«Ikke vær et ettall på jorden, bry deg om flokken din», sa i sin tid sosialmedisineren Per Fuggelli.
Men hva om det nære nettverket er en sørgelig smørje av passiv-aggressiv undertrykkelse, sosial kontroll og mer eller mindre åpen mistillit?
Hvor ble det av flokken?
I «Intermezzo» er flokken i full oppløsning. Ivan og Peter har nylig mistet faren, og er stengt inne i hver sin personlige sorg, og ingen utsikt til å klare å snakke med hverandre. Verden er et fiendtlig sted.
Hvem kan løse opp i dette? Det kan ikke være en innside-jobb, dette her. Det må komme noen utenfra som kan slå i stykker den isfronten som har dannet seg mellom og inni de to brødrene.
GENERASJONSSTEMMEN: Sally Rooney poserer med sin kanskje mest kjente bok da hun tok imot Costa-prisen. Den irske forfatteren har blitt kalt «the voice of a generation».
Foto: Henry Nicholls / ReutersRepresentanten for dette nødvendige andre dukker opp i andre kapittel.
Ivan, som er et usedvanlig sjakktalent, spiller lynsjakk mot ti motstandere samtidig. Han stiller til start i ufikse klær, med manglende sosiale ferdigheter og tannregulering. Han er, på alle sett og vis, veldig ung.
Noen incel legger Salley Rooney imidlertid ikke opp til at han skal bli. Hele hans sanseapparat er rettet mot Margaret på 36, arrangementsansvarlig på det lokale kultursenteret i den lille landsbyen der turneringen foregår.
Hør Knut Hoem anmelde «Intermezzo» i «Åpen bok: Kritikerne»:
Allvitende
Det oppsto søt musikk mellom en forfatter og en lagerarbeider i forrige roman. Da kludret Rooney det unødig til med å fortelle deler av historien gjennom e-postutvekslinger.
I «Intermezzo» installerer hun seg selv trygt som allvitende forteller, og bygger opp spenningen med hver eneste malplasserte replikk fra ham, og hver eneste overraskede tanke fra henne.
Og, jeg, altså leseren, er bare så til de grader om bord. Det er som når jeg sitter hjemme i stuen sammen med datteren min, og ser filmversjonen av «Stolthet og fordom» (den med Keira Knightley) for hundreogfemtiende gang.
Man vil bare så veldig at det skal gå bra med dem, begge to!
Sosialt selvmord
Å innlede et forhold til denne mye yngre mannen, som hun har fått i oppdrag å passe på, er å begå sosialt harakiri. Dette er ikke Frankrike, og Ivan på 22 er ikke Emmanuel Macron.
Sally Rooney skildrer den påfølgende klumsete og klønete seksualakten i det slitte feriehuset akkurat så klumsete og klønete som sex i praksis er. Allikevel forløsende. To mennesker, lukket og låst inn i hver sin meningsløse tilværelse, ser en vei ut av uføret.
Hos broren Peter, tilsynelatende vellykket menneskerettighetsadvokat, er mangel på sosial kompetanse ikke et problem. Men hverdagen går bare opp takket være daglige milligram med beroligende tabletter. Forholdet til kjæresten har gått i stykker, etter at hun ble stygt kvestet i en bilulykke.
Som erstatning har han invitert en smellvakker ung husokkupant med ring i nesen inn i livet, som egentlig ikke er «classy» nok for ham.
FORHOLD BLANT TO PERMER: Sally Rooneys «Intermezzo» ble lansert i flere land samtidig denne uka.
Foto: Ben Stansall / AFPOverstyrer hjernen
Kvinne møter mann hun ikke passer sammen med, ikke burde henge sammen med – og omvendt.
Det er et så urgammelt ferdigsnakket opplegg, som Rooney, gang på gang, setter i bevegelse.
Det har i tidligere romaner handlet mye om klasseforskjeller hos Sally Rooney. I «Intermezzo» handler det vel så mye om biologi som utgangspunkt for gjensidig tiltrekning.
Ivans opprinnelige klokkertro på at kroppen bare er et evolusjonært tilbakestående vedheng til hjernen blir overstyrt av romanens forteller, som lar Margaret tenke følgende:
Godt oversatt av Hilde Rød-Larsen, forresten.
Det er nesten irriterende at det fungerer, dette evige gnålet om disse plutselige møtene med det mennesket du absolutt ikke skulle falle for. Denne evige problemstillingen, som man kanskje skulle tro var ferdigsnakket, om ikke med Shakespeare, så i alle fall med 80- og 90-tallets romantiske komedier.
Her er flokken
Godt er det da at Sally Rooney har et videre siktemål med sin litterære undersøkelse.
For vi mennesker er søsken, barn av våre foreldre, kjærester, elskere, venner. Vi er avhengige av et visst minstemål av anerkjennelse, gjenkjennelse fra noen av dem.
Noe, eller noen, må være den øksen som kan slå i stykker det bunnfrosne havet inne i oss, og mellom oss. Franz Kafka mente at dette var litteraturens fremste oppgave.
Sikkerhetsnettet rundt de to brødrene viser seg å være større enn de tror. En kompis på en pub. En gammel kjæreste. En hund.
Gode, gamle forviklinger blir som nye når de er så elegant flettet, og lagt til et høstbløtt Dublin. Inne på kafeene sitter mennesker og lengter etter hverandre. Før skrev de brev, nå taster de inn apekattemojier.
Vinteren er på vei. For at frosten ikke skal sette seg fast i oss, trengs romaner som denne.
Jeg leser og anmelder litteratur i NRK. Les gjerne også anmeldelsen min av «King. Et liv» av Jonathan Eig, «Jævla menn» av Andrev Walden, eller Franz Kafkas «Prosessen» oversatt av Jon Fosse.
Hei!
ALLE ANDRE/NORMAL PEOPLE: Om to unge mennesker og den vanskelige kjærligheten. Populære Connell og einstøingen Marianne går på samme skole. De faller plutselig for hverandre, men ingen andre må få vite det.
