Kort tid før rettssaken starter i Oslo tingrett har NRK.no møtt noen av dem som sto skulder ved skulder på jobb 22. juli.

Vi har også møtt Marte Ødegården, som har reist seg igjen etter å ha blitt truffet av to skudd på Utøya.

– Hvis noen hadde foreslått noe sånt som dette som en øvelse, hadde de blitt ledd av. De ville blitt betraktet som useriøse. At noe som dette skulle skje. Det var utenkelig, sier ambulansearbeider Håvard Larsen til NRK.

For åtte måneder siden var han operativ leder for mottaket av skadede ungdommer fra Utøya.

Den erfarne ambulansesjåføren hadde hatt ferie ei ukes tid. Han satt hjemme og så fjernsynsbildene fra et bomberammet Oslo sentrum, da telefonen kom om at det var skyting på Utøya.

Han fikk beskjed om at mange var skadet, og at noen trolig også var drept.

– Hva tenkte du da?

– En tenker ikke når sånt skjer. Det var bare å skifte og komme seg på jobb så fort som mulig.

Elleve helikoptre, femti ambulanser

Vi står vendt mot Storøya. På vår høyre side ligger et stykke åkerland. Det er pløyd opp nå, og jorda ligger der blank og feit som god jord gjør. Som om ingenting har hendt. Det samme jordet var landingsplass for seks luftambulanser, to Sea King redningshelikoptere, og etter hvert tre av Forsvarets maskiner.

Her var også omtrent femti bilambulanser og tre busser som ble brukt til å evakuere de av ungdommene som hadde lettere skader.

På vår venstre side ligger ei lita, steinete strand.

Sammen med legen som hadde den medisinske ledelsen, bestemte Håvard at de skadede som ble tatt i land på denne stranda skulle vurderes der, og sendes videre til sykehuset med den beste hjelpen.

Det var ikke helt etter boka. Det vanlige er at det opprettes en samleplass.

Det ble heller ikke gjort noen registrering. Derfor kan ikke Håvard Larsen i dag fortelle nøyaktig hvor mange som kom inn via mottaket ved den steinete stranda.

Ambulansearbeideren kuttet ut rutiner som kunne spille dyrebar tid.

Etterpå har han fått mye ros fordi han tok beslutninger som gjorde evakueringen fra Utøya så effektiv.

Håvard fikk prisen «Årets Paramedic» i 2011.

– Det var vel fordi det gikk bra, det. Det er ikke så greit å ikke ha gått etter læreboka hvis det går galt, sier han.

Stillheten i støyen

Det var en underlig stillhet her denne kvelden, husker Håvard.

Det var selvsagt støy fra helikoptere og sirener. Men midt i det hele jobbet folk på spreng med å redde liv.

Tause og innbitt konsentrerte, og bortimot sømløst samarbeidende.

– Var du noen gang redd for at det ikke skulle gå, at dere ikke ville makte alt dette?

– Nei. Aldri.

Krigsskader

Ungdommene som kom i land ved Elstangen hadde skader som vanligvis bare forekommer i krig.

Marte Ødegården fra Kongsberg kom i land her. På loftet hjemme hos Marte henger ei rød og hvit allværsjakke med to kulehull i.

De ekspanderende kulene traff ungjenta med ødeleggende kraft.

Store deler av korsryggen på venstre side ble knust. Nervene i ryggen ble ødelagt. Den ene nyren eksploderte nærmest. Høyre lår ble truffet av fragmenter fra skudd som gikk i bakken ved siden av henne. Hun fikk en centimeterdyp rift i milten, og bukspyttkjertelen og tarmen ble skadet.

Marte husker alt

Hun lå med ryggen til gjerningsmannen, og så ikke at han skjøt henne. Siden har hun vært tilbake på Utøya, og gått fluktruten sin.

Hun har også sett stedet der hun forgjeves forsøkte å gjemme seg.

Hun har sett hvor bratt stupet var, det som hun bokstavelig talt kastet seg utfor. Det var mellom seks og åtte meter ned, og Marte traff bakken med hofta først. Den er fremdeles forslått.

