Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen var de første kvinnene i Norge, og kanskje de første verden, som startet eget rederi da de kjøpte sin første sildedamper i 1909.
De hadde møtt hverandre mange år tidligere da de jobbet som butikkpiker ved gruvesamfunnet Visnes på Karmøy. Der åpnet de etter hvert også en landhandel, men la den ned igjen da gruvedriften gikk dårlig.
Lurte de sleipe rederne
Da de flytta sammen til Haugesund rundt 1900, var de i førtiåra og hadde allerede valgt bort et liv med barn og hjemmetilværelse. De begynte å investere i aksjer i skipsfartsindustrien.
– Det var noe alle som hadde litt kapital i Haugesund gjorde på den tida, forteller forsker Morten Hammerborg ved Uni Rokkansenteret i Bergen.
Han har skrevet bok om skipsrederhistorien i Haugesund, og understreker at Brummenæs og Torgersen var et betydelig rederi.
De var i slutten av førtiårene da de tok steget fra aksjeinvesteringer, til å kjøpe et skip selv. Hammerborg vet ikke helt hvor alle pengene kom fra, men de hadde nok kapital til å bla opp kjøpesummen for D/S Gouval kontant.
Her forteller Hammerborg hvordan de lurte de etablerte rederne i Haugesund:
Equatore var det første, og eneste motorskipet de kjøpte, og var så dårlig at det endte som kornlager på land. Dermed ble det også det eneste skipet deres som ikke sank.
Foto: MHB-F.HR-E-010, Karmsund folkemuseumAlle skipene sank
– Det første skipet var gammelt, lite og dermed også billig. Det ble også gjennomgangsmelodien i den videre forretningsdriften, forteller Hammerborg.
Før og under første verdenskrig var det enormt gode tider i skipsindustrien i Haugesund. Etterspørselen etter skip og skipsfartstjenester var enorm, og mange investerte stort denne perioden. Men risikoen var også stor, 900 skip gikk tapt under krigen og 2000 norske sjøfolk døde.
De gamle, saktegående skipene til Brummenæs og Torgersen hadde ikke en sjanse i krigens farvann, og skipene deres gikk ned med mann og mus under krigen.
(Klikk på bildene for å sjekke ut andre kvinner som var de første i Norge. Under kan du blant annet lese at Haugesunderne aksepterte at mannedamene levde sammen som et par.)
Fikk millionerstatning
Da krigen er over i 1920 har nesten alle rederiene i Haugesund gått konkurs etter å ha investert store penger i skip og last.
Brummenæs og Torgersen, derimot, hadde betalt småpenger for sine fem falleferdige skip i tilegg til at de drev rederiet effektivt og ekstremt billig.
Brummenæs ble blant annet kalt Brummo, fordi hun kunne finne på å gi sjømennene en skikkelig overhaling hvis hun så at de fyrte med for mye kull på vei inn til havna i Haugesund. Det skulle spares på alt.
Resultatet av nøkternheten var at de fikk utbetalt enorme krigsforliserstatninger som var mye høyere enn det de i utgangspunktet hadde betalt for skipene.
– Da de døde var det faktisk fortsatt penger igjen etter dette i boet deres, forteller Hammerborg.
Kunne gjort det stort internasjonalt
Mens de andre rederne prøvde å karre seg tilbake på beina, satt Brummenæs og Torgersen altså igjen med millioner i kontanter i 1920.
Da hadde de sjansen, slik noen andre redere gjorde, til å kjøpe motorskip og bli store internasjonale rederier.
– Det gjorde ikke Brummenæs og Torgersen.
Morten Hammerborg har skrevet bok om rederne i Haugesund.
De kjøpte heller det billigste motorskipet de fant, som selvsagt også var det eldste og dårligste.
– Man må huske at de nå var i sekstiårene, og at ambisjoner om at stort internasjonalt rederi ikke var det mest åpenbare. Dessuten hadde de opplevd suksess ved å være forsiktige, påpeker Hammerborg.
M/S Equatore ble en skikkelig flopp, for det viste seg at motorene knapt fungerte. Skipet endte isteden opp som kornlager på land.
– Da prøvde de seg ikke mer på den moderne tid.
Ble akseptert som par
Det sies at folk kalte dem mannedamene og at Brummenæs undertegnet med «Herr», og Hammerborg tror ikke at de støtte på store problemer i redernæringa fordi de var kvinner.
– Det er ting som tyder på at de ble omtalt med en mindre servil og dannet tone enn de mannlige rederne, men de var ikke utelukket fra forretningslivet, sier han.
Det at de var kvinner fikk imidlertid «skylda» for at de ikke gjorde suksess med motorskip. Folk kunne si at de var for svake til å satse skikkelig, i og med at de som kvinner ikke hadde «de maskuline dyder som trengs for å satse stort».
Det ble også antydet at det var deres kvinnelighet som lurte dem til å kjøpe det avdanka motorskipet. Det var nemlig overdådig innredet med blant annet et flygel og gardiner.
Det at de levde sammen som par er mer pirrende for folks nysgjerrighet i ettertiden enn det var på den tida da, tror Hammerborg.
– De bodde sammen og de antok i alle former og offentlige forum, rollen til en par, forteller han.
– Det var noe alle visste. Det blir aldri spekulert i noe seksualisert.
Alle skipene igjen
Før andre verdenskrig kjøpte Brummenæs og Torgersen flere gamle dampskip. De gikk i såkalt trampfart, som betyr at de reiste dit det var last å få. Noe av det viktigste var å sørge for at de hadde last begge veier.
– De fraktet for eksempel sild ut fra Haugesund, og kull tilbake fra Storbritannia eller tømmer tilbake fra Baltikum.
Dampskipet Liv ble beslagtlagt i Sicilia i 1940, og satt i fart under italiensk flagg, for det i 1943 ble senket av allierte fly.
Foto: MHB-F.HR-F-0599, Karmsund folkemuseumDa andre verdenskrig kom fortsatte driften, men ett etter ett ble alle skipene senket også i denne krigen.
Hanna Brummenes døde i 1942, 82 år gammel, og da Bertha Torgersen mistet det siste skipet høsten 1945 var det slutt på rederiet.
Da Bertha døde som nittiåring i 1954 hadde hun fortsatt penger igjen etter krigsforliserstatningene i 1920.
Selv om en god del penger ble donert til veldedighet til utdannelse av unge kvinner, satt nevøer og nieser igjen med over 6 millioner kroner av formuen til de sparsommelige damene.
