Absurd på Trøndelag Teater

Fiolinisten Manfred åpner det hele. Han svinger buen, men lyden er en helt annen. Lyden av sag. Her er det håndverkerne som behersker spillet.

Helsvart

Oppsettet er enkelt, Alice og Manfred bygger hus, sitt hjem, hennes drøm og kanskje eneste oppgave i livet. Til det har de engasjert en gjeng håndverkere. De jobber helsvart og har åpenbart ikke gjort noen vesentlige skritt i retning fagbrev.

Alice er opptatt av interiør og Manfred vil helst få huset ferdig. De har besøk av et vennepar, Karl og Magrete. De er rike og har ikke noen annen oppgave enn å få markert akkurat det. Fire gode roller som på hvert sitt vis får fram underteksten.

Og den kan kort forklares som at: Overflodsmennesket av vår tid er uten viktige oppgaver og henger i stedet tilværelsen på overfladiske detaljer. Jåleriet tar overhånd og valser over medmenneskelighet og omtanke. Over lik bokstavlig talt. Her er det ikke tid til å lytte til hverandre.

Dyktig spill

Håndverkergjengen, med Glen i spissen, er en nydelig bande som får latteren til å sitte løst hele vegen.

Jo, vi forstår raskt hvor det bærer hen. Her bløffer de og her stjeler de materialer. Her flyter det meste av gårde på løgn og selvbedrag. Effektivt avslørt. Heldigvis er det komediens regler som gjelder og overraskelsene ligger på lur.

Stykket blir om mulig mer og mer absurd etter hvert uten å bli bare tullete. Og tida går fort, to timer forsvinner bare. Det er et godt tegn.

Regissør, koreograf og skuespillerne skal ha all ros. De gir det som skal til. For Håndverkerne av Line Knutzon fra 2008 kan nok, uten de rette grep, lett bli i plumpeste laget for meg.

Sløve tenner

Teksten er ikke all verden, men her har to og to blitt fem, stort sett. De ville påfunnene fungerer og ideen med å bruke en ekte håndverker i en birolle, som en slags godt lyssatt inngripen fra den forhåpentligvis virkelige verden, er ok.

Han avslører det håndverksfaglige bedraget. Men Alice og Manfred er så opptatt av å få huset ferdig at de ikke tar tak i den tydelige sannhet, men lar lurendreierne beholde roret.

Trøndelag Teater har gitt stykket noen virkelige høydepunkter. Det er norskifisert, det er litt ujamnt, men artig. Det blir litt ufarlig, biter litt, men ikke nok. Uansett, salen jubler selv når blodet flyter.