Kronikk

Jeg stakk fingeren i halsen igjen

Jeg har en spiseforstyrrelse, og inntil filmplakaten til filmen «Selvportrett» inntok bybildet hadde jeg kontroll på den.

6Y5p5e_2yLk

Regissør Margreth Olin er aktuelle med filmen «Selvportrett» om Lene Marie Fossen, som døde sist høst. Kronikkforfatteren mener filmen og plakaten viser lite forståelse for hva og hvordan en spiseforstyrrelse kan oppleves.

Foto: Mattis Sandblad / Mattis Sandblad

I går stakk jeg fingrene i halsen for første gang på lenge, og det uten å angre. Det skremmer meg.

Plakaten viser Lene Marie Fossen, utmagret og sårbar, stående i en vakker kjole, med et sårt uttrykk i ansiktet. Det er et flott bilde, men det vekker også følelser. Følelser som kanskje har kommet overraskende på dem som nå mottar kritikken.

For noen vekker det følelse av omsorg, men for veldig mange andre oppleves det som retraumatiserende og tilfører kaos og stress i en allerede vanskelig hverdag der kropp og mat har tatt styringen.

Hadde filmen blitt laget dersom hovedpersonen var overvektig og spiste seg til døde?

Margreth Olin skal likevel ha ros for å sette spiseforstyrrelse på dagsorden, og for å gi oss grunnlag for en diskusjon som er på overtid. Vi håper politikerne følger med, og tar lærdom fra dem som hever stemmen slik at vi kan sikre en bedre helsetjeneste for mennesker med spiseforstyrrelse.

Vanskelig liv

Filmen, og plakaten, kunne fungert som en stemme for de av oss som trenger den. En mulighet til å fortelle omverdenen hvor vanskelig et liv som dette kan være, uten å måtte bruke egne ord, men gjennom Olins film vise en versjon av oss selv som vi prøver å skjule.

I filmen blandes dessverre kunst, spiseforstyrrelse og dokumentar i en udefinerbar masse, og fungerer derfor som en utløsende faktor til spiseforstyrrelse. Og det i januar, når kroppsfokuset har et av sine årlige høydepunkt.

Vi vet at å være tynn har en høyere status enn å være tykk.

Olin har selv uttalt at en må se plakaten som en del av det større bildet. I tillegg har filmskapere gitt intervjuer, deltatt i debatter og slik vært synlige. Det er forunderlig at Olin, til tross for å ha vært tett innpå Fossen og hennes sykdom, ser ut til å ha så lite forståelse for hva og hvordan en spiseforstyrrelse kan oppleves.

Måten kunsten fremstilles ser ut til å ha kommet i veien for det etiske, og for hensynet til hvordan de som er mest sårbare vil motta det.

Skaper kaos

Olin uttalte i Dagsnytt 18 at plakaten er redigert for å fremstille Fossen mer forstyrrende. Dette er problematisk i seg selv, men jeg undres også over om dette virkemiddelet er i tråd med det Fossen selv ønsket.

Mange unngår å lese om filmen, nettopp fordi den skaper et kaos i en allerede vanskelig hverdag styrt av mat, kropp og følelser. Når filmplakaten tapetserer bybildet har du ingen rømningsvei.

Fossen har blitt et ansikt på en spiseforstyrrelse, og står som et symbol for hvordan en skal se ut. For å sette det på spissen er hun en av dem som vant. Så tynn ble hun, at hun døde av det. For et spiseforstyrret sinn kan dette vekke både ubehag og frykt, men også misunnelse.

Tynn gir status

Vi i Spiseforstyrrelsesforeningen er daglig i kontakt med mennesker som føler de ikke kan bevege seg ut uten å bli minnet om at de ikke er bra nok, syke nok eller som nå tar omveier for å slippe å se plakaten.

Vi vet at å være tynn har en høyere status enn å være tykk. Forskningen viser at tjukke mennesker opplever hets på alle arenaer i livet, fra profesjonelle til personlige.

For et spiseforstyrret sinn kan dette vekke misunnelse.

Å være tynn blir sett på som en slags vidunderkur som løser alt, og forbindes med lykke, intelligens og skjønnhet. Om du ikke skulle nå opp på andre av livets arenaer, er du i det minste tynn. Tjukke folk vekker en helt annen følelse hos folk, og blir ansett som late, dumme og triste.

Anorektikere får omsorg

En kan med det si at anoreksi er en høystatussykdom. Den er hos noen godt synlig, og er en sykdom som vekker omsorg, mens overspising vekker harme. Mange overvektige vi snakker med i vårt daglige arbeid med spiseforstyrrelse, forteller om et helsevesen som avfeier deres utfordringer med at de må ta seg sammen.

Det er derfor et betimelig spørsmål om filmen hadde blitt laget dersom hovedpersonen var overvektig og spiste seg til døde. Ville kunsten applauderes i like stor grad? Ville Olin laget film? Ville filmen fått høye terningkast?

Dette er spørsmål vi ikke får svar på, men ser vi til den finske kunstneren Iiu Susiraja og hvordan hennes kunst møter hets på bakgrunn av hennes kropp har jeg en anelse om utfallet.

Vi må ikke tåle såpass

Frikshowmentaliteten ville dog trolig vært den samme, for hvordan vi setter mennesker som ikke ligner oss selv på utstilling med et fascinert blikk og en undrende tanke om hvordan noen kan ha latt det gå så langt.

Når filmplakaten tapetserer bybildet har du ingen rømningsvei.

Mange snakker om at Fossen var et menneske helsevesenet så for sent. Da må det også tåles at vi setter spørsmålstegn ved denne måten å markedsføre filmen på.

I en tid der vi snakker mye om å spørre og lytte er det et paradoks at kritikken ties og avfeies med en holdning om at såpass må vi tåle. Det er nå det burde lyttes og fanges opp.

Det handler ikke om å ikke tåle, men å ta vare på og skjerme seg fra det som skader en. Selv møter jeg min verste fiende til og fra T-banen daglig. En stemme som sier at jeg aldri blir bra nok eller tynn nok.