Morsomt, men uprovoserende om sex

Utgangspunktet er en dose Freud, viktoriatidas tilkneppede syn på lidenskap og kropp, et rått portrett av det fornemme, pertentlige borgerskaps dobbeltmoral, usminkede fortellinger om sex og mye humor.

Rettssak

Stykket har ei merkelig fortid.

Østerrikeren Arthur Schnitzler skrev det i 1896/97. Han ventet i tre år før han ville trykke det. Da i 200 eksemplarer til venner og kjente.

I 1903 ble det gitt ut og solgte bra, men ble forbudt i Tyskland året etter.
Forbudet ble opphevet etter første verdenskrig og stykket ble framført i Berlin i 1920.

Det førte til rettssak. Anklagerne mente verket var umoralsk og skamløst.
Teaterets ble frikjent, men karakteristikkene som bordellitteratur, ble hengende i så sterkt at ingen våget å framfør det.

Forfatteren nektet

Forfatteren selv fryktet misforståelser og flere skandaler, og la ned forbud mot å sette det opp.

Forbudet ble opphevet av hans sønn i 1982 og det ble spilt flere steder. Nå er det altså her på Trøndelag Teater.

Teksten er bearbeidet. Gjennom dialoger møter vi personer med en ting felles, lengselen etter et eller annet som kan være kjærlighet. Det å bli elsket, eller kanskje bare sex.

Det seksuelle bålet

De møtes to og to rundt det, skal vi si seksuelle bålet. De forstår neppe hverandre, de står alle i sine egne fyrtårn.

De er fremmedgjorte for hverandre til tross for den fysiske nærheten. De har drømmer og lengsler, og bruke mye energi til å iscenesett seg selv.

Skal de finne meningen med livet, må de nok lete lenge.

Humor

De er ikke klisjeer. De fyller sine tablå godt og glir over i hverandre på oppfinnsomt vis.

Teksten er morsom, ikke overdrevent underfundig akkurat. Spørsmålet er om problemstillingene er vesentlige i vår tid. Provoserer gjør de ikke, men her er det mye å humre over.

Finurlig og ufarlig

De fire skuespillerne gjør en god jobb. Regien, lyssettinga og ikke minst sceneløsninga forsterker innholdet og teksten, i grenselandet mellom symbolisme og modernisme i åra rundt 1900.

Altså det at kunsten ikke skal framstå som virkeligheten, men ta for seg av symbol og fantasi, til tider med stor presisjon.

Runddans på Trøndelag Teater har fått mye ut av teksten og gitt det hele en artig form. Det er finurlig, bortimot teaterkoslig, og komplett ufarlig i 2014.