– Jo surere de synger, jo verre er det

– Jeg kommer aldri til å klare å høre et barnekor uten at jeg får tårer i øynene. Jo surere de synger, jo verre er det, sier Connie Bentzrud.

Det er 14 år siden TV2-journalisten dekket Baneheia-saken hvor åtte år gamle Stine Sofie Sørstrønen og 10 år gamle Lena Sløgedal Paulsen forsvant etter en badetur i det populære turområdet i Kristiansand.

Saken preget hele Sørlandet, men også resten av landet. Alle håpet at de to jentene bare hadde gått seg bort og at de snart skulle dukke opp.

Men da jentene ble funnet voldtatt og drept to dager etter de forsvant, ble håpet byttet ut med sorg, vantro og sinne.

Seks år med vold og overgrep

Connie Bentzrud var allerede på dette tidspunktet en erfaren journalist, men hadde aldri vært borti en så grufull sak som barnedrapene i Baneheia.

Hun fulgte forsvinningen tett og husker godt hvor hun var da jentene ble funnet.

– Jeg var hjemme og så på 21-nyhetene på TV2. Det var vi som «breaket» nyheten om at jentene var funnet drept.

Det var også hun som dekket minnestunden på skolen der en av jentene hadde gått.

Lyden av barnekoret på Fagerholt skole i Kristiansand der 10 år gamle Lena hadde vært elev, glemmer hun aldri.

– Jeg begynner å gråte når jeg hører barnekor. Fremdeles, så mange år etter, har jeg ikke kontroll på de følelsene, forteller hun og ser ned i bordet.

Siden Baneheia-saken har vold og overgrep mot barn vært en stor del av hverdagen til TV2-journalisten.

Sammen med kollega Asbjørn Øyhovden har hun jobbet sammenhengende med overgrepssaker i seks år.

Engasjementet til TV2-journalisten startet med en rettssak der et par var tiltalt for å ha mishandlet et fosterbarn. Her kom det frem grufulle opplysninger om hva paret skulle ha gjort mot gutten.

– Uskylden forsvant under Baneheia-saken

Men da Bentzrud snakket med politiet fikk hun vite at dette bare var en av mange saker. Dette skjer hele tiden.

– Jammen, hvorfor hører vi ikke om dette, spurte jeg da. Da fikk jeg til svar at de aller fleste sakene blir henlagt fordi de er så vanskelig å bevise.

For en som var mor selv, ble det tøft å gå inn i et saksområde som innebar detaljer om mishandling og seksuelle overgrep mot barn. Ting som eksisterer i høyeste grad, men som ingen egentlig orker å høre om.

– Dette er de absolutt svakeste i samfunnet, de som ofte ikke har en stemme selv, sier hun.

Selve kjernen i journalistikken, ifølge Bentzrud.

I ryggen hadde hun dekningen av norgeshistoriens verste barnedrapssaker.

– Uskylden forsvant under Baneheia-saken. Når det kunne skje, kan alt skje. Det forstod jeg da.

Jo mer Bentzrud gravde i disse sakene, jo mer opprørt ble hun.

– Jeg så helt klart og tydelig at dette var et område som var så underdekket som overhodet mulig. Det er ikke bare politifolk og helsepersonell som synes disse sakene er vanskelig å ta i. Det samme gjør journalister.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Detaljene ingen vil høre

Engasjementet for barn har ført Bentzrud inn i rettssaler der hun har blitt tvunget til å høre om grov barnemishandling og seksuelle overgrep.

Folk flest blir spart for de verste detaljene i slike saker. Det gjør ikke journalister.

Bentzrud har sett det meste. Bilder og videoer av barn som blir utsatt for overgrep og grov mishandling. Bilder av døde barn. Døde spedbarn. Lydlogger. Det folk flest ikke engang orker å ta innover seg har Bentzrud og andre journalister fått høre og se på nært hold.

I grafikken under kan du se hvordan hukommelsen fungerer:

(Trykk på markørene for tekstinformasjon)

Noen av tingene Bentzrud har blitt eksponert for blir hun fysisk uvel av den dag i dag.

– Alvdal-saken er en forferdelig sak på alle mulige måter. Her snakker vi om systematisk misbruk som pågikk over lang tid og som også omfatter flere barn. Det er en kultur rundt det hele som nesten er ubegripelig, sier hun og rister på hodet.

Var helt uforberedt på lyden

Bentzrud satt i retten da saken hvor fire barn i alderen seks til 13 år ble seksuelt misbrukt av flere voksne ble rullet opp. Overgrepene skjedde i Alvdal i Østerdalen i Hedmark fra høsten 2003 til sommeren 2007. Bildematerialet i saken var enormt. Flere av overgrepene var filmet og videoene ble vist for retten. Også for journalistene.

Under ett av overgrepene har de voksne en fest hvor Boney Ms «Rasputin» blir spilt for fullt volum i bakgrunnen.