Hun husker alt, også båtturen inn til Elstangen på den andre siden. Turen tok 40 minutter.

– Det var en privatbåt. Det var mange andre ungdommer med i båten, og den var tungt lastet. Etter hvert ble de andre satt i land, for at båten skulle komme raskere fram med meg. De andre var ikke så hardt skadet, forteller hun til NRK.no.

Legen som tok imot Marte på stranda, besluttet at hun måtte fraktes til Drammen sykehus med helikopter umiddelbart.

Hun var så sterkt skadet, og så nedkjølt, at legen mente hun ikke ville overleve fire–fem minutter ekstra flytid til Ullevål universitetssykehus. Marte var bevisst, og husker hun spurte flere ganger om hun kom til å overleve. Ja, var svaret hun fikk.

Kjempet mot søvnen

– Jeg tenkte, at de kunne vel ikke si noe annet. Så jeg var ikke helt sikker.

Hele tiden hadde Marte kjempet for å holde seg våken. Kamerater på Utøya passet på henne og ba henne om å telle.

– Jeg telte til sju, og var ordentlig fornøyd hver gang jeg var ferdig. I helikopteret var det like før jeg sovnet. Da ropte jeg–det var kanskje ikke så høyt–at jeg holdt på å sovne, og ba dem fortelle meg hvor langt det var igjen. Da snudde han seg, han som passet på meg, og viste meg fem fingre. Da tenkte jeg, at har jeg klart å holde meg våken til nå, så skal jeg klare de fem minuttene også.

Neste dag våknet Marte fra koma på sykehuset i Drammen.

Ved senga satt faren, Bjørn Tore Ødegården. Buskerud Arbeiderpartis leder ville normalt styrt partilagets håndtering av tragedien. Da det ble klart at hans egen datter var hardt skadet, overtok partikollega Lise Christoffersen den jobben.

Trykkbandasje med ammunisjonsmagasin

Ringerike sykehus tok imot 35 skadde fra Utøya.

I Helsedirektoratets rapport om helsevesenets håndtering av terrordøgnet, kommer det fram at en av pasientene som ble tatt imot på lokalsykehuset, hadde en trykkbandasje som var anlagt med et ammunisjonsmagasin.

Trolig var det en polititjenestemann som hadde brukt det som var nærmest for hånden til å stanse en alvorlig blødning.

Tungt bevæpnet mannskap fra beredskapstroppen bevoktet Elstangen mens Håvard Larsen og hans kolleger arbeidet på spreng med de skadede som kom inn.

– Det er klart det var spesielt. Men på det tidspunktet trodde vi det kunne være mellom tre og fire gjerningsmenn som det ikke var kontroll på. Det var nok mange av ungdommene som kom i land her som ikke synes det var noe behagelig å møte folkene fra beredskapstroppen på stranda. Men det var en nødvendighet, sier Larsen.

– Normalt skal ikke vi være i områder som ikke er klarert, men det var aldri noe tema her den kvelden, sier Håvard.

Han hadde tenkt ut en fluktrute, som han hadde i bakhodet, hvis det skulle bli nødvendig. Det gjorde alle andre som jobbet der den kvelden også.

«Kode rød» ved Ringerike sykehus

Administrasjonskonsulent Anne Kari Andersen ved Ringerike sykehus var på vei hjem fra jobb da hun hørte i nyhetene på radio at det hadde vært en bombeeksplosjon i Oslo.

Nyheten kom da hun kjørte forbi Norderhov.

– Det rare var at jeg kjørte akkurat der da jeg hørte om terrorangrepet mot Twin Towers i USA også. Det er nesten så jeg grøsser nedover ryggen når jeg tenker på det sammenfallet, sier Anne Kari til NRK.

Hun var legesekretær og jobbet mye på skrivestua, avbrutt av en og annen økt ved sentralbordet.

Den 22. juli fungerte hun som avdelingsleder på grunn av ferieavvikling ved sykehuset.

Da en kollega litt seinere på kvelden ringte og sa at det var «kode rød», og at Anne Kari måtte komme tilbake på jobb, visste hun ikke hva som hadde skjedd på Utøya.

Da hun møtte en brannbil i stort tempo med den røde politibåten på slep, tenkte hun at det måtte ha skjedd noe på fjorden, en drukningsulykke.

Men det varte ikke lenge før tragediens fulle omfang slo inn over lokalsykehuset og de ansatte der. Anne Kari ble satt til å betjene pårørendetelefonen. Utover kvelden måtte hun håndtere både den og sentralbordet.

En uventet ro

Det meste av tiden satt hun i legevaktens lokaler, skjermet for de sterkeste inntrykkene.

Utpå kvelden måtte hun gå gjennom mottakelsen for å hente noen oppdaterte lister over pasienter som var kommet inn fra Utøya.

Hun stålsatte seg for hva hun kom til å se.

Hun vil aldri glemme synet av de skadede ungdommene som lå i senger med hvert sitt team av helsepersonell rundt seg.

– De arbeidet så rolig og så konsentrert. Det var rett og slett en behagelig atmosfære, og det tror jeg de som lå i sengene også må ha merket, sier hun.

På skranken ved sentralbordet står det nå et glassfat med teksten «Dere var et lys i mørket».

En hilsen fra takknemlige pårørende til de mange som var på jobb ved lokalsykehuset den kvelden.

Da alarmen gikk, var det femti personer på jobb på sykehuset. Etter kort tid var 250 personer på post. Mange måtte gjøre ting de ikke pleier å gjøre.

– Jeg så barneleger og gynekologer trille senger. Alle gjorde det som var nødvendig der og da, sier Anne Kari.

– Jeg er så stolt av å jobbe her.

– Fortjener honnør

Ved Elstangen ble tre busser brukt til å evakuere ungdommene som slapp fra dramatikken på Utøya med lettere skader. Det var folk fra brannvesenet som tok seg av dem.

– Brannvesenet gjorde en kjempejobb. Der var mange av dem her. De er utrolig effektive. Jeg tror ikke menigmann er klar over at de var til stor hjelp for oss her, og at de er det i veldig mange sammenhenger, sier ambulansearbeider Håvard Larsen.

– I tillegg til å ta seg av evakueringen, gjorde de en kjempeinnsats med sokning og søk. De fortjener all mulig honnør for jobben de gjorde.

Tok inn 800 ungdommer og pårørende

Bussene med ungdommer ble kjørt til Sundvolden Hotel. Bookingansvarlig Ann Helen Løvstad var vaktleder der denne helga. Hun var på jobb sammen med tre andre. Det var en rolig kveld, og Ann Helen hadde regnet med å ta kvelden i 19-tida.

Sammen med kollegene satt Ann Helen og så på TV-sendingene fra Oslo, da en lege kom løpende og spurte om de kunne ta imot ungdommer fra Utøya. Etter det gikk alt veldig fort.

Ann Helen fikk svært tidlig vite hvor stort omfang tragedien på Utøya hadde. For de første ungdommene som kom, iskalde og skrekkslagne, fortalte uten omsvøp hva de hadde opplevd og hva de hadde vært vitne til.

To sykepleiere som var blant gjestene, tro til og hjalp til med å ta imot ungdommer. Folk som hadde fri kom tilbake på jobb. Tidligere ansatte og naboer sluttet seg til de hotellansatte, etter hvert var mellom 30 og 40 på jobb ved hotellet.

Ingen hotellfolk er trent til å håndtere unge mennesker som kommer rett fra noe som mest av alt ligner en krigsskueplass.

– Vi kunne bare være der og gi dem det de trengte etter hvert, holde rundt dem, være medmennesker, og satse på at det var nok.

Sterke scener

Kjøkkenfolka ved hotellet produserte og produserte og produserte. De tok inn det de kunne få tak i av matvarer, og tømte frysere og kjølerom.

Gjester som var på hotellet reiste hjem, bookinger ble kansellert. Rommene ble ryddet, og konferanserom gjort om til sovesaler. Ann Helen tror det var nærmere 800 personer på hotellet denne helga, i tillegg til hjelpemannskaper.

Det var hit de pårørende kom. Her ble noen foreldre gjenforent med sine barn. Andre foreldre var her da de fikk vite at alt håp var ute.

Politiførstebetjent Snorre Halvorsen ved Modum lensmannskontor sto væpnet vakt utenfor Sundvolden Hotel denne helga.

– Sorgen jeg så her, traff meg rett i hjertet, sa Halvorsen da NRK møtte ham på landsmøtet til Politiets Fellesforbund, som ble avholdt nettopp ved Sundvolden Hotel.

Må se framover

Forbundet vurderte en stund å holde landsmøtet et annet sted, fordi det var så kort tid etter tragedien. Så fant forbundets ledelse ut, at det ville være for galt om nettopp det hotellet som hadde stilt opp da det trengtes som mest, skulle rammes av en avbestilling på toppen av alt.

Ann Helen Løvstad sier at det er en utfordring for dem som jobber ved hotellet å legge det som hendte bak seg.

– Vi ønsker ikke å bli forbundet med alt det vonde i lang tid framover. Vi håper det ikke skal bli hengende ved hotellet, sier hun.

Også kommunens kriseteam etablerte seg ved Sundvolden. Kateket Marit Hunstad i Hole kirke var med der.

Var redd da hun kjørte hjem

Sammen med mannen Morten Hansen Hunstad, som er prest i Hole kirke, bor hun i den gamle prestegården tvers over veien for kirken.

Marit og parets tolv år gamle sønn var på handletur på Ikea, da Morten ringte henne, og sa at det hadde hendt noe på Utøya. «Vi vet ikke hva dette er. Jeg tror du skal kjøre om Drammen hjem», sa han.

Marit gikk rett ut i bilen. Hun fulgte med i nyhetene på radioen, og var redd da hun kjørte hjem. Utover kvelden satt hun og så nyhetssendinger på TV. Da hun la seg om kvelden den 22. juli, hadde hun hørt at det var åtte døde. Lørdag morgen våknet hun til den ufattelige meldingen om at så mange som 80 mennesker kunne ha mistet livet.

– Da tenkte jeg, at nå må vi bare åpne kirken, så folk får et møtested.

Allerede klokka 10.00 lørdag sto steinkirken på Røyse med åpne dører og tente lys, klar til å favne alle som søkte trøst og lindring.

Holdt døgnåpen kirke ei uke

Kirketårnet som rager midt i det vidstrakte jordbrukslandet ved Tyrifjorden, er et gammelt landemerke for holeværingene. Kirken ble gjenreist i 1954, etter en brann i 1943. Fremdeles er deler av den gamle kirkemuren et synlig tegn på at bygdas folk har søkt hit i hundrevis av år, ja helt siden middelalderen.

På prestegårdstunet leker familiens hund så søla skvetter. Sognepresten har samlet familiens tre barn rundt middagsbordet, mens hans kateketkone forteller om den uka da familien og menigheten ble stilt på så store prøver.

Det er fem kilometers kjøretur fra Steinssletta til kirken. Dette er ikke en kirke folk tilfeldigvis stikker innom. Så skulle det bli nødvendig å holde den åpen dag og natt i ei hel uke.

Menigheten satte opp ei vaktliste, slik at noen alltid skulle være til stede i kirken. Det ble også ordnet med barnevakt for barna til Marit og Morten. Etter hvert flyttet et vennepar inn i presteboligen.

Husker samholdet og støtten

På kirkegården hviler «Mor Utøya», som ble et av drapsmannens første ofre. Tårene står i øynene på kateketen når hun tenker tilbake på de fryktelige følgene av terroren som rammet lokalsamfunnet rett i hjertet.

– Vi kunne bare være der for folk, være medmennesker. Folk kom hit og tente lys, noen bare satt her en stund i taushet. Vi hadde noe å drikke og noe å spise her, av og til dannet det seg små grupper som snakket sammen.

I ettertid er det samholdet og støtten fra folk flest Marit husker best.

– Både Morten og jeg følte at vi ble løftet fram og opp av alle disse menneskene rundt oss, som gjorde alt de kunne for at vi skulle få gjøre jobben vår best mulig.

– Det var så godt, sier Marit.