadde liten kunnskap om sykdommen, siden svært få hadde blitt syk av polio.

Det skulle imidlertid vise seg at polio spredde seg i bygda denne høsten, og flere ble syke den samme dagen som Sigrunn. Noen av dem døde kort tid etter av alvorlige lammelser.

Ble lagt i «jernlunger»

En venn av ekteparet kommer raskt til gården med en lastebil. Sigrunn løftes over i en sykekurv laget av flettet spon med kalesje.

Hun er lam fra nakken og ned, og sliter med å puste. Kroppen hennes er som gelé, og hun sklir ned i fotenden av kurven som en bylt for hver eneste hump i bakken. Det snør ute denne kalde høstkvelden, så de legger en presenning over Sigrunn. Den holder ute den verste kulda på det åpne lasteplanet.

Kommunebåten frakter dem mot Bodø. Og ved kaia står en ambulanse som kjører den siste biten inn til sykehuset.

Etter flere timers reise skal Sigrunn legges i en spesialutviklet pustemaskin, en såkalt «jernlunge».

Men sykehuset har bare én jernlunge, og her ligger en poliorammet ungjente som noen timer før hadde kommet fra Svolvær. Dermed ser det dystert ut for Sigrunn dersom lammelsene når lungene og hun ikke lenger greier å puste for egen maskin.

En ung jente lagt i jernlunger i Norge i 1953.

En ung jente har fått polio, og ble lagt i jernlunger i Norge i 1953.

Foto: Scanpix

Sigrunn ble født i 1926 i Misvær, og vokste opp på en gård i den vesle bygda som er kjent for geitehold og brunosten «Misværost». Hun vokste opp til å bli svært flittig på husstell, matlaging og håndarbeid. Hun var den flinke jenta med godt humør og sans for humor.

I tenårene traff hun han som skulle bli hennes store kjærlighet. Bryllupet sto sommeren 1947, da Sigrunn var 21 år, og Erling 23. Og året etter kom deres datter Lilian til verden. Men på denne tiden var familier svært sårbare om mor ble alvorlig syk, og far arbeidet langt fra hjemmet.

Den lange ferden til Oslo

De neste månedene ligger Sigrunn på sykehuset i Bodø, totalt lammet. Hun må mates med flytende føde, og selv det er vanskelig siden hun nesten ikke klarer å svelge.

Et lyspunkt er når hun får komme hjem til Misvær en kort stund for å feire jul med familien. Men rett etter nyttår sendes hun med toget fra Saltdal til Rikshospitalet hvor hun skal få behandling.

Før avreisen får hun en gave av sin far. Han gir henne Det gamle testamente som han håper skal hjelpe henne gjennom sykdommen og den vanskelige tiden.

Hun vil så gjerne lese, men kan ikke holde boken selv. Likevel blir boken et symbol om håp for henne i den harde tiden framover. Sammen med en sykepleier legger hun ut på ferden mot Oslo. Igjen legges hun i en sykekurv. Det er bitende kaldt på toget denne vinternatten, og sykepleieren prøver alt hun kan for å fyre med ved i den bitte lille ovnen i togvogna.

«Fint at vi kan dø sammen»

På Rikshospitalet blir hun lagt på et rom med åtte andre syke. Her er det mange barn som er rammet av polio, hvor flere av dem er fra Kirkenes. Hun observerer dem fra sengen der de går rundt med skinner på beina og krykker under armene som hjelpemiddel mot lammelsene.

Men det er barnet i nabosengen som påvirker henne mest. Den dødssyke jenta på rundt 9 år har svulst på hjernen. Alle nettene på sykehuset kryper den lille jenta opp i sengen til Sigrunn.

For selv om Sigrunn ligger der lammet og elendig, syntes hun det er fint at de to kan finne en slags trøst i hverandre. Den lille jenta hvisker at det er fint at de to kan dø sammen.

Jenta dør kort tid etter, men Sigrunns skjebne skal ikke besegles ennå.

