Flokk i forsoning

Loga árvvoštallama davvisámegillii / les anmeldelsen på nordsamisk

Kan politikk bli dans?

Ja.

Når koreografen Elle Sofe Sara og kunstneren Joar Nango går sammen om å lage samtidsdans av fornorsknings­politikken overfor samene, er utgangs­punktet tungt politisk.

Likevel slår det meg at forestillingen mest av alt er menneskelig, preget av et slags neste­kjærlig uttrykk. «BIRGET; ways to deal, ways to heal» har en grunn­klang av forsoning.

Sliten slede

Elle Sofe Sara er koreograf og regissør bosatt i Kautokeino. I 2022 ble hun tildelt Kritiker­prisen for danse­forestillingen «Vástadus eana – The answer is land» – også det en forestilling om betydningen av tilhørighet og land, og om viktigheten av å være i flokk.

Bildet av flokken har hun tatt med seg når hun nå samarbeider med Carte Blanche – Norges nasjonale kompani for samtids­dans – og har urpremiere i maktens by: Oslo.

Som med «Vástadus eana» starter også «Birget» utenfor scene­rommet. I foajeen i Operaen står en sliten slede.

Oppå den ligger en blå presenning og noen røde brøyte­stikker. I den stappfulle foajeen synes sleden knapt, og når danserne kommer ut til publikum, er det få som legger merke til dem.

Over en liten, bærbar høyttaler spiller de av utdrag fra Kongens tale fra åpningen av det 7. sameting – men det er knapt noen som hører majesteten, heller.

Det er slående hvor liten og ubetydelig kunsten blir, nesten usynlig. Lyden av premiere­publikummets mingling overdøver det meste.

Som samlings­moment lykkes ikke denne åpningen. Sleden skyves mot inngangen til Scene 2, og publikum følger etter. Men hvem fikk med seg hva som skjedde, egentlig?

Dans med Vestre

Vel inne på scenen går Carte Blanches dansere iført kortbukser, crocs, flip flops, hette­gensere, cowboy­støvler eller jogge­bukser.

Kongens tale fortsetter her inne mens danserne inntar scene­rommet, får sleden på plass, rigger til en slags samlings­plass – det minner om hverdags­liv.

«At vi kan leve som likeverdige, er av avgjørende betydning», sier Kongen. Gradvis endres det koreografiske bildet, danserne skifter til klær sydd av gjennom­siktig plast, vi aner en flokk i emning.

Brått fyker danseren Brecht Bovijm mykt som en rein over scenen.

Forestillings­lyden flytter seg så fra Kongens tale til et opptak fra Stortingets spørre­time 12. oktober 2022, der ministrene Kjerkol og Vestre begge må svare for hva som er blitt gjort for å rette opp etter at Fosen-dommen falt – og de må også svare på spørsmål om forsvarlig helse­hjelp til den samiske befolkningen.

Springes og stampes

Parallelt søker danserne fellesskap i mindre grupper som stadig vokser seg større. Koreografien starter med små side­steg som så bygges ut til større bevegelses­mønstre som flere faller inn i.

Det springes, stampes og trampes i flokk. Det bæres når det trengs. Sammen bygger danserne et felles­skap om seg selv.

Sleden dras frem, og gradvis bygges et samfunn i plast. Her blir Joar Nangos scenografi essensiell – den er bygd opp av gjenstander som er funnet på vidda. Det vil si: mye plast og presenninger.

Slik blir det også en forestilling om forsøpling, om plast og skrot som bærende elementer.

Dette er svært godt integrert i forestillingen som helhet, og det får en ny betydning når gjenstandene som ser ut som om de er til overs i verden kan brukes til å bygge noe opp. Det klinger også godt med i forestillingens tittel: Birget er nordsamisk for «å berges».

Medmenneskelig sårheling

Gjennom store deler av forestillingen har danserne blikket rettet mot publikum. Og på et punkt trenger de også hjelp: Store, tomme, gule reinfôr-sekker er gjemt under flere av setene.

Etter hvert som publikum graver dem frem og sender dem frem mot scenen, flommer det ikke bare som en gul vår­elv i Operaen, men også som en slags nestekjærlighets-handling, en bygging av felles­skap, en start på forsoning.

«Birget» er blitt til som et svar på Sannhets- og forsoningskommisjonens oppdrag, de skal levere sin rapport til sommeren. Hvordan deale med urett, og hvordan lege sår? spør forestillingen. Ansvaret ligger i stor grad hos politikerne. Men «Birget» peker på enkelt­mennesket som viktige bestanddeler i sårhelings­arbeidet.

Kunstnerisk er dette et sterkt samarbeid mellom Sara og Nango, og Sara markerer seg som en av våre modigste og sterkeste koreografer.

Om starten ikke fungerte, hentet forestillingen seg kjapt inn. Motet, energien og kraften i finalen er et slags håpefullt løft om en helnings­prosess.

Dersom ikke alt blir glemt idet man mingler i foajeen igjen, da.