Hopp til innhold
Anmeldelse

Nedstrippet Dostojevskij

I «Straff» forteller den tyske forsvarsadvokaten Ferdinand von Schirach forbrytelsens bakomfilmer med få ord. Han lykkes best når livet selv står på tiltalebenken.

Ferdinand von Schirach

Ferdinand von Schirach tar mål av seg å bringe oss tett på båden jussens og menneskets innerste vesen - med noe varierende resultat denne gangen.

Foto: Michael Mann
Bok

«Straff»

Ferdinand Schiraach

Oversatt av Sverre Dahl

Noveller

2019

Gyldendal

Sentralt i «Straff», som i tidligere bøker, står rettssaken, men også her er den er bare toppen av isfjellet. Før vi kommer dit har både offer og gjerningsmann hatt en barndom, et ekteskap, og kanskje også en skilsmisse. En mann i førtiårene lever i ensomhet med komplekser over at han er så kortvokst, inntil han en dag kommer over et stort lager med kokain. En annen kjøper barndomsparadiset fullt av minner om bestefaren, men henter jaktgeværet ut av skapet når han blir omringet av bråkete naboer. En kvinne opplever at ektemannen forandrer seg til det ugjenkjennelige, etter at hun har født deres første barn.

Baksiden av Berlin

Utgangspunktet kan altså være trivielt, og menneskene skremmende vanlige. Felles for dem alle er at de på et eller annet tidspunkt havner i domstolen i Berlin, hvor forfatteren også har virket som forsvarsadvokat i mange år. Von Schirachs bøker er også alltid miniportretter av Berlin. I hans versjon av den tyske hovedstaden treffer vi sjelden på hipstere og småbarnsforeldre i kreative yrker, som jo heller sjelden havner i klammeri med politi og rettsvesen. Isteden møter vi de ensomme og de sjalusidrevne, de skadeskutte og mishandlete.

Belærende lærestykker 

Kanskje er det urimelig å snakke om begrensninger i forfatterskapet til den tyske forsvarsadvokaten Ferdinand von Schirach, for begrensningen i omfang har jo vært hans varemerke siden han debuterte 45 år gammel med «Forbrytelser» i 2011.

Denne tredje samlingen med fortellinger, som ifølge forfatteren er å forstå som avslutningen på en trilogi, er mer ujevn en de foregående. Noen av historiene stopper litt plutselig opp, og jeg blir sittende å lure på hva jeg egentlig sitter igjen med. Noen ganger er det som om forfatteren skriver lærestykker i god tysk tradisjon med mål om å oppdra oss alle i jussens innerste vesen. Da kan han bli litt spissfindig, og belærende. Iblant legger han seg også litt for tett opp mot kriminalsjangeren med løsningsforslag, som blir i overkant fiffige.

Livet selv på tiltalebenken

Best er von Schirach når han i likhet med sin atskillig mer ordrike kollega Dostojevskij åpner opp for innsikter om forbrytelser, straff og skyld som går langt utover straffeutmålingen i rettsalen. Da er det som om det er livet selv som står på tiltalebenken, et liv som ingen av oss kommer skade- og skyldfrie ut av når vi står foran vår skaper eller hvem det nå er, på dommens dag.

Passer for deg som:

  • Tåler nattsidene av både menneskesinnet og Berlin.

Kulturstrøm

  • Forfatter Henning Hagerup (66) er død

    Forfatter Henning Hagerup er død som 66 år gammel. Det opplyser Kolon forlag i en pressemelding.

    – Henning var en av Norges fremste essayister, kritikere og oversettere, og han var min venn, rådgiver og mentor i nærmere 30 år, skriver forlegger i Kolon, Bjørn Aagenæs i pressemeldingen.

    – Henning hadde mye ugjort, og vi hadde en hel del planer om fremtidige utgivelser, skriver han videre.

    Han var barnebarn av forfatter Inger Hagerup.

    Henning Hagerup
    Foto: Ingrid Pop / KOLON FORLAG
  • TMZ: Limp Bizkit-bassist Sam Rivers er død

    Limp Bizkit-bassisten Sam Rivers er død, skriver TMZ.

    Han ble 48 år. TMZ viser til en post på bandets offisielle Instagram-konto.

    – I dag mistet vi vår bror. Vår bandkamerat. Vårt hjerte, skriver bandet.

    Det amerikanske bandet ble i september presentert som et av de store på festivalen Tons of Rock i 2026 i Oslo. De har aldri spilt i Norge før.

    Rivers var med å starte bandet, kjent for «Break Stuff», «Rollin’» og «Nookie» på 90-tallet, men forlot det i 2015. Årsaken var en leversykdom forårsaket av mye alkohol. Etter en levertransplantasjon kom han tilbake tre år etterpå.

    Dødsårsaken er ikke kjent.

    en mann som spiller gitar foran en folkemengde
    Foto: Yalonda M. James / AP / NTB
  • Ingen nordmenn har klart det etter dem

    Lørdag 19.oktober 1985 ringte telefonen i leiligheten der Morten, Magne og Pål bodde i London. Det var med beskjeden om at låta deres Take On Me hadde nådd 1.plass på den amerikanske Billboard Hot 100-lista. Nå hadde a-ha den singelen som var mest spilt på radioer og mest kjøpt av folk i hele USA. Etter det har ingen nordmenn hatt musikk på toppen av den listen!

    -Vi startet på toppen sier Magne Furuholmen i intervjuet du kan høre i Musikklivet, og denne endret alt.

    Take On Me startet som "The Juicy Fruit Song", med bare melodien og riffet til Magne og Pål i deres første band Bridges. Mortens sang på refrenget er inpirert av Richard Strauss «Also sprach Zarathustra». Tempoet er like raskt som en moderne technolåt. Og videoen med tegneseriesekvensen var banebrytende, og ofte etterlignet siden.

    40 år senere listes Take On Me fortsatt opp blandt popens beste låter. Riffet gjør sangen gjenkjennlig på få sekunder. Og fortsatt er det nesten umulig å synge som Morten på refrenget, som går over 2 1/2 oktav.
    - Den var ikke laget for å være noen sing-a-long, forteller Magne i Musikklivet.

    Morten Harket, Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy
    Foto: Michael Ochs Archives / Getty Images