Poliosyke barn på Kronprinsesse Märthas institutt i Oslo.

Poliosyke barn på Kronprinsesse Märthas institutt i Oslo.

Foto: Scanpix

Sigrunns lammelser er så alvorlige at den eneste behandlingen hun kan få er daglig opptrening i varmt vann og massasje. I kjelleren på sykehuset er et behandlingsrom hvor det står et stort rundt kar. Sykepleierne stiller seg på hver sin side av karet, og sender henne fram og tilbake mellom seg i det 34 graders varme vannet.

Behandlingen gir Sigrunn med tiden mer styrke i kroppen, som gjør at hun kan sitte i rullestol når våren kommer.

Sigrunn er på Rikshospitalet fram til slutten av mai 1951, hvor hun hver dag i syv lange måneder har kjempet mot polioen som har ført til lammelse fra nakken og ned. Hun er riktignok utenfor livsfare, men prognosene for et godt og normalt liv er dystre.

På tross av det, føler Sigrunn at hun en dag skal bli frisk nok til å leve et normalt liv igjen. Hun finner uante krefter ved å tenke på sin lille datter og ektemann.

Hun må klare å bli frisk igjen.

Den glemte sykdommen

Den siste store polioepidemien i Norge fant sted på midten av 1950-tallet. Minst 300 norske barn døde av sykdommen, og 22.000 ble syke. De fleste fikk varige funksjonshemninger.

Polio er en svært smittsom virussykdom som er uhelbredelig, og rammer nervesystemet som kan forårsake lammelser. Men bare noen få fikk en så alvorlig og sjelden variant av sykdommen. Det var nettopp det Sigrunn hadde fått.

Are S. Berg er overlege ved Folkehelseinstituttet forteller at Sigrunn hadde uflaks siden hun hørte til den lille andelen som ble rammet så hardt av lammelsene. De aller fleste som ble smittet fikk ingen lammelser, men siden så mange ble smittet var det likevel et betydelig antall som opplevde alvorlige følger av polio.

Polio-vaksine 1956

En ung gutt får poliovaksine. Vaksinen kom til Norge i 1956. Barn og unge ble hyppigst angrepet av polio, derav navnet barnelammelse. Sykdommen kan imidlertid oppstå i alle aldre.

Foto: Storløkken, Aage / SCANPIX

Poliovaksinen førte til en dramatisk reduksjon av nye tilfeller, og polio ble etter hvert en «glemt» sykdom her i landet, forteller Berg.

– Polio var en kjent og fryktet sykdom i Norge, som mødre og fedre virkelig fryktet og gruet seg for, sier Berg.

I 1954 framstilte amerikanerne den første poliovaksinen, og i Norge fikk vi polio raskt under kontroll etter dette i 1956–57. I dag er det kun Pakistan, Afghanistan og Nigeria hvor polio fortsatt sirkulerer.

– Så lenge det er smitte i verden, så er det svært viktig at vi vaksinerer oss, så vi blir kvitt den grusomme sykdommen en gang for alle, sier Berg.

Poliovaksinasjon i Pakistan

Vaksiner er den eneste effektive måte å bekjempe polio på, siden det ikke finnes en kur. Her får et barn i Pakistan vaksine mot sykdommen.

Foto: A Majeed / Afp

Framgang

Sigrunns hjemkomst til familien er kjærkommen. Men det er en ny og vanskelig hverdag for den unge kvinnen, fordi hun trenger hjelp til det meste. Hun faller om igjen og om igjen.

I den store hagen rundt det nye huset hennes prøver hun alt hun kan for å trene opp kroppen, og å finne balansen igjen. Hun prøver en gang til. Setter seg på sykkelen og sparker ifra.

Sigrunn klarer helt på egen hånd å trene opp kroppen til å kunne fungere relativt normalt igjen. Hun får aldri hjelp eller behandling etter hun ble sendt hjem fra Rikshospitalet. At hun fikk et normalt liv igjen er kun hennes egen fortjeneste.

