Anmeldelse

Utstilling med korona som bakteppe

Sommerutstillingen «Come out!» på Kistefos får oss til å oppdage hvordan pandemien har forandret oss.

Utstillingen "Come out!" på Kistefos

THE TWIST: Utstillingen vises i bygget som danner en snodd bro over det brede elveløpet.

Foto: Ida Golberg

Kistefos museum, der kunstsamleren og milliardæren Christen Sveaas har bygget opp det spektakulære museet og skulpturparken på familiens gamle tresliperi ved Randselva, måtte basere seg på sin egen samling i sommer da koronaviruset stoppet planene om å vise «Lari Pittman: Declaration of Independence» fra USA.

Den reserverløsningen er selvfølgelig ikke bare: Christen Sveaas har samlet kunst i mer enn 40 år, og i de siste 30 årene har han fokusert på samtidskunst. Han skal ha noe sånt som 1700 verk av omtrent 300 internasjonale kunstnere.

Det er første gang et større utvalg fra denne samlingen er vist i et norsk museum.

Christen Sveaas sitter på skrivebordet

PRIVAT SAMLING: Christen Sveaas har samlet kunst i mer enn 40 år.

Foto: Giulia Mangione

Reflekterer unntakstilstand

Lokalet er det nye signalbygget «The Twist», tegnet av den danske stjernearkitekten Bjarte Ingels. Bygget som danner en snodd bro over det brede elveløpet ble i fjor kåret til årets museum av Designboom. Kistefos museet med sin gamle industrihistorie, kunsthall og skulpturpark er også den eneste norsk destinasjonen som har havnet på New York Times prestisjefylte liste «52 places to go in 2020.»

Dette fotografiet av The Twist vant prisen for beste foto under Architectural Photography Awards 2019. Broen/skulpturen/museet over elva i blåtimen.

ANBEFALT: New York Times mener folk bør dra hit i 2020. Nå blir The Twist trolig mest tilgjengelig for nordmenn denne sommeren.

Foto: Laurian Ghinitoiu / Arch Photo Awards

Der henger utstillingen som har fått tittelen «Come out». Den er ikke bare blitt til som et resultat av Covid-19, den handler også om koronakrisen, om hvordan kunsten kan speile og reflektere over den nye unntakstilstanden. Om kunsten kan hjelpe oss gjennom krisen, er et spørsmål som stilles.

Risikabelt prosjekt

Det er alltid et nokså risikabelt prosjekt å tre en tematisk ramme nedover et allerede eksisterende bildemateriale, særlig når man ikke kan låne inn kunstverk fra fjern og nær. Men i dette tilfellet fungerer det faktisk fint.

Det er mulig vi uansett ville hatt koronabrillene på i disse dager, men rammen hjelper oss til å se kjente, ikoniske verk med nye øyne, lese nye ting inn i gamle bilder.

Ungdomsportrett av Sverre Bjertnes fra 2002

LIVET PÅ VENT: Ungdommene på Sverre Bjertnes bilde fra 2002 ses annerledes med koronabriller på.

Foto: Kistefos

Som for eksempel Sverre Bjertnes fotorealistiske ungdomsportrett fra 2002, der forskjellige tenåringer står og poserer i hver sin skjøre selvsikkerhet. Bakteppet understreker den akutte sårbarheten i blikkene, og kan få oss til å tenke på livet som er satt på vent for dagens barn og unge.

Et annet verk som også plutselig fremstår annerledes, er den tyske fotografen Andreas Gurskys digitalt manipulerte festivalbilde «May Day IV» fra 2000.

«May Day IV» av den tyske fotografen Andreas Gursky

UBEKYMRET: Tett-i-tett uten bekymring.

Foto: Andreas Gursky

Vi blir stående og se på den store kompakte menneskemengden i fotografiet; Svette og ubekymrede uten tanke på noe annet enn å høre på musikken og å danse.

Hvilken uansvarlig, lykkelig tid da man på denne måten kunne stimle seg sammen kropp mot kropp og sammen gå opp i en høyere duvende enhet.

Alene sammen

En motsats finner vi i den russiske kunstneren Ilya Kabakovs maleri «They are walking along de Edge» fra 1999. Verket inngår i en større fortelling og er tilskrevet den fiktive kunstneren Charles Rosenthal.

I Kabakovs fiktive univers er bildet malt i 1918, og det er virkelig et underlig maleri.

Ilya Kabakovs maleri «They are walking along de Edge» fra 1999

UNDERLIG MALERI: Borden på maleriet «They are walking along de Edge» Ilya Kabakov må studeres.

Foto: Ilya Kabakovs

Ved første øyekast er det et helt hvitt lerret med en slags ornamental bord rundt kanten. Kommer man nærmere, ser man at borden består av ensomme vandrere som går med vadsekk og stav. De går ikke sammen, men hver for seg.

Den luftige rekken av vandrere kan få oss til å tenke dagens lange koronakøer. Det kan også sees som bilde på den ensomme dugnaden vi alle er med på.

Nye ryggmargsreflekser

Det at det er så lett å lese så mange av disse arbeidene inn i en slik konstruert ramme, viser også hvordan vi på mange måter ser på verden med nye øyne: Hvordan koronatiden allerede har preget oss – gitt oss helt nye ryggmargsreflekser.

Ved siden av disse overordnede perspektivene, gir også utstillingen et fint og unikt innblikk i Christen Sveaas' solide kunstsamling. Det er med andre ord mange grunner til å legge veien om Jevnaker denne sommeren.

Anbefalt videre lesing: