– Har skaffet oss fiender langs veien

• Se friidretts-EM på NRK1 eller NRK.no her!
  

Det finnes et tjern i Sandnes Henrik Ingebrigtsen (23) mener han har løpt rundt 8500 ganger. Broren Filip (21) har som regel vært med, etter hvert også lillebroren Jakob (14).

Faren Gjert har vært der også. Han har tatt tiden, heiet, kjeftet, justert på teknikk. Vært trener og far, både tørr og komfortabel i sol og klissvåt i øsende regn.

Det var en lykke da kommunen satte opp et busskur ved tjernet for å hjelpe idrettsfamilien.

– Vi har sett noen sitte og vente der, selv om det ikke går noen buss forbi, sier Filip Ingebrigtsen og flirer.

Jakter nytt gull

Det er rundt tjernet brødrene Ingebrigtsen har trent seg opp til å bli to av verdens beste 1500-meterløpere.

Det var også blant annet rundt dette tjernet faren Gjert testet ut treningsmetoder på sønnene, da han for mange år siden bestemte seg for å bli treneren deres. Uten å ha trenererfaring fra før. Sånt kan man lære seg, tenkte han, og begynte å lese seg opp. Mye tyder på at han hadde rett.

Foruten EM-gullet har Henrik rukket å vinne gull på 5000-meter i U23-VM og ta en femteplass da han som 21-åring OL-debuterte på 1500-meter.

Nå er familien i Sveits, hvor Henrik skal prøve å forsvare gullet sitt fra to år tilbake. Filip mesterskapsdebuterte, men røk ut i forsøksheatet fredag.

Storebroren vant sitt heat enkelt. Han er skråsikker på at Filip snart hevder seg helt i toppen, også.

– Han puster meg snart i nakken nå, sier Henrik Ingebrigtsen og kikker bort på sin to år yngre bror.

I ukene før EM har nesten hele familien vært i Luzern, som ligger en liten kjøretur unna EM-byen Zürich. Det er ikke småtteri, for familien består av to foreldre og syv barn.

Henrik og Filip skal snart gjennomføre en av de siste øktene før EM når vi møter dem. De trener forsiktig nå, for spare på kreftene til det virkelig gjelder.

Denne dagen er det en liten, rask løpetur og tre bakkedrag som avslutning som står på programmet. Faren står parat med stoppeklokke og gode råd i toppen av bakken.

En hest med gulrot

Det har alltid vært noe med disse to guttene. Faren så det tidlig, spesielt med Henrik. Han hadde denne store treningsiveren, denne voldsomme konkurranselysten.

– Jeg tror han var ti år gammel da jeg skjønte at han hadde noen helt spesielle evner innenfor idrett, sier Gjert.

For to år siden kom Ingebrigtsen til EM med den 12. beste tiden av de startende – og vant gull. Konkurrentene klødde seg i hodet. Hvordan kunne det skje?

For Henrik Ingebrigtsen var det egentlig ikke så rart. Han som hater å trene, men gjør det likevel, for når han konkurrerer blir han som en hest med en gulrot foran seg.

Vinnerinstinkt, det er en idrettsklisjé, men for Ingebrigtsen en høyst reell egenskap og drivkraften bak de fleste valgene han har tatt i livet. Det slo inn for fullt da han løp finalen i Helsinki for to år siden.

– Det er vinnerlysten som driver meg, sier han.

Det har likevel vært stunder da faren har måttet minne ham på det.

– Vi vil stille opp for barna, men det forplikter også dem. Det er tøffe krav fra vår side for at vi skal stille opp, og det har ikke alltid vært så lett. Vi må ofte minne dem på målsettingene. De satte målene, vi vil bare hjelpe dem, sier han.

– Hva er det som ikke har vært lett?

– Å få dem til å leve som toppidrettsutøvere og å ta konsekvensen av valgene de tar.

Husarrest etter pizzaspising

En historie det har gått gjetord om er da Henrik skulle være alene hjemme en helg da han fortsatt gikk på ungdomsskolen. På forhånd fikk han tillatelse av faren til å spise én Grandiosa. Da faren kom hjem, kom tilståelsen. Han hadde spist to. Det ble husarrest. Sønnens litt slappe forhold til sunt kosthold hadde nemlig lenge vært et diskusjonstema.

I dag er Henrik bare glad faren har vært litt streng med ham.

– Jeg hadde ikke vært der jeg er uten ham. Han har alltid lært oss opp til at hvis vi skal gjøre noe, skal vi prøve hundre prosent. Det er noe av det som har hjulpet meg mest. Skal man bli god, må man gjøre alt man kan, sier han.

Familiens svært så målrettede toppidrettsplaner har ikke gått upåaktet hen. Gjert Ingebrigtsen vet at de har både begeistret og provosert langs veien. De har valgt en vei til toppidretten som skiller seg litt ut fra den vanlige modellen i Norge.

– Vi har utfordret barrierer som andre har satt og noen etablerte sannheter. Vi har søkt nye svar og nye veier. Der andre har sagt at det er umulig, der har vi trodd det går an. Vi har skaffet oss både venner og fiender langs veien, sier Gjert.

– Hvordan da?

