Ligner ingen andre

Ferdinand von Schirachs nye novelle­samling heter «Etter­middager».

Det er 26 av dem.

De korteste er på en knapp side og egner seg utmerket til å leses på lange etter­middager på kafé. Sammen med en anstendig kopp kaffe, og kanskje også – gud forby! – noen sigaretter.

Ferdinand von Schirach er inspirert av mange, men han ligner ingen andre.

I etasjen under nobelprisvinner

En gang besøkte jeg ham selv på kontoret hans i Meinike­strasse på absolutt beste vest­kant i Berlin. Da hadde jeg lest hans første bok på norsk, «Forbrytelser».

I etasjen over bodde den ungarske forfatteren og nobelpris­vinneren Imre Kertész. Han var overlevende fra Auschwitz.

Von Schirach fortalte om dette naboskapet i sin forrige bok, «Kaffe og sigaretter», som lå i månedsvis på den tyske bestselger­listen.

I den boken står også setningen som oppsummerer hele forfatter­skapet:

Han er med andre ord mest kjent for å sammen­fatte erfaringer han har gjort seg i arbeidet som forsvars­advokat. De første bøkene besto av fortellinger som jeg, i mangel på bedre uttrykk, vil kalle bakomfilmer til straffe­saker.

Nå skriver han mer om seg selv, og sitt nye omflakkende liv som internasjonal bestselger­forfatter.

Det kunne fort blitt både selv­opptatt og kokett, men blir det stort sett ikke.

Møtte kvinne på Trump-hotell

For von Schirach er den mest veloppdragne i forfatter­klassen. Han tilbrakte barn­dommen på jesuitt­skole. Fortellingene hans er breddfulle av klassisk dannelse, som smitter over på leseren.

Som en omreisende H.C. Andersen, eventuelt Rachel Cusk, reiser han rundt og samler opp historier, som ofte blir fortalt til ham av fremmede han møter – og aldri ser igjen.

Den første historien åpner på et hotell i Taipei. Von Schirach får høre et sagn om at det sitter en gammel mann et sted med en bok der det står nedtegnet hvem alle i verden skal gifte seg med.

Ethvert menneske er fra fødselen knyttet til et spesielt menneske med en rød tråd.

Good to know!

I fotsporene til Bill Murray

Forfatteren har selv et minne om en sånn kvinne, som han møtte på Trump-hotellet Plaza i New York.

Han skriver:

«Mennesket skal for godhetens og kjærlighetens skyld ikke innrømme døden noe herre­dømme over sine tanker. Dette er den eneste setningen i Thomas Manns 'Trolldomsfjellet' som er satt med kursiv. Setningen blir ikke begrunnet, fordi det ikke finnes noen begrunnelse for den, på samme måte som det ikke finnes noen begrunnelse for livet og for å fortsette å leve. Jeg sa denne setningen høyt for meg selv i så mange år, helt til den bare ble en rytme, en klang og en tros­setning. Og nå, etter svært lang tid, er det ofte etter­middager da jeg ikke lenger ser en annen vei når jeg kommer forbi en kafé hvor vi var sammen.»

I en annen fortelling er vi i Tokyo, der von Schirach tar inn på samme hotell som Bill Murray og Scarlett Johansson bodde på i «Lost in Translation» av Sofia Coppola.

God i kortformat

Ferdinand von Schirach er veldig god i dette korte formatet, selv om det absolutt går an å diskutere formatet til forfatteren.

Han er god, litt ujevn, men god. Veldig glad i å diskutere sitt fag – juss – på grensen til det doserende. Veldig melankolsk, på grensen til det kokette.

Uten at gleden ved å lese ham blir mindre. Kanskje tvert imot?

Av tjue­seks historier går jeg god for cirka tjue. Det er kanskje ikke så dårlig uttelling når du tegner litterære skisser på fri­hånd?

Les flere av Knut Hoems anmeldelser av Ferdinand von Schirach: