En plass i skyggen

Noe av det jeg husker best fra forelesningene i musikkhistorie var «populærmusikkens historie», nærmere bestemt om Prince og hans samtid. Foreleseren ropte ut: «Mozart var Prince! Prince var Mozart!» – og en brikke falt på plass hos meg. Det handlet om å være popgeni og rockestjerne i sin tid.

Slik var det nok også. I alle fall om man skal tro musikkhistorien slik den beskriver Mozart – og hevet over tvil dersom man tar Peter Schaffers musikkteaterstykke «Amadeus» fra 1979 med i regnestykket. Schaffers stykke, også kjent fra filmatiseringen i 1984, viser vidunderbarnets inntog i Wien. Det kunstneriske geniet som det rant ferdige komposisjoner ut av, en nyskapende, sjarmerende, rar og vågal musiker.

Men når én får plass i sola, stilles noen andre i skyggen.

Skyllebøtte til Gud

Antonio Salieri var komponisten med stor K i Wien. Innlemmet i keiserens nære krets levde han et trygt liv og kunne komponere til stormende applaus. Men Mozart endret alt dette.

Det som trillet ut av fingrene hans da han satt ved klaveret, var noe annet og nytt. Salieri forstod at hans posisjon var truet. Den gudfryktige mannen planla hevn.

Det er denne hevnen «Amadeus» handler om. Salieris sjalusi og plan for Mozarts undergang. Stykket er Salieris bekjennelse. Det er bygd opp som et slags kyrie og avsluttes med et «amen» fra en synder som ikke angrer.

Sterkest vises dette i slutten av første akt, der koret synger «kyrie eleison» mens Salieri står og kjefter Gud huden full.

Punkete Mozart

Regissør Mads Bones har flyttet tid og sted til 1970-tallets spenn mellom progrock og punk. Settingen minner om en krysning mellom et platestudio og et konsertlokale, og er, slik jeg ser det, av mindre betydning for handlingsgangen.

Keiser Joseph II som musikkmogul blir liksom keiser-aktig uansett, og agentene og frimurerne rundt ham som et hoff. Men fargene og kostymene er kledelig, gjennomført 70-talls.

Som kontrast til dette står den harde, sortkledde Salieri (Øyvind Brandtzæg) og ser Mozart (Emil Olafsson) dundre viltert inn på scenen med store puddelkrøller og dype utringninger. Han stjeler showet, gjør narr av Salieris komposisjoner og skriver dem om med Salieri som måpende tilskuer.

Det er her hevnbegjæret blir født, og jeg skulle ønske Brandtzæg kunne fått bli noe mer enn en mørk og destruktiv skikkelse.

Brandtzæg (kjent for mange TV-seere fra rollen som politimannen Eivind i NRKs 22. juli-serie) fyller Salieri med indre kamp, hat, tårer og sjalusi. Men det blekner i den viltre sammenhengen. Dette bremser mulighetene for å publikum til å ta inn over seg Salieris omfattende, men ambivalente avsky for det unge geniet.

I stedet ler vi med Mozart.

Pomp, promp og plumpt

Det virkelig morsomme og overraskende i «Amadeus» er Åsmund Flatens arrangementer av kjente Mozart-verker til et rockformat. Det fungerer overraskende godt.

Av mange høydepunkt er det vel «Tryllefløyten» som tar kaka. Musikken i seg selv er verdt teaterbilletten, rett og slett fordi det er så friskt og lekent gjort.

Mozarts store åpenbaring for musikken speiles mesterlig i Katja Ebbels scenografi. Når bestillingsverkene fremføres, åpnes en luke i platestudio-veggen, og en helt ny og annerledes verden åpner seg.

Vi ser både et overdådig ballbasseng og en forgylt tryllefløyte-skog. Dette understreker hvor annerledes Mozarts verker var i sin samtid, nesten ut av deg sjæl-opplevelser.

Tekstene er, i Mozarts ånd, fortsatt så banale at det er lov å krympe seg.

Analhumoren gjennomsyrer alt Mozart er og gjør.

Emil Olafssons Mozart er vandrende underlivshumor, det blir for mye på helt riktig måte.

Mozart er festen og fyrverkeriet her. Sterke kvinneroller, som Natalie Bjerke Rolands Constanze (Mozarts kone) høyner forestillingen.

Kostymene understreker stemningen i alt fra fantastisk fargerike parykker til glitter og glam. Men også her fortelles en historie: Mozarts hår falmer utover i forestillingen, og Constanze mister også glød.

Til slutt er det bare det døende geniet igjen – snart er Salieris hevnplan gjennomført.

La hevnen gløde

Trøndelag Teater byr på fest og fyrverkeri, men glemmer å gi glød til den dette handler om: Den latterliggjorte Salieri.

Det forestillingen mangler, er rom for litt glitter også fra hans sted i skyggen, noe som gjør smerten større og publikum mer involvert i det som egentlig er det store dramaet her:

Hva skjer når vi skyves ut i skyggen av noen som er alt det vi ønsket at vi kunne være?