Hennes viljestyrke og kjærlighet til familien holdt henne gående.

Sigrunn etter poliosykdommen

Sigrunn etter poliosykdommen.

Foto: Privat

Det neste tiåret får hun to barn til. Men sykdommen gjør svangerskapene kompliserte. Etter hvert får hun seg jobb som lærer i matlaging og håndarbeid på skolen i bygda. Og på fritiden klarer hun å holde på med maling, sying og strikking til tross for at hendene har vært totalt lammet. Men selv om kroppen fungerer, er hun svak.

Men en ny kamp skal komme for Sigrunn, for polioen vil med tiden komme snikende tilbake i ny form.

Blir aldri frisk

Da Sigrunn lå lammet på Rikshospitalet fikk hun beskjed av legene om at hun om mange år ville få senskader av polioen. Beskjeden var tung å få.

Polioen skal følge henne resten av livet. Hun vil aldri bli frisk. Og når Sigrunn er i begynnelsen av 60-årene kommer plagene gradvis. Hun får smerter i beina og hun kan ikke lenger gå i trapper. Hun må ta i bruk rullator og andre hjelpemidler. Det aktive livet hun var vant til tok gradvis slutt, mange år for tidlig.

Sigrunn var svært engasjert i det meste i bygda, og deltok i mange foreninger.

Sigrunn var en veldig aktiv dame etter hun var syk av polio. Hun deltok i foreninger og var engasjert i det meste i Misvær.

Foto: Privat

Hvorfor sykdommen kommer tilbake er et mysterium den dag i dag.

Det kan være «slitasje» på nerveceller som må gjøre en større del av «jobben», siden mange nerveceller gikk til grunne under den akutte poliosykdommen. Hovedbehandlingen for senskadene er et rehabiliteringsprogram.

Geir Strømsholm, som er leder i Landsforeningen for Polioskadde forteller at mange som har vært i fulltidsarbeid, må førtidspensjoneres på grunn av de nye plagene.

– Mange som etter den akutte infeksjonen har greid seg fint uten hjelpemidler, kan nå bli nødt til å bruke krykker, rullestol og lignende, sier Strømsholm.

– Glad for vaksinen

I dag er Sigrunn 92 år, og bor fortsatt sammen med ektemannen Erling i Misvær i det samme huset som de bygget på 50-tallet.

Det gamle testamente hun fikk av sin far før avreisen til Rikshospitalet har fulgt henne hele livet. Boken betyr mye for henne fordi den har gitt henne styrke og håp i en tid hun var dødssyk og alene. Den ligger alltid synlig på nattbordet hennes.

Oldemor overlevde til tross for dystre prognoser, og fikk et langt liv med mange store gleder. Selv om hun har opplevd mye smerter og plager etter polioen, har hun aldri klaget til noen. Hun valgte å holde det for seg selv. Hun ville ikke ha sympati, hun ville bare være normal. Til og med flinkere enn andre.

Sigrunn Lekang overlevde polo. Men sykdommen har preget hele resten av hennes liv.

Sigrunn Lekang overlevde polio. Men sykdommen har preget store deler av livet hennes.

Foto: Susanne Josefsen

Min oldemors historie kan minne enhver på hvor sårbare vi er for livstruende sykdommer om vi ikke er vaksinert.

Sigrunn har vært med i polioforening i mange år, og har dermed holdt seg oppdatert på utviklingen av sykdommen etter at vaksinen kom.

– Polio er en forferdelig sykdom, og jeg er svært glad for at vaksinen finnes, slik at polio nesten er utryddet. Men likevel er jeg bekymret for en ny epidemi siden enkelte velger å ikke vaksinere seg, sier Sigrunn.

Et langt liv levd
Foto: Susanne Josefsen

Sigrunn Lekangs oldebarn er Susanne Josefsen, journalist i NRK Nordland.