– Vi har vært veldig drivende og kanskje blitt opplevd som «pushy» og litt kontroversielle i måten vi jobber på. Vi har ikke akseptert et nei for et nei, og vi har ikke akseptert alle etablerte sannheter. Det er tungt der og da, men vi har trykket på og fått gode resultater. Det er ingen dans på roser, det kan nok alle som har prøvd å gå nye veier skrive under på, sier han.

Fra trening til trening

Henrik var 12 år da faren satte seg ned og forfattet en e-post som han sendte til ledelsen i «noen høyt oppe i et av idrettsforbundene i Norge, jeg husker ikke om det var friidrett eller langrenn», som han sier.

Faren skrev at han hadde et idrettstalent utenom det vanlige til sønn, og ville gjerne at han skulle få hjelp til å utvikle seg videre.

– Jeg fikk et svar tilbake litt senere der det sto at de takket for henvendelsen, men de fikk mange slike henvendelser og ikke kunne gjøre så mye. Det var vel som jeg forventet, egentlig, sier Gjert og trekker på skuldrene.

Han tok like gjerne saken i egne hender. På vinteren trente han sønnene i langrenn, på sommeren spilte de fotball og løp. Og så drev de med håndball, sykling og litt annet, også.

– Vi dro fra trening til trening. Det var noe hele tiden. Så egentlig var det litt tilfeldig at det ble løping, men jeg tror det var fordi det er så enkelt. Det er bare å ta på seg skoene og løpe. Det var enkelt for logistikken i familien, også, sier Filip.

Om kveldene noterte brødrene sirlig i treningsdagbøkene sine.

La opp etter langrennsgull

Som 17-åring vant Henrik junior-NM i langrenn. Noen vil si han var heldig som startet tidlig i konkurransen, for løypen ble ødelagt av været etter hvert, men for familien Ingebrigtsen var det uansett en av deres første store seiere.

Ikke lenge etter la Henrik opp som skiløper. Han valgte løpingen, selv om mange stusset. «Du slår ikke kenyanerne uansett», fikk han høre. Det tok han som en utfordring.

Målet om å bli en av verdens beste mellomdistanseløpere er nådd. Nå ser han bare nye medaljer i det fjerne.

– Hvis 100 prosent er det optimale du kan oppnå som utøver, hvor langt har du kommet nå?

– Så tett opp mot 100 prosent som det er mulig å komme, svarer den regjerende europamesteren.

– Du er så god som du kan være?

– Ha, ha. Ja. I alle fall for akkurat nå.

– Hvor er du om fem år, da?

– Da er jeg på 130 prosent, sier han og ler.

Hvor kommer denne selvtilliten fra? Til og med broren Filip lurer. Han glemmer aldri den gangen familien skulle reise med Danskebåten. Selv var han seks år, Henrik var åtte. På kvelden var det show på båten. Plutselig reiste Henrik seg fra bordet de satt ved og trasket frem mot scenen.

– Han gikk opp og tok mikrofonen, sa en vits og fikk hele salen til å le. Jeg tror det var den om tomatene. Det er noe jeg aldri hadde kommet på, men som han bare gjør, sier Filip.

– Det er sånt som dette som er den store forskjellen mellom dere?

– Ja. Han liker å underholde. Han skal alltid si en vits og sånn. Men når det gjelder interesser er vi veldig like, sier han.

Sort neglelakk og hestehale

Filip er et halvt hode høyere enn storebroren, lysere i håret og litt mindre prangende i stilen.

Henrik har på sin side for eksempel troppet opp i konkurranser med sortlakkerte negler på både fingre og tær. I fjor grodde han ut en stram bart, i år har han grodd frem en liten hestehale på toppen av hodet.

– Det er artig at han gjør sånt, men det er litt spesielt til tider. Hva jeg synes om det må vi ta på kammerset, sier Filip og ler.

Han kommer neppe til å gjøre noe lignende. For Henrik har det derimot blitt en slags gimmick.

– Jeg gjør sånt fordi jeg synes det er gøy. Det kommer av seg selv, sier han, før han innrømmer at ja, han gjør det nesten litt på trass også.

– Jeg liker å gjøre mine egne ting, uansett hva andre gjør. Jeg springer fremdeles med solbriller og heldrakt, selv om ingen gjør det. Du kan si jeg gjør sånt litt for å provosere, men også fordi jeg synes det er gøy å være annerledes. Jeg liker å utfordre litt, forklarer han.

Han har en fandenivoldskhet i seg, han medgir det. En trang til å vise at av og til går det an å gå litt mot strømmen.

Men er det ikke den samme fandenivoldskheten som stadig får ham til å slå de som skulle vært bedre enn ham?

– Jeg har alltid vært tøff i trynet og kjørt hardt fra start. Gått opp i tet og bare sett hvor lenge det holder, sier han.

Av samme grunn insisterer han på å løpe innerst ved listen, der han er dømt til å få juling av konkurrentene underveis. Men som han sier, det er jo korteste vei til mål.

Egentlig skulle han ikke ha vært her en gang. Henrik avslører at han egentlig ikke hadde trodd det hele skulle gå så langt som det har gjort.

– Jeg hadde tenkt å bare satse til jeg ble 19 år, men da jeg ble det var jeg liksom så godt i gang. Nå som vi har kommet så langt må jeg bare fortsette å se hvor vi kan ta det.