«En liten hemmelighet»

– Han sa det var vår lille hemmelighet.

Den unge jenta har kledd seg ut i politiuniform, og sitter i et rom og deler øyeblikk fra hverdagen i barnehagen. Kvinnen hun prater med deltar aktivt i samtalen.

Han som skulle beskytte henne, leke med henne og få henne til å føle seg trygg, hadde bedt henne holde på en hemmelighet.

For syv måneder siden endret livet seg for mange i Tromsø. Forut hadde et lite barn fortalt hjemme om noe som hadde skjedd i barnehagen. Da politiet aksjonerte visste de lite om at de snart hadde en av historiens største saker på bordet, målt i omfang.

Nå sitter barne- og ungdomsarbeideren i Nord-Troms tingrett, tiltalt for å ha hatt seksuell omgang med fem barn, for å ha krenket ytterligere fire med seksuelle handlinger og ved 17 tilfeller har han fotografert barn i seksualiserte posisjoner.

Skyldfølelsen til barna

På lerretet vises ett av de 40 dommeravhørene som er blitt avholdt på Barnehuset i Tromsø. Mange, men ikke alle, har blitt vist for retten. Det er det samme de viser. Rastløse barn, i barnehagealder, som får se bilder av barnehagen sin, av lekeplassen sin.

– Vi er opptatt av å ikke spørre ut barna, men noterer ned det de sier fritt og spør eventuelle oppfølgingsspørsmål, forteller Lise Folkestad.

Hun er politioverbetjent og koordinator for vold og seksuelle overgrep i Troms politidistrikt. Hun har gjennomført flere av avhørene av barna som har blitt utsatt for seksuelle overgrep i den såkalte «barnehagesaken».

Det er et særpreg at barn som blir utsatt for seksuelle overgrep føler skyld, og ikke ønsker å fortelle om det som har skjedd, forklarer Folkestad.

I dommeravhørene jobber hun systematisk for å forsøke å få barna til å fortelle om hemmeligheter mellom seg og en de var glade i. Det krever tillit og trygghet, og Folkestad forklarer hvordan hun forsøker å legge en ramme rundt avhøret.

– Jeg bruker lang tid på å bli kjent med ungene. Noen barn har stor nytteverdi av å fortelle over flere dager. Da blir barna tryggere på meg, og på situasjonen, sier hun.

– Det er vondt å fortelle om hemmeligheter. Barna er bekymret for at han sitter i fengsel, for et fengsel i deres øyne er et mørkt hull, sier hun.

Tro på at det skjer

Folkestad forteller at både hun og hennes kolleger opplever omfanget av denne saken som tungt. Tankene snurrer i hodet; har de fanget opp alle? Kan det være flere?

– Møtet med pårørende har vært tungt. Å se hvor sårt og tungt det har vært for foreldrene som har levert barna i barnehagen hver eneste dag i årevis, og ikke har visst, selvfølgelig, at barna har vært utsatt for grove overgrep. Å se det tillitsbruddet, sier Folkestad.

Det finnes ingen grenser for hva andre kan gjøre, sier hun. Folkestad har tidligere jobbet i vold og overgrepsgruppen i politiet, og har gjort flere hundre dommeravhør av blant annet barn.

– Jeg har sluttet å bli overrasket over hvor grovt det kan være, men jeg slutter aldri å kjenne på hvor grusomt det er, sier hun.

Det viktigste er uansett å være i stand til å høre de verste tingene, uten at barnet eller den som forteller tenker at de må skåne deg, mener Folkestad.

– Du må være i stand til å høre på hva som har skjedd, og du må tro på at sånt skjer.

– Men det er også det som driver meg, det å snakke med barn, å ta de på alvor. Når jeg har vært i avhør og barna har fortalt meg noe, er det en veldig god følelse. Og det å se at det gir mening for andre mennesker som er involvert, sier hun.

Aldri hatt så mange berørte

– Vi har aldri hatt en sak der så mange barn er berørt. Da etterforskningen begynte hadde vi som utgangspunkt at det potensielt kunne vært enda flere barn, med tanke på at han hadde jobbet åtte år i den aktuelle barnehagen, sier leder for etterforskningsseksjonen i Troms politidistrikt, Yngve Myrvoll.

– Det er mer omfanget enn grovheten i det enkelte overgrep i denne saken som gjør den spesiell, sier han.

Politiet har brukt store ressurser i etterforskningen, og fått skryt for at det har gått forholdsvis kort tid fra saken kom opp til det ble tatt ut tiltale.

De har jobbet omfattende for å gå i retten med en best mulig dokumentert sak, med både bilder, video og avhør av barn.

– Vår motivasjon i denne saken har vært å kanskje få slutt på overgrep, og å påføre gjerningspersonen adekvat straff gjennom rettssystemet, sier Myrvoll.

Berge de ut av overgrepssituasjoner

– Vi har også en sterk indre motivasjon til å drive med det. Selv om vi eksponeres for mye elendighet i denne prosessen handler det om å identifisere ofre og få de ut av overgrepssituasjonen, sier politioverbetjent Anders Jensen.

Han er leder for fagfeltet IKT-kriminalitet innenfor etterforskningsseksjonen, og etterforsker det tekniske bevismaterialet som kommer inn.

Nesten daglig gjennomgår han materiale av ulike grader av seksuelle overgrep, særlig mot barn.

– Man slutter på mange måter å bli overrasket. Når man føler man aldri har sett noe verre, dukker det opp noe som er verre.

Det gjør noe med en, sier Jensen. Det er en psykisk og fysisk påkjenning å måtte gå gjennom og se på hva andre mennesker får seg til å gjøre.

– Å se på bilder og video, å se at de svakeste i samfunnet blir utnyttet på det groveste. Det er noe man tar og kjenner på hele tiden. Det er selvfølgelig nyanser i dette, omfanget varierer, men det er klart, det er tøft, sier han.

Jensen har gått gjennom materialet i barnehagesaken, men også i andre grove saker fra fylket. Nylig ble en mann dømt for å ha filmet gjentatte seksuelle overgrep mot sin egen datter.

Bak et lite utvalg av de tekniske bevisene som legges fram i en rettssak kan det ligge ukevis med gjennomgang av videoer og bilder.

– Du får en spesiell nærhet til det når du sitter på omfattende bilder og videomateriale av fornærmede i en konkret sak, som er bosatt i hjemkommunen din. Men det er alltid vanskelig å gå gjennom overgrepsmateriale, for det er snakk om menneskeskjebner, sier han.

Fange opp barn med oppfølgingsbehov

Dommeravhørene av barna blir foretatt på Barnehuset i Tromsø. Leder Ståle Luther forteller at det på ingen måte slutter å komme andre saker selv om det pågår en stor barnehagesak i Tromsø.

– Vi møter alt fra barn som har blitt lugget, til de som har blitt utsatt for torturlignende handlinger, og til og med forsøk på drap. Og vi møter barn som har blitt utsatt for seksuelle overgrep, forteller Luther.

Barnehuset har et særlig ansvar for å støtte fornærmede som avhøres av politiet, ikke minst oppfølgingsmessig.

Luther føler de er med på å utgjøre en forskjell for barna og pårørende. Det er stor forskjell på det politidistriktene kan tilby barn som har vært utsatt for vold og overgrep i dag, i forhold til før 2009, da Barnehuset kom til Tromsø.

– Vi jobber tverretatlig og tverrfaglig. Før 2009 ble det gjennomført en håndfull medisinske undersøkelser i året av barn i overgrepssaker. I fjor gjennomførte vi 130, sier han.

– Men det viktigste vi gjør er å fange opp barn som har oppfølgingsbehov. Bare det alene er en fantastisk nyvinning. Tidligere var det nesten så barna havnet på gaten igjen, for å sette det litt på spissen.

Forskning viser at jo flere traumatiske episoder barn blir eksponert for, direkte eller indirekte, jo mer alvorlige konsekvenser får barna, både helsemessig og på utviklingen.

Derfor er det også så viktig å komme tidlig inn i en sak og forebygge at episodene preget livet til barnet framover.

– Den jobber vi gjør sammen er det mest kriminalitets- og helseforebyggende som kan gjøres. Vi forebygger voldsspiralen, sier Luther.

Legger forutsetningen for at det går bra

Man må kunne puste ut. Når man står i slike saker, og jobber med temaet gjennomgående i arbeidshverdagen, er det viktig å kunne legge fra seg jobben før man går hjem.

– For min del har musikken vært viktig. Det kan godt være at jeg kanskje ikke hadde jobbet her hvis jeg ikke hadde hatt musikken. Kanskje hadde det blitt for tungt. Det lar seg ikke gjøre å glemme saker, men det handler om å ikke oppleve erfaringene som plagsomt, sier Luther.

De andre kollegene som jobber med overgrep mot barn er enig, det er viktig å snakke sammen og å være sosial. De får kursing og lærer å takle påkjenningen mentalt. I tillegg har de en felles bedriftshelsetjeneste som kan bidra og bistå underveis og gi oppfølging etterpå.

– Det er fryktelig vondt å se barn og pårørende og hvordan de har det, å se senskadene. Det er med meg i tankene, men når jeg går fra jobb må jeg tenke at jeg har gjort mitt i dag, og håpe det hjelper. Man må finne sine strategier, sier Lise Folkestad.

Den lille jenta på lerretet tar opp bamsen som ligger på gulvet under stolen sin. Hun begynner å bli utålmodig.

Hun har fortalt sin og tiltaltes hemmelighet, og virker brått litt mer lei.

Men hun har kanskje hatt hell i det forferdelige. Hun og de andre barna ble avhørt raskt, og får god oppfølging. Det legger forutsetningene for at det går bra med dem, til tross for det de har opplevd.