Anmeldelse

Eksponerer sin overvektige kropp i hele dens velde

Hvordan står det egentlig til med det kunstneriske selvportrettet i selfiens tidsalder? To aktuelle kunstprosjekter kan kanskje hjelpe oss å bli litt klokere.

Iiu Susiraja med motorsag og gressklipper

EKSTREMT: Lovely wife og Gardenparty is over, er titlene på disse to bildene av Iiu Susiraja.

Foto: Iiu Susiraja

I januar ble et bredere publikum kjent med Toten-kunstneren Lene Marie Fossens kunstnerskap gjennom Maragret Olins film «Selvportrett». Her får vi se Fossens avkledde skildring av sin egen anoreksi.

En annen kunstner som også skaper selvportretter der den spektakulære «avvikende» kroppen som står i fokus, er finske Iiu Susiraja. Sørlandets Kunstmuseum viser nå utstillingen «Dry joy» med hennes bilder, der hun fokuserer på sin egen overvekt.

Iiu Susiraja med kosteskapt under brystene

Det er mye humor i Iiu Susirajas kunst, som i bildet Broom.

Foto: Iiu Susiraja

Selv om det er to svært ulike kunstfotografer vi snakker om, er det noen åpenbare likheter. I begge prosjekter er det deres egen kropp som står i fokus, og kroppen bærer prosjektene. Det handler om hvordan kroppen blir en begrensing – som gjør at man ikke passer inn i en norm.

Humor med sår underklang

Susiraja tematiserer dette på en vond, men humoristisk måte. Hun snur på den klassiske selvforskjønnende selfien. Hun poserer for eksempel liggende på en seng. Her gjør hun oss bevisst på våre forventninger til denne typen bilder: Hun impliserer at vi venter oss en slank og attraktiv kropp.

Iiu Susiraja liggende

Hvordan forventer vi at en kvinne som ligger og poserer skal se ut? Dette bildet har tittelen Al dente.

Foto: Iiu Susiraha

Andre ganger gjør hun høyst ukonvensjonelle ting, som å legge magen på et brett, eller ha en feiekost under puppene.

Et av hennes bilder som jeg synes er spesielt gripende, er nærbildet av hennes egne tykke lår og legger der hun har teipet gjennomsiktige plastposer med høyhælte sko fast i bena. Det er noe hjerteskjærende ved det at hun kleber disse skjønnhets- og feminitetssymbolene utenpå kroppen, siden hun aldri vil kunne presse føttene inn i de trange skoene. Her viser hun en kroppslig skjønnhetsmal som utelukker mange.

Høyhælte sko i plastposer tappet på Iiu Susirajas ben

Bildet Bag-feet viser hvor umulig skjønnhetsidealet er for enkelte.

Foto: Iiu Susiraja

Susiraja lager også små korte, uttrykksfulle filmer. Veldig ofte er hun delvis avkledd. Hun eksponerer sin overvektige kropp hele dens velde.

Selv om det er mye humor i det hun skaper, er det hele tiden en sår underklang i prosjektene hennes.

Synlig trussel

Gjennom Olins film blir vi godt kjent med Lene Marie Fossens fotografier. Fossen var teknisk briljant, med et sikkert blikk for rom og komposisjon – og en helt egen stemningsskapende evne. Men tross hennes åpenbare begavelse er det ingen tvil om at det er den spektakulære kroppen som er fotoprosjektet «selling point». Det som har sikret det oppmerksomhet.

Det er fysisk vondt å se på hennes heslige, vakre selvportretter. Kroppen, som bare er et skjelett med hud, er skremmende, men også fascinerende.

Selv om sykelig overvekt potensielt kan være like farlig som sykelig undervekt, blir kroppen som trussel mye synligere hos Fossen enn hos Susiraja.

Lene Marie Fossen

Lene Marie Fossen var en sann kameraentusiast og rent håndverksmessig briljant fotograf.

Foto: Lene Marie Fossen

Den magre bærer liksom døden på utsiden og fremstår skjør som glass, mens den tykke uttrykker en helt annen soliditet, og har ved seg noe koselig og tilforlatelig. Det skremmer oss ikke på samme måten, men kanskje fascinerer det oss heller ikke i like stor grad?

Krever godt konsept

Rent fototeknisk er det også stor forskjell på de to kunstnere. Der Lene Marie Fossen var en sann kameraentusiast og rent håndverksmessig briljant fotograf, er Ilu Susiraja en ren konseptfotograf.

I Susirajas bilder spiller verken teknikk, komposisjon eller lys noen viktig rolle. Hun kunne like gjerne ha tatt bildene sine med mobilkamera. Når bildene ikke er teknisk gode, eller visuelt interessant utover sitt motiv, krever det et veldig godt konsept.

Ilu Susiraja med magen på et brett

Self-service.

Foto: Ilu Susiraja

Etter å ha sett et så stort antall av Susirajas bilder, kjenner jeg meg litt trett av å se denne samme kroppen fra forskjellige vinkler, iført forskjellige antrekk, involvert i forskjellige aktiviteter.

Må være ekstremt

Susiraja setter utvilsomt en viktig tematikk på dagsorden, men det spørs om konseptet er sterkt nok til å bære prosjektet hvis hun har tenkt til å fortsette med akkurat det samme i årene som kommer.

Det blir rett og slett litt navlebeskuende i ordets egentlige betydning.

Jeg sitter igjen med en følelse av at selvportrettet i dagens samfunn er nødt til å gripe til det ekstreme for å overdøve den enorme billedstøyen som har gjort oss visuelt overstimulert. Det må ligge et avvik, en smerte, eller en potensiell tragedie bakenfor, for at bildet skal bli interessant nok.

Anbefalt videre lesing: