Konge blant ekte konger

Det nærmer seg slutten på min korrespondentperiode her i USA. Forrige gang jeg avsluttet en korrespondentjobb var for 19 år siden, i Russland. Min siste jobb var å dekke begravelsen til en konge, landets siste tsar. Det skjedde i St. Petersburg, nøyaktig 80 år etter at Nikolaj den annen og hele hans familie ble henrettet av bolsjevikene.

80 år med først en rød revolusjon og så, i 1991, en ny politisk revolusjon, mindre blodig, men likevel et imperium som gikk i oppløsning.

Politiske laboratorier

Jeg husker følelsen av å leve midt i et politisk laboratorium. Ikke noe industrialisert, relativt moderne land hadde gjort noe lignende før. Russland på 90-tallet var veldig liberalt, det meste kunne skrives og sies. Men sentralmakten forvitret, rike regioner fikk skatteprivilegier i bytte mot lojalitet.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få en lignende laboratoriefølelsen i USA. Men det har jeg. Det vil si, det er ingen fare for at USA går i oppløsning. Institusjonene er altfor sterke til det.

Men sannelig blir de utfordret, og det er selveste presidenten som leder an. En president som aldri leser bøker, knapt aviser og som, inntil han ble president, stort sett lot seg informere om verden utenfor via fjernsynet.

Smittsom verdighet

Blant kongene og prinsene i Saudi-Arabia sist søndag var det som om han lånte litt av deres verdighet og ble mer som dem i tale og fakter. Det er umulig å se på kong Salman av Saudi-Arabia hva han egentlig tenker, og det er så vidt han beveger hodet når andre snakker. Trump er rastløs og har som regel vanskelig for å sitte stille lenge. Men i det saudiske palasset, omgitt av krystallkroner og interiør i hvitt og gull, da var han kongelig.

Trump snakket langsommere enn vanlig, holdt seg til de store spørsmålene og angrep ingen direkte, bortsett fra Iran. Han husket nesten hva han ikke skulle si, nemlig «radikal islamsk terrorisme».

I stedet skulle han bruke «islamistisk ekstremisme». Det holdt nesten, med unntak av noen få eksempler der «islamsk» snek seg inn i stedet for «islamistisk».

Maktfordelingsprinsippet utfordres

Konstitusjonens fedre var opptatt av maktfordeling, inspirert som de var av Baron de Montesquieu. Dette skulle være et land der monarker og andre som forsøkte seg på eneveldig styre ikke hadde noen plass. Utøvende, lovgivende og dømmende makt skulle være atskilt, og delstatene fikk stor makt.

Amerika var annerledes og mer moderne enn de gamle europeiske monarkiene. Slik ble den amerikanske konstitusjonen også til stor inspirasjon for framvoksende demokratier i den gamle verden, og etter hvert også for land som løsrev seg fra kolonimaktene.

USA har verdensrekord i antall jurister, og mange av dem lever fortsatt av å passe på at maktfordelingsreglene etterleves på alle nivåer.

Men nå har de fått en president som enten ikke forstår hva det innebærer i praksis, eller kanskje bare ikke liker hva juristene og andre forståsegpåere forteller ham. I alle fall har Donald Trump flere ganger forsøkt å tøye grensene.

Domstolene svarer

Et av de første eksemplene er knyttet til innreiseforbudet for folk fra sju muslimske land, undertegnet 27. januar. Trump lot være å informere fungerende justisminister, han ante nok at hun ville være uenig. Da dommer James Robart i Seattle satte bom for gjennomføringen, kalte Trump ham en "såkalt dommer". Han skal ha vært rasende da en ny dommer, på Hawaii, stanset iverksettingen av det reviderte innreiseforbudet også, men maktbalansen virket.

FBI tviholder på uavhengigheten

Det politisk mest dramatiske angrepet på institusjonene er rettet mot FBI, som forutsettes å være et politisk nøytralt instrument som skal beskytte landets borgere. FBI har en dobbelt oppgave, ved at organisasjonen både driver med intern etterretning og håndhever landets lover.

9. mai ble FBI-direktør James Comey sparket fra jobben, midt i en etterforskning av mulig samarbeid mellom Trumps valgkampstab og russiske myndigheter rundt forsøk på å påvirke det amerikanske presidentvalget.

Dagen etter at Comey måtte gå, skrøt Trump til Russlands utenriksminister av handlekraften.

– Han var en skikkelig tulling. Jeg følte et stort press på grunn av Russland. Nå er det borte, sa Trump.

Ifølge et lekket notat fra Comey ba Trump ham allerede i februar om å droppe etterforskningen av kontakten mellom tidligere nasjonal sikkerhetsrådgiver Michael Flynn og Russlands ambassadør. Presidenten skal også ha sagt at Comey burde fengsle journalister som formidler lekkasjer fra administrasjonen.

Men igjen slo institusjonene tilbake. FBI og flere kongresskomiteer fortsetter sine granskinger, og visejustisministeren utnevnte en tidligere FBI-direktør som spesialetterforsker for å se på Russlandsforbindelsene til Trumpkampanjen. En rasende og stadig mer frustrert president tok til twitter, men til ingen nytte. Presset på Trump og staben når det gjelder Russland er alt annet enn borte.

Ny gullalder for journalistikk

Mediene blomstrer. Det er nye kapitler i dramaene rundt presidenten nesten hver dag. Seriøse gravejournalister skriver saker som trolig havner i historiebøkene, mens twitrere og spaltister boltrer seg i de mer underholdende, men ikke fullt så seriøse analysene.

I sistnevnte kategori er en debatt rundt Trumps mentale alder i The New York Times. Det startet med en artikkel om at Donald Trump er som en sjuåring. Han klarer ikke å holde fokus når han snakker, har problemer med å mestre fakta, mangler den indre korrigerende stemmen som de fleste voksne har, mangler impulskontroll, er desperat etter anerkjennelse og kompenserer ved å fortelle heroiske fabler om seg selv. Det gjør ham tilsynelatende ingenting å bli tatt i løgn.

Feil, skriver flere lesere til avisen. Sammenligningen er urettferdig overfor barna. Selv fireåringer er veldig opptatt av hva som er sant og usant, skriver en innsender.

De er nysgjerrige og forstår at andre har behov som kan være i konflikt med deres egne. De forstår at ting de kan ha sagt før var gale, og at det er galt å såre andre.

Mange kloke amerikanere støtter fortsatt Trump

Når dette er sagt, møter jeg mange mennesker som verken leser The New York Times eller The Washington Post, og mange av dem er veldig fornøyde med Trump. Ikke fordi de er uvitende, men fordi de fokuserer på andre ting. Som at Trump har snakket med både Mexico og Canada om å reforhandle frihandelsavtalen. Han har reversert miljøreguleringer som la begrensninger på kull- og oljeindustrien. Prosessen med å erstatte Obamas helseforsikringsreform er i gang.

Og det er ikke slik at Trumpvelgere flest har skyhøye, urealistiske forventninger. En idealistisk politimann i Ohio, som bruker hele sin arbeidstid og store deler av sin fritid på å hjelpe narkomane til rehabilitering i stedet for fengsel var absolutt ikke enig i hovedtrekkene ved Trumps kriminalpolitikk.

Joe mener strengere straffer bare forlenger den onde sirkelen for mange narkomane, og det er noen hundretusen av dem i amerikanske fengsler. Men han liker godt andre deler av Trumps politikk, og ville stemt på ham igjen i morgen.

En annen Trumpvelger jeg møtte var forbanna på mediene som krever resultater de første hundre dagene. Hun sa, som sant er, at det er en helt kunstig og altfor kort frist til å få gjort store endringer. Det samme sa Trump selv da han hadde erfart hvor vanskelig det er med hundredagersløfter.

Kjekt med familie i staben

Jeg er sikker på at Trump og Saudi-Arabias konge forstår hverandre på ett punkt, viktigheten av å la familien fylle viktige funksjoner.

Aldri før har en presidentdatter kombinert rollen som formell rådgiver og prinsesse som Ivanka gjør det. For ikke å snakke om svigersønnen Jared Kushner, som Trump ser som krumtapp i framtidig fredsmegling mellom Israel og palestinerne.

Melania og Donald = sant?

Da får det ikke hjelpe at den smellvakre dronninga, Melania, stadig viser tegn på at hun misliker sin mann, eller i alle fall foretrekker en viss avstand. Sist det uten tvil skjedde var på den røde løperen i Tel Aviv, da hun meget kontant føyset vekk presidentens invitasjon til å leie lanke. Men Donald Trump er tross alt langt fra Henrik den åttende. Det skal hun være glad for.

Les også: – Det var ikke et godt besøk

Les også: Trump mener tiden er inne for fred i Midtøsten

Les også: Kravde riksrett for Trump – trua med lynsjing