Den erfarne journalisten ble tatt på senga. Hun hadde stålsatt seg for bildene hun kom til å se, men at lyden skulle gjøre så sterkt inntrykk, var hun ikke forberedt på.

– Jeg klarer ikke Boney M etter det. Jeg kan ikke høre på den musikken uten at jeg blir kvalm.

Moren og den tidligere stefaren til to av barna ble dømt for de groveste overgrepene. Et annet foreldrepar og en nabo ble dømt for medvirkning.

Lukten

Lyd er ett av sanseinntrykkene som kan være vanskelig å håndtere, forteller psykologspesialist, Unni Marie Heltne.

Hun jobber ved Senter for Krisepsykologi i Bergen og har behandlet flere personer med ulike traumer. Alt fra politimenn, journalister til tidligere soldater og flyktninger.

– Lukt er likevel det som er vanskeligst å håndtere. Vi har etter hvert fått svært gode behandlingsmetoder for å få bort invaderende sanseinntrykk, når det gjelder syn og til dels lyd. Men luktinntrykket er vanskelig å dempe. Det tror vi har noe med hvor luktinntrykk lagres i hjernen, forteller Heltne.

Det har kriminaltekniker Gunnstein Kallhovd opplevd flere ganger.

For eksempel ved hjemmedødsfall.

– Når man undersøker personer som har ligget døde over lang tid, oppstår det en lukt som du aldri glemmer. Vi har ikke noe verneutstyr for lukt, sier han.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Krimteknikeren som har sett alt

Med 20 års erfaring som kriminaltekniker har Kallhovd vært ute på mange «stygge» saker. Siden starten av 2000-tallet har han vært involvert i stort sett alle drapssakene på Sørlandet.

Og det har etter hvert blitt mange av dem.

Også han var tett involvert i Baneheia-saken.

Iført den hvite karakteristiske kjeledressen de bruker på åsted og ved undersøkelser, tar han oss med inn på laboratoriet øverst på politihuset i Kristiansand.

Han drar ut en skuff. Skuffen inneholder flere titalls kniver. Drapsvåpen. En av knivene ble stukket så langt inn i offeret at den er bøyd.

Blodige åsted har vært en del av jobben hans i 20 år og det går ikke like mye inn på ham som da han var fersk.

– Synsinntrykk klarer man å bearbeide ganske bra etter hvert. Jeg klarer å forberede meg mye bedre nå når det skjer drap. Jeg vet at jeg kommer til et åsted som er stygt, men du har ikke fantasi til å forestille deg hva som vil møte deg. Du vet bare at det kan være helt forferdelig ting, sier han.

Men uansett hvor «herdet» Kallhovd har blitt med årene, er det enkelte syn som vil følge ham resten av livet.

– Når du kommer opp på et loft og finner et to år gammelt barn skutt og drept … Det er et syn du aldri glemmer.

Kallhovd blir stille og ser utover i rommet.

– Er det en jobb for alle?

– Nei.

Svaret kommer raskt.

– Det er det ikke. I Agder politidistrikt har vi en ordning som innebærer at de som begynner å jobbe på kriminalteknisk avdeling, begynner i en prøvestilling på ett år. I løpet av den første prøvetiden skal man for eksempel aldri dra ut alene på et åsted. Etter endt prøvetid kan man velge å gjøre noe annet hvis man ikke ønsker å fortsette, forteller kriminalteknikeren.

Ble hjemsøkt av babydrøm

Fra 2004 til 2010 gjorde Connie Bentzrud og kollega Asbjørn Øyhovden knapt annet enn å lage saker om vold og overgrep mot barn. Arbeidet har resultert i flere høythengende priser.

Men over 300 saker om et så tøft tema har også satt sine spor hos tobarnsmoren.

– Reaksjonene kommer underveis og de kommer snikende, forteller Bentzrud.

I en periode med flere parallelle rettssaker ble det for mye. To av sakene dreide seg om barnedrap, en om mishandling av et barn som kommer til å bli skadet for resten av livet.

– Jeg satt i retten og så alt. Bilder av skadene barna hadde fått, døde babyer. Ting som fester seg, forteller hun.

Det gikk til slutt så langt at hun hadde problemer med å legge det bort når hun gikk fra jobb.

Så kom drømmene. Og det var spesielt en drøm som fulgte henne og som kom igjen og igjen.

– Jeg stod på en bro i sentrum av Kristiansand og så ned på elva der noen hadde kastet en baby ut i vannet. Jeg gjorde ingenting. Jeg tenkte bare at det kom til å galt uansett, og at jeg ikke kunne gjøre noe fra eller til. Men så kom jeg til meg selv og løp for å redde babyen. Men da var det for sent. Det var en grusom drøm, forteller hun.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– Sanseinntrykkene kan ikke fjernes fra hukommelsen

Gjentatte mareritt om de sterke inntrykkene er også veldig vanlig, sier psykologspesialist Unni Marie Heltne.

– Det er dette man kaller flashbacks.

– Man kan aldri fjerne sanseinntrykkene fra hukommelsen, men det finnes metoder som gjør at flashbackene i større grad blir lagret som vanlige minner. Da får personen mer kontroll over symptomene i stedet for at det er symptomene som har kontroll over personen, forteller Heltne.

Nettopp dette gjorde Connie Bentzrud da drømmen om babyen ikke forsvant. Under Baneheia-saken lærte hun seg teknikker for å håndtere vanskelige sanseinntrykk.

– Har du for eksempel en drøm som kommer igjen og igjen er det beste du kan gjøre å gjøre å fremkalle drømmen i våken tilstand. Da er det du selv som velger å hente frem drømmen og du har mer kontroll over situasjonen. Du tar på en måte kontroll over drømmen.

Ifølge Heltne kan det være lurt ikke å fokusere på de verste detaljene de første seks timene eller mer, etter man har blitt eksponert for en alvorlig hendelse.

– Det har blitt gjort en studie der en gruppe spilte tetris etter å ha sett fryktelige bilder. De som spilte dette spillet fikk færre ubehagelige bildeinntrykk i etterkant enn de som ikke gjorde det, forteller hun.

Lyden av et mishandlet barn

Gunnstein Kallhovd innrømmer at han har blitt herdet med årene og vil også gå så langt som å si at han har blitt kynisk.

– Til en viss grad har jeg nok blitt det ja. Jeg klarer å distansere meg fra den dramatikken som ligger i og før ugjerningen. Så at jeg har blitt herdet er det ingen tvil om. Men jeg håper at jeg ikke har blitt helt ødelagt, smiler han.

Men av og til har han trengt en pause. Det har blitt for mye.

– Når ting har skjedd privat kombinert med vanskelig ting på jobb har det blitt litt mye. Når man både opplever dramatikk hjemme og på jobb blir inntrykkene veldig sterke.

Han ser ned i kontorpulten.

– Da har jeg hatt behov for å sette foten ned og få litt pusterom. Jeg har hatt mye støtte i å snakke med andre kolleger. Jeg kan jo ikke fortelle de der hjemme hva jeg har opplevd. Det er ingen som vil høre om dette. Og det er ingen som vil forstå.

Flere ganger har han undersøkt spedbarn. Noen helt ned i syv månedersalderen som har blitt mishandlet på det groveste.

Ett barn Kallhovd undersøkte måtte ha pustehjelp fordi det ikke klarte å holde brystkassen oppe på grunn av alle ribbeinsbruddene.

– Det er spesielt å skulle dokumentere skader på en baby i kuvøse med brudd i armer og bein. Lyden av et barn som skriker og har det vondt fordi det har blitt mishandlet er en lyd du ikke glemmer. Lyden av knekte ribbein er en lyd du ikke glemmer.

– Som å se inni øynene på en gammel mann

Connie Bentzrud husker godt en av de første babymishandlingssakene hun var borti.

TV2-journalisten ser ut i luften mens hun beskriver bildene av en to måneder gammel baby som hadde blitt påført mange ribbeinsbrudd.

– Jeg tenkte, hvordan er det mulig? Hvordan kan en baby som ikke kan gå, som ikke kan gjøre annet enn å ligge i senga, få så mange ribbeinsbrudd?

Connie fikk se bilder av gutten da han ble behandlet på sykehus for skadene.

Blikket til den to måneder gamle gutten har festet seg.

– Det var som å se inni øynene til en gammel mann. Han hadde et gammelt blikk. Han så sliten og trist ut. Det blikket glemmer jeg aldri.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Fortsatt preget av Baneheia-saken

Heller ikke bildene fra åstedet der 10 år gamle Lena Sløgedal Paulsen og åtte år gamle Stine Sofie Sørstrønen ble funnet voldtatt og drept i Kristiansand i 2000 har hun glemt.

At detaljer fra denne saken og andre saker har festet seg, er hun ikke alene om.

Ti år etter barnedrapene i Baneheia undersøkte Norsk Journalistlag ettervirkningene journalistene fikk etter å ha jobbet med en av Norges verste barnedrapssaker.

Av alle journalistene som dekket saken fortalte 63 prosent at de fremdeles slet med vonde drømmer om natta. Over halvparten av journalistene fortalte at ting de ser eller hører plutselig kan bringe frem minner fra saken.

Og ifølge psykolog Gjermund Tveito, som var tett involvert i arbeidet med å bearbeide inntrykkene til journalistene da saken gikk for retten, var det mange av journalistene som husket detaljer av det som kom frem under rettssaken.

Mange husket blant annet ordrett det siste jentene sa før de ble drept.

Også Connie Bentzrud.

Men hun har klart å legge saken bak seg.

– Jeg tenker ikke så mye på Baneheia-saken lenger. Men jeg kan fremkalle bilder av jentene lett. Og jeg husker absolutt alle detaljene.

Slik som barnekoret på Fagerholt skole i Kristiansand som gjør at Connie enda gråter når hun hører korsang.