Glimrende om naturens helende kraft

Det overraskende svaret på hva vi skal gjøre for å bøte på skadene vi har påført naturen er: ingenting.

Det vi trenger å gjøre, er ofte bare å holde oss unna. Resten fikser naturen selv.

Forfatter og journalist Cal Flyn har reist verden rundt for å dokumentere naturens fantastiske evne til å regenerere seg for å gjenerobre det landet menneskene har tatt fra den.

Planer og prosjekter for å reparere på tidligere skader gjør ifølge Flyn ofte bare vondt verre, og er mest egnet til å lappe på vår egen dårlige samvittighet.

Dyster øyhopping

For å vise dette reiser hun verden til tretten forskjellige «øyer» verden rundt – både i faktisk forstand og i overført betydning – hvor omgivelsene har blitt destruert. Enten på grunn av menneskelig inngripen eller naturkatastrofer.

Hun reiser til Verdun-skogen i Frankrike, åstedet for de mest grufulle kampene i skyttergravskrigene under første verdenskrig.

Midt inne i skogen finner hun en liten lysning, som blir kalt Place à Gaz.

Etter at krigen var over, samlet de restlageret av kjemiske våpen, som det nå ikke lenger fantes noe fornuftig bruk for, la det i en haug og tente på.

Dette har gjort jorda her så forgiftet av arsenikk og tungmetaller at nesten ingenting vil gro. Men til og med her er det enkelte hardføre planter, metallofytter, som biter seg fast.

Og som over tid kanskje vil kunne rense jorda og gjøre den levelig for andre planter.

De som ble og de som kom

I Tsjernobyl, åstedet for en menneskeskapt katastrofe, finner hun ikke et ødeland – men et økologisk eldorado. På få tiår har området rundt det gamle kjernekraftverket blitt et av Europas rikeste villmarker.

Enten det er menneskeskapte kriser, som krig eller miljøødeleggende industri, eller naturskapte, som oversvømmelser eller vulkanutbrudd, finner Cal Flyn overalt det samme mønsteret.

Naturen rykker inn og reparerer sakte og sikkert de fleste spor av det som har vært. Dette er naturligvis gode nyheter, men ikke bare.

Flyn har også blikk for menneskeskjebnene som gjennomlever disse omveltningene.

Spesielt er det to typer mennesker som holder til i de øde, forlatte landskapene.

Det er de som ble igjen, eller kom tilbake, fordi de ikke vil forlate det de oppfatter som et hjem. Selv inne i den forbudte sonen omkring Tsjernobyl bor det folk, folk som har flyttet tilbake, flyttet hjem, radioaktivitet eller ikke radioaktivitet.

Den andre typen borgere av ødelandet er outsiderne, de som trekkes mot samfunnets ytterkroker. Fordi de rømmer fra noe, eller ønsker å legge det moderne, ryddige livet bak seg.

Som beboerne av Slab City i USA, en by av søppel i beste Mad Max-stil, bygget på restene av et forlatt amerikansk militæranlegg, like ved en giftig saltsjø.

For min del er jeg svak for historien om den siste mannen som jobber i den botanisk hagen i Tanzania, der de importerte plantene nå er i ferd med å bryte seg ut av gjerdet og gå amok i jungelen.

Her finnes det noen allegoriske undertoner som en eller annen filmskaper burde gripe tak i.

Kreativt forfall

«Forlatte steder» er blitt en klok og fascinerende meditasjon over forholdet mellom mennesker og natur, en redefinisjon av hva utvikling og forfall egentlig er for noe.

Det er en høyst personlig bok, med Cal Flyn som reporter og deltagende observatør.

Ikke full gonzo, men et dynamisk møte mellom objektive fakta og poetisk nærvær.

Og ja, det er en historie som midt i alt det dystre rommer betydelige mengder håp.

Flyn forteller selv at hun har blitt kritisert av venner for å fortelle, midt i miljøødeleggelsens tid, en historie som er såpass optimistisk.

Men det finnes ingen overflatisk optimisme her eller kunstig håp, bare en relativt nøktern beskrivelse av hva som skjer i naturen om man bare lar den gjøre det den kan best: Spre seg utover og fylle hver ledig kvadratmillimeter med liv.

Jeg vet nå hva jeg skal gjøre i sommer. Jeg skal lese «Forlatte steder» en